ANNONSE
merkel

BRUTAL: Tysklands forbundskansler er populær. Men bak fasaden skjuler det seg en maktpolitiker av stort format, skriver Erik Sagflaat. FOTO: HANNIBAL HANSCHKE/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

31-07-2017

En maktfullkommen dronning

Angela Merkel styrer mot en tilsynelatende sikker valgseier i september. Men egenrådighet og maktarroganse kan bli hennes bane.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel har tjent på usikkerheten som er skapt rundt Donald Trumps USA, Brexit og en tid også høyrepopulismens tilsynelatende frammarsj. Merkel har styrt med stø hånd i tolv år. At hun får fortsette i fire år til, framstår for mange som det tryggeste både for Tyskland og for Europa.

Men tolv års makt har også påført Merkel en betydelig selvbevissthet og maktarroganse. Hun er ikke mye åpen for innspill og kritikk verken fra egne partifeller eller opposisjonen.

Meningsmålingene gir i øyeblikket Merkel og kristeligdemokratene (CDU)en betryggende ledelse på mellom 37 og 40 prosent. Sosialdemokratene (SPD) har igjen falt ned under 25 prosent etter at partiet en kort periode lå nesten likt med CDU. Det var like etter at Martin Schulz overraskende ble utpekt til kanslerkandidat og partileder i januar. Fire andre partier kan regne med plass i den nye Forbundsdagen: De Grønne, Fridemokratene (FDP), venstrepartiet Die Linke og høyrepopulistene i Alternative für Deutschland (AfD). Alle fire ligger nå an til mellom sju og ti prosent oppslutning.

Ingenting er likevel avgjort. Stemningen kan fort skifte igjen, slik den gjorde i januar. Overraskelser har skjedd før, det er det ikke bare Storbritannias Theresa May som har fått merke. Foran valget i Tyskland i 2002 ble det tatt for gitt at den rødgrønne regjeringen til Gerhard Schröder ville bli avsatt. Den konservative Edmund Stoiber fra Bayern ble spådd en brennsikker valgseier. Men med en knallgod sluttspurt, og godt hjulpet av god håndtering av en flomkatastrofe, var det likevel Schröder som var vinneren da stemmene var talt opp.

Valgkampen er nå så vidt i gang. At Martin Schulz står foran en tung oppgave, er det likevel ingen tvil om. At SPDs leder Sigmar Gabriel valgte å kaste inn håndkleet og i stedet utpekte Martin Schulz som kanslerkandidat overrasket alle, ikke minst Schulz selv. Han var uforberedt og måtte på kort tid skaffe seg et valgkampteam og et valgprogram han kunne stå for. Gabriel har heller ikke gjort det lett for sin etterfølger. For den tidligere presidenten i Europaparlamentet Martin Schulz burde europapolitikken vært hans tema alene. Men som utenriksminister tar Gabriel stor plass, og han har ved flere anledninger skjøvet Schulz til side.

De siste fire årene har SPD regjert i storkoalisjon med CDU under Angela Merkels myndige ledelse. Som medansvarlig for politikken som er ført, legger dette store begrensninger på hvor kritisk valgkamp sosialdemokratene kan føre. Schulz har derfor lagt vekt på en valgkamp og et program som peker framover: Satsing på infrastruktur som bedre internett, veier og skinner. Færre tidsbegrensede jobber og lønninger som folk kan leve av. En mer solidarisk og human europeisk flyktningpolitikk der land som mottar flyktninger får økonomisk støtte, og der de som sier nei, straffes på pungen. Derimot sier han nei til å øke forsvarsbudsjettet til to prosent av brutto nasjonalprodukt. «Vi vil ikke tillate at økonomisk vekst går til mer våpen, slik Angela Merkel og Donald Trump ønsker», har Schulz uttalt.

Slik meningsmålingene nå ser ut, kan regjeringsforhandlingene etter valget bli meget vanskelige. Angela Merkel er nødt til å skaffe seg en eller flere koalisjonspartnere. Men å kaste seg inn i hennes temmelig knusende favn, er neppe veldig fristende. Hun er ekspert på selv å ta æren for alt som går bra, men sørger for at partneren må dele ansvaret for saker hvor regjeringen sliter. Havner SPD på under 25 prosent oppslutning, er det temmelig utelukket at partiet vil gå inn i en ny storkoalisjon. Men da åpner det seg også andre muligheter for Merkel. De Grønne har signalisert vilje til i det minste å forhandle. Fridemokratene er neppe like lystne på en ny runde med regjeringsmakt. Rollen som Merkels juniorpartner fra 2009 til 2013 ble et regelrett dødskyss. Ved valget falt de fridemokratene under sperregrensen på fem prosent.

Angela Merkel framtrer som trygg og er personlig meget populær. Hennes sentrumskurs er også lite omstridt. Hun fremstår som litt grå og beskjeden. Men det er i høyeste grad en falsk fasade, for bak denne skjuler det seg en maktpolitiker av stort format. Alle i partiet som har forsøkt å utfordre hennes politiske kurs, er brutalt feid til side. Årets valgprogram lot hun skrive uten å konsultere partiets organer. Siden ble programmer trumfet igjennom i partistyret på noen få timer. Ingen innsigelser ble godtatt.

Merkel kan gå til valg i et land som går svært bra. Konkurransekraften er beholdt og eksportindustrien selger som aldri før. Handelsoverskuddet var i fjor på hele 300 milliarder dollar. Det internasjonale pengefondet spår at overskuddet vil stige ytterligere i årene som kommer. Merkel vil likevel holde fast på sin nøkterne sparekurs. Martin Schulz vil være mer raus overfor EU, blant annet for å håndtere flyktningstrømmen på en mer human måte, men også for å kompensere for bortfallet av inntekter etter Brexit. Dette vil vi ganske sikkert få høre mer om under valgkampen som nå starter for fullt.


nyemeninger meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!