Hvis veksten i utslippene av drivhusgasser fortsetter som hittil, ligger det an til en global oppvarming på 4 °C i dette århundret, og en ytterligere oppvarming i neste århundre. Konsekvensene vil bli katastrofale. Klimatoppmøtet i Paris resulterte ikke i noe som gir grunn til ny optimisme. Man ble kun enige om urealistiske målsetninger, ikke om forpliktende handlingsplaner for å realisere målsetningene.
I denne situasjonen må vi vurdere nødløsninger. En type nødløsning som blir mer og mer aktuell, er å bruke den typen teknologi som kalles geoengineering. Geoengineering dreier seg om bevisst å skape klimaendringer ved inngrep i naturen.
Den delen av geoengineering som sikter mot å motvirke global oppvarming består av to hovedgrener, som det er viktig å skille mellom. Den ene grenen kalles CO2-fjerning. Den består av ulike metoder for å fjerne CO2 fra atmosfæren. Denne typen teknologi er det få motforestillinger mot å bruke. Den er allerede et ledd i mange klimastrategier, inkludert anbefalinger fra FNs klimapanel. Men dessverre er den foreløpig lite kostnadseffektiv.
Den andre grenen har stikk motsatte egenskaper. Den er kostnadseffektiv. Men samtidig er den kontroversiell, fordi den vil gi uønskete bivirkninger. Denne grenen kalles på engelsk "Solar Radiation Management". I mangel av et innarbeidet norsk ord vil jeg bruke betegnelsen solstrålemanipulasjon. Denne typen teknologi går ut på å reflektere, spre eller absorbere sollys før det treffer jordoverflaten, og derved redusere solstrålingen som treffer jorda. På den måten vil man få en avkjølende effekt.
Et eksempel som illustrerer effektiviteten er utbruddet fra vulkanen Mount Pinatubo på Filippinene i 1991. Vulkanen sendte da store mengder sulfat-aerosoler ut i stratosfæren. Utslippet reduserte solstrålingen som nådde jorda. Det påfølgende året ble det registrert et fall i den globale gjennomsnittstemperaturen på ca. 0,5 °C. Denne temperaturreduksjonen er ikke langt unna temperaturøkningen vi har hatt siden førindustriell tid på grunn av utslipp av drivhusgasser (0,85 °C).
Mennesker kan gjøre noe tilsvarende som vulkanen gjorde. Dette er en av mange ulike metoder innenfor solstrålemanipulasjon. Andre metoder er å spraye skyer med saltvannspray for å øke deres evne til å reflektere sollys, å dekke deler av jordoverflaten med reflekterende materiale, og å utplassere speil i verdensrommet mellom jorda og sola.
Bruk av solstrålemanipulasjon har ulemper. Herunder: Den vil gi bivirkninger i form av andre klimaendringer enn de man prøver å unngå. Den stopper ikke forsuringen av havene som CO2 forårsaker. Temperaturreduksjonen vil være ujevnt fordelt geografisk. Noen av metodene skader ozonlaget. Noen av metodene er virksomme kun noen få år, slik at de stadig må fornyes.
Men selv om ulempene vil være betydelige, må man veie fordeler mot ulemper. Dersom utslippene av drivhusgasser fortsetter som hittil, vil verden stå overfor en gigantisk klimakatastrofe. Ulempene ved solstrålemanipulasjon vil være mye mindre. Situasjonen er helt analog en situasjon hvor man vurderer behandling av en alvorlig syk person, og der den eneste kjente medisinen gir bivirkninger. Man vil da normalt velge å bruke medisinen dersom bivirkningene er vesentlig mindre enn sykdommens skadevirkninger.
Inntil nå har mulighetene som ligger i solstrålemanipulasjon vært lite kjent. Det er nå på høy tid at disse mulighetene kommer inn i den offentlige debatten. Og at mer av klimaforskningen rettes mot å kartlegge konsekvenser. På denne måten vil menneskeheten om noen år være klar til å ta en beslutning på om man skal ta i bruk solstrålemanipulasjon i stor skala, og hvordan den skal innrettes.
Første prioritet må fortsatt være på tiltak for utslippskutt. Men så lenge det er så stor forskjell på målsetninger og praktisk handling, må vi også rette oppmerksomheten mot nødløsninger på kort sikt, selv om de ikke er ideelle.
Mye mer om saken i den nylig utkomne boka "Under overflaten på klimaproblemet".