Den unge jentas dødsfall på hytta i Valdres er en grufull hendelse, fullstendig utenfor vår fatteevne. Nettopp derfor er den så viktig å forstå, å prøve å fatte likevel. Et samfunn som ikke er villig til å ta inn over seg at grusomme ting kan skje med barn, er dømt til å lukke øynene når det faktisk skjer. Tittelen på Inga Marte Thorkildsens bok om overgrep mot barn og unge oppsummerer dette presist og nådeløst: «Du ser det ikke før du tror det».
En slik innsikt er umulig å få før vi vet mer om hva som faktisk skjedde i Valdres og i Bærum, kommunen moren og jenta flyttet fra et par måneder før dødsfallet. Da jenta ble funnet, ble mora siktet av politiet for grov omsorgssvikt og pågrepet. De to hadde vært alene på hytta siden oktober. Ifølge obduksjonsrapporten døde 13-åringen av avmagring og sult.
Ganske raskt skulle likevel en helt annen fortelling fortrenge alle andre forklaringer. Bare få dager etter at jenta ble funnet livløs, kunne moren fortelle at det ikke var henne, men jentas skolekamerater som var å bebreide. Datteren hadde angivelig blitt mobbet så brutalt og gjennom så mange år at hun hadde utviklet spiseforstyrrelser. Disse hadde hun så dødd av. I dette narrativet ble jentas jevnaldrende skolekamerater og klassevenninner syndebukkene, mens moren framsto som en ensom helt som fortvilt hadde forsøkt å redde datteren fra mobberne. Hun kunne fortelle at hun hadde forsøkt alt for å få hjelp fra det offentlige apparatet, men at hun ikke ble hørt.
Det tok ikke lang tid før denne vinklingen ble den dominerende. Kanskje ikke så overraskende. Den passer godt med lignende historier vi kjenner fra før. Politikere kom på banen og lovet flere tiltak mot mobbing. Rektorer og kommunebyråkrater sto skolerett på grunn av den påståtte unnfallenheten. Men aller verst: Skolebarn på 13 år fikk indirekte og direkte skylden og ansvaret for at jenta hadde dødd. Noen av dem ble hetset på nettet og kalt barnemordere. «Som det medfølende og empatiske mennesket jeg er, så håper jeg det starter en heksejakt på disse (sannsynligvis veslevoksne) drittungene som til sjuende og sist medfører at også de tar sitt eget liv. Ev. ender opp som narkomaner», er en av nettkommentarene om disse barna. Journalister med sug etter en god story sto og ventet på dem utenfor skolegården og sendte dem meldinger for å få dem i tale.
Til tross for at faktum i saken forble uforandret – jenta døde av sult og avmagring etter å ha vært alene med moren i 12 uker på en hytte – var det mobbehistorien som dominerte. Særlig har TV 2 vært nesten monomane i å følge dette sporet. Der har moren stått fram med bilde og navn på datteren og fortalt sin versjon av saken. Hva som ville ha vært datterens egen versjon, får vi aldri vite.
I sommer meldte politiet at de hadde etterforsket saken ferdig. Torsdag denne uka kom tiltalebeslutningen til statsadvokaten. Den tegner et helt annet bilde av hendelsene før jentas død enn det moren, hennes advokater, TV 2, Aftenposten og andre medier har gjort. Påtalemyndigheten mener moren er skyldig i grov mishandling i nære relasjoner. Strafferammen er 15 år.
Ifølge tiltalen hadde 13-åringen en kroppsmasseindeks (BMI) på 8,8 da hun døde. Til VG sier overlege og førsteamanuensis Arne Kristian Myhre, som er spesialist på barn og sykdom gjennom 25 år, at han aldri i løpet av disse årene har hørt om noen med så lav BMI. «Det er rett og slett voldsomt lavt, og man må være ekstremt avmagret», sier han.
Et så forferdelig dødsfall som dette førte selvfølgelig til at politiet etterforsket hjelpeapparatet. Skolene, kommunene og barnevernet. Da Fylkesmannen i Oslo og Akershus kom med sin rapport, ble skolene jenta hadde gått på i Bærum blankt frifunnet. Det eneste som var å bemerke var et par mindre saksbehandlingsfeil. «Jente (13) døde – brudd i saksbehandlingen ved skolene i Bærum» var TV2s vinkling. I vinter trykket Aftenposten et brev fra morens foreldre der vi kunne lese at «Barnets mor har tallrike ganger vært i kontakt med skolene, fastleger, terapeuter, sykehus og institusjoner uten at disse har maktet å gjøre piken frisk. Det er viktig for oss å påpeke at moren ikke på noe tidspunkt sviktet i omsorgen for barnet».
Igjen tegner tiltalen et helt annet bilde. Ifølge den ba moren jenta gå med vekter og løse klær når hun skulle veies av barnevernet. Hun nektet datteren å gå til lege da hun ønsket det fordi hun var bekymret for helsen sin. Hun fulgte ikke opp avtaler med leger og sykehus og holdt datteren unna avtalte besøk. Hun truet datteren med å ta sitt eget liv, gjentatte ganger.
Moren er selvfølgelig, som alle andre som står tiltalt, uskyldig inntil det motsatte er bevist. Et så opplagt rettsprinsipp burde likevel gjelde flere enn henne og andre tiltalte. Ikke minst bør det gjelde barn og ungdommer som urettmessig blir hengt ut som mobbere og drapsmenn. Det er mye, for mange, å lære av denne saken.