I det bildet som eksisterer nå, var det helt logisk at FIS dopingpanel valgte en anke. Det har antagelig en hovedgrunn. Med en så stor og profilert utøver må den endelige dommen ha et internasjonalt stempel. Det får den nå.
Det store problemet er tidsbruken. I teorien kunne Therese Johaug blitt frikjent i vinter, men likevel ville hun mistet VM. Blir straffen forlenget med noen måneder, ryker OL i 2018. Sett i et fugleperspektiv med en rettsstats øyne er det jo ingen sak i det hele tatt. Hun har brukt en krem mot såre lepper. Og hun er trodd på sin forklaring. Hun er til og med frikjent for juks. Hun er dømt for slurv, eller uaktsomhet som det heter i rettsspråket. I tillegg til alt dette er hun stigmatisert fordi hun formelt har en dopingdom. Og det er det som teller for alle dem som ikke setter seg inn i nyansene.
Etter hvert vil nok IOC-president Thomas Bach få gjennomslag for sitt forslag om at slike saker går rett til internasjonal behandling. For dette er jo idrettens særpreg og utfordring. De samme regler skal gjelde overalt. Om det handler om offside i fotball eller dopingstoff i en salve.
Alle særforbund vil ha kontroll over sin idrett. Skiforbundets største nøtt nå er forholdet til Russland. Hvordan skal russiske utøvere behandles rettferdig? Det er ikke opp til Russland. Som Johaug-saken ikke er norsk.
Patrick Smith er leder av FIS dopingpanel, som har bestemt seg for å anke Johaug-saken. Smith har stor tillit internasjonalt, både som tidligere leder av det kanadiske skiforbundet og sjef for VM i Thunder Bay i 1995. Nå er han høyesterettsdommer. De vil anke dommen fordi den ligger «i det nedre sjikt» av det regelverket tilsier. De vil ha idrettens voldgiftsrett til å vurdere den. Det er til å forstå. Det tar bare alt for lang tid.