Debatt

En ny «Sultan» for Tyrkia

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan styrer mot enevelde og allmakt. Kritikere advarer mot et nytt sultanat.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tyrkerne skal 16. april stemme over et forslag om overgang til presidentstyre og en vesentlig svekkelse av parlamentets innflytelse. Valgkampen er nå i full gang. Men selv om valg i Tyrkia fortsatt er relativt frie, så er valgkampen definitivt ikke fri. President Erdogan har full kontroll over det statlige fjernsynet og de aller fleste avisene. Kritikere og opposisjonelle forfølges brutalt. Den som våger å kritisere Erdogan, anklages for terrorisme og risikerer fengsel. Flere tusen er allerede arrestert, blant dem 3.000 medlemmer av det kurdiske partiet HDP, inkludert 80 borgermestere og 11 medlemmer av parlamentet.

Erdogans tilhengere påpeker at også land som USA og Frankrike har direkte valg av president og en sterk presidentmakt. Men det er en vesentlig forskjell: I disse landene er det en solid etablert maktfordeling der parlamentet og domstolene legger sterke begrensninger på presidentens handlefrihet. Slik blir det ikke i Tyrkia dersom det blir et ja ved folkeavstemningen. Parlamentet får ingen innflytelse på utnevnelsen av ministere. Presidenten skal vedta statsbudsjettet. Det kan ikke reises mistillitsforslag eller nedlegges veto mot presidentens lovvedtak. Derimot kan presidenten når som helt oppløse parlamentet dersom han føler at det blir brysomt. I tillegg svekkes domstolenes uavhengighet. Presidenten kan sparke ulydige dommere, og det er han som skal utnevne nye dommere, inkludert 12 av Forfatningsdomstolens 15 dommere.

Tyrkias president har egentlig bare seremonielle oppgaver som formelt statsoverhode. Den utøvende makt ligger hos statsministeren. Slik er det ikke i dag. Siden kuppforsøket 15. juli i fjor er det unntakstilstand i Tyrkia. Det gjør at president Erdogan allerede nå kan opptre som landets enehersker med all makt over statsapparatet, politiet, rettsvesenet og mediene. Som leder av et strengt religiøst, islamistisk-nasjonalistisk parti har han gjennom en årrekke systematisk strammet inn befolkningens frihet med sterke føringer på hvordan man skal opptre i sin hverdag. Opposisjonelle og kritikere overvåkes systematisk.

Tyrkia har også tidligere opplevd overvåking og at demokratiet blir satt til side. Jeg besøkte Tyrkia flere ganger etter militærkuppet i 1982. Under et intervju med pressetalsmannen i utenriksministeriet, dro han plutselig opp en bunke papirer fra skrivebordsskuffen. «Vi vet godt hvem du er», sa han. Det var samtlige artikler jeg hadde skrevet om Tyrkia i Arbeiderbladet. De var oversatt av ambassaden i Oslo og sendt med teleks til Ankara. Oppholdet i Tyrkia ble raskt avsluttet, det var åpenbart at jeg ble overvåket, det var blitt for farlig. Farlig for dem jeg snakket med, de risikerte lange fengselsstraffer, men den gang ikke så farlig for meg som journalist fra et NATO-land. Slik er det ikke lenger. Nå fengsles også journalister som myndighetene misliker.

Hele 118 journalister sitter fengslet i Tyrkia ifølge siste ukes Amnesty-rapport, blant dem er sjefredaktøren for den liberale avisen Cumhuriyet og korrespondenten for den tyske storavisen Die Welt. Myndighetene benekter at dette er et angrep på pressefriheten. De som er fengslet, er anklaget for terrorpropaganda eller medlemskap i en terrororganisasjon. Men rammene for tiltale er særdeles romslige. Enhver kritikk av Erdogan og hans politikk karakteriseres som terror og straffes strengt.

Kuppforsøket i fjor sommer blir utnyttet for alt det er verdt. Det har tjent Erdogan og hans interesser så godt at konspirasjonsteoretikere spekulerer i at han selv kan ha stått bak. Det er lite trolig. Men kuppet kom omtrent som bestilt på en tid da Erdogan slet for å utvide sin egen makt. Siden i fjor sommer er mer enn 100.000 statsansatte sparket, rundt 40.000 er arrestert. Oppsigelsene har langt på vei lammet statsapparatet, undergravd skoler og universiteter og har svekket forsvaret. Svært mange lærere og et stort antall offiserer er blant de avsatte og fengslede. Noen av dem har valgt å flykte og søke asyl i utlandet.

Alt tyder på at Erdogan vil få et ja til utvidet presidentmakt ved folkeavstemningen. Et nei kan likevel ikke utelukkes helt. Erdogans oppslutning har også sammenheng med økonomisk vekst og at folk har fått det bedre. Men nå butter det. Arrestasjonene rammer også næringslivet. Flere hundre næringslivsledere er ifølge Der Spiegel blitt arrestert og er erstattet av mindre kompetente statlige forvaltere. Inflasjonen er meget stor, trass i statlige støttekjøp av den tyrkiske valutaen Lira. Uro, arrestasjoner, terrorangrep og krig i nabolandene skremmer investorer. I tillegg er den meget viktige turistsektoren sterkt svekket. En tredjedel av turistene er blitt borte og striper av tomme turisthoteller er til salgs.

Tyrkia er hardt presset av uroen i nabolandene, den store flyktningstrømmen og terror fra både kurdiske og islamistiske ekstremister. Erdogans viktigste argument er at angivelig bare han alene kan skape nødvendig stabilitet – og bare med sterkt utvidede fullmakter. Men når enhver innsigelse eller kritikk kan stemples som landsforræderi og terror og straffes strengt, er også det en form for terror.

Mer fra: Debatt