I 2006 da jeg var partisekretær i Arbeiderpartiet var Carl I. Hagen partiformann, som de kaller det i Frp. I sin landsmøtetale det året nevnte han meg ved navn 14 ganger fordi jeg hadde påstått at Frp var populister som bevisst tilslørte egen politikk som en del av diskusjonen om Frp-koden, som var en sak den gang.
Som partisekretær så jeg på det som min soleklare oppgave på vegne av Arbeiderpartiet å ta et oppgjør med Frp. Jeg trakk frem fem elementer som jeg anså viktige for å beskrive Frps fremgang i 2006:
1. Si én ting, og gjøre noe annet.
2. Angripe de svake, men selv fremstå som offer.
3. Snakke om de svakeste og prioritere de rikeste.
4. Gjøre én ting i opposisjon og noe helt annet når man har makt.
5. Ignorere fakta når det ikke passer til politikken.
Og jeg ga noen eksempler. At Hagen snakket med innlevelse om minstepensjonisters situasjon, samtidig som Frp i pensjonskommisjonen foreslo å gi en flat pensjon i bunn, og overlate til hver enkelt å finansiere resten gjennom forsikringer. Utspillene Hagen hadde hatt mot alenemødre, finnmarkinger, innvandrere og samer, var et annet.
I et intervju om dette sa jeg blant annet om pengebruken til Frp: «De har jo penger til alt. Mens de høytidelig sier «alle skatter og avgifter skal ned», sier de ikke hvor de skal kutte. Men det er underforstått at de skal bruke langt mer oljepenger enn det som er forsvarlig. De gir store skattelettelser, men finansierer det gjennom å ta fra neste generasjons trygghet. Det er helt ubegripelig.»
Og fordi de hadde gjort seg store på å sette grupper opp mot hverandre sa jeg: Jeg setter ned foten for den måten de har debattert politikk på. De har en språkbruk og en form som vi ikke har hatt i norsk politisk kultur tidligere. De representerer en ny form for kultur med politisk harselas og stigmatisering.
Det er ingenting av dette jeg ikke kan stå inne for i dag. Tvert imot mener jeg det samme om Frp nå som da. Deres modus operandi er den samme. Frp ikler seg fortsatt offerrollen, Frp taler fortsatt med to tunger, har et lemfeldig forhold til fakta, og ikke minst gyver de løs på de svakeste. Det er bare personene og eksemplene som er byttet ut. Nå er det Sylvi Listhaug som henger ut feminister og flyktninger. Det klinger ikke like godt lenger å beskylde alenemødre for å være snyltere.
Mitt hovedpoeng er ikke at jeg hadde rett, men å få frem at i Frp er alt ved det samme gamle. Frp er forutsigbare og at det å ha fått regjeringsmakt ikke har forandret dem slik noen trodde. Erna Solberg og Høyre var kanskje blant dem. Hvis så er tilfelle tok de grundig feil. Og hvis de mente at Høyre selvfølgelig ville «tukte dem» gjennom samarbeid har statsministeren ikke evnet det. Eller kanskje hun ikke har villet stagge dem rett og slett fordi det har vært politisk opportunt. Uansett hva som er forklaringen kan hun ikke hevde at hun ikke visste hva hun gjorde. Og vet hva hun gjør når hun heller ikke nå setter Listhaug på plass. Det er en politisk skam.
Den gang ble jeg kritisert for å legge så mye energi i å snakke om Frp. Blant annet fikk jeg spørsmål om dette ikke var med på å styrke Frp gjennom å utløse sympati for dem. Andre mente at jeg ga Frp anledning til å diskutere de sakene de helst ville snakke om, og at jeg dermed var en av årsakene til deres fremgang.
Mitt svar den gang var som følger: Det får stå sin prøve, for vi kan ikke ta taktiske hensyn i denne saken. Jeg står fortsatt for den uttalelsen også, men vil legge til at for Arbeiderpartiet så handler det faktisk om vår sjel.