Dette er noen av problemstillingene som skal diskuteres under verdens første konferanse om kunst og kultur i Arktis, som arrangeres i Harstad 21. – 22.juni. Det er Festspillene i Harstad med direktør Maria Utsi i spissen som har tatt initiativet til å samle de åtte sirkumpolare landene for å diskutere kulturens rolle og betydning for denne delen av verden.
Kulturpolitikk har til nå ikke vært til stede i den internasjonale debatten om Arktis. Det har derimot handlet mye om naturressurser som fisk, olje og gass. Temaer som geopolitikk og klimautfordringer som gjør at polisen smelter, og at vi kan ane nye ferdselsårer i verden, har vært på agendaen de siste årene. Men hva med menneskene som bor i nord? Der det finnes mennesker finnes det også kultur- og kunstutrykk som forteller om hvordan det er å leve i området, og som bidrar til refleksjon både rundt hva som er viktig for folk i nordområdene, og de store endringene vi er vitne til i vår tid.
Den canadiske forskeren Daniel Chartier har studert bildet som er skapt av nord i den vestlige verden og finner forestillinger om en øde, fjern, kald og ubebodd del av verden. Chartier, som er en av innlederne på konferansen, tar til orde for at denne forestillingen må utdypes. Ikke minst er han opptatt av at dette bildet må skapes av menneskene som bor her, og ikke av resten av verden,. Dette bildet må ta inn elementer som urfolk, natur og urbanitet, kolonihistorie og multikulturelle møter som har påvirket språk og kunst.
Kulturrådets oppdrag omfatter kulturen i hele landet. Det er derfor viktig for oss å lytte når Festspillene i Harstad så tydelig har uttrykt at det er behov for å definere en kulturpolitikk for Nordområdene, og at det kan være nødvendig å redefinere forståelsen av kultur nord i landet vårt på en måte som er mer i tråd med aktørenes behov sett fra Arktis. Kulturrådet har også som oppgave å legge til rette for internasjonalt samarbeid på kulturfeltet. Vi ser derfor Festspillenes initiativ som en kjærkommen mulighet til å etablere tettere kontakt med våre kolleger i andre land.
Jeg har tatt initiativ til å samle kulturrådene og tilsvarende organisasjoner i USA, Canada, Russland, Sverige, Finland, Island, Danmark (Grønland) og Åland for å diskutere nettopp dette i løpet av konferansen. Hvordan kan kulturrådene som allerede kjenner kunst- og kulturlivet godt fra våre nasjonale ståsteder bidra til å øke oppmerksomheten om det å være menneske i Arktis? Er det slik at deler av kulturlivet ikke har blitt godt nok ivaretatt for eksempel på bakgrunn av motsetninger som sentrum og periferi eller mellom majoritetsbefolkningen og minoriteter?
Kulturrådet har ikke hatt spesielt fokus på Arktis i sitt arbeid. Det finnes likevel en del prosjekter som har fått støtte gjennom våre ordninger, blant annet fra Norsk kulturfond og Norsk-islandsk kultursamarbeid, og som kan tjene som eksempler på hva som kjennetegner arktisk kultur. De er blant annet kjennetegnet av at en del av den norske virkeligheten er å leve i grenseområder - det være seg grensen mellom land, bebodde strøk og villmarksområder eller natur og industri.
Blant annet er billedkunstner Hilde Methi fra Kirkenes er kurator i prosjektet «Dark Ecology» hvor kunstnere utforsker grenseområdene mellom Norge og Russland og forholdet mellom det menneskeskapte og naturen. Og den canadiske kunstneren Tanya Busse, som bor og arbeider i Tromsø, tar for seg endringer i det politiske landskapet i nordområdene og frykten for militær opptrapping og krig gjennom ulike kunstprosjekter.
Både Methi og Busse har deltatt på den årlige festivalen Barents Spektakel i Kirkenes, som er en viktig arena for kunst- og kulturproduksjoner. Arktiske temaer er sentrale for denne festivalen, og det er et nært samarbeid med russiske aktører.
Urfolkstemaer har også vært på agendaen i debatten om Arktis. Men hvor er samtalen om den samiske kunsten? Samiske grupper har i århundrer beveget seg mellom Norge, Sverige, Finland og Russland uten hensyn til landegrenser. Urfolks kultur skal ivaretas gjennom kulturpolitikken i hvert enkelt land, og er samtidig en del av en felles arktisk kontekst og kultur. I Norge er ansvaret for samisk kultur lagt til Sametinget. Men samisk kultur er samtidig en del av den mangfoldige norske kulturen, og skal tas vare på og fortolkes inn i denne sammenhengen. Dette er en relevant problemstilling og et interessant utgangspunkt for samtaler med de andre landene.
Fra norsk side er det naturlig å se nærmere på hvilken plass den samiske kunsten har som en del av kulturen i Norge. Dette vil også være tema for Kulturrådets årskonferanse i november, med hundreårsjubileet for samefolkets første årsmøte som en del av bakteppet .
Jeg tror at Arctic Arts Summit vil bli en god arena for å løfte debatten om kulturens rolle i nordområdene. En debatt som i langt større grad vil sette mennesket og menneskets forståelse av virkeligheten i sentrum. Rundt 80 ulike organisasjoner fra de sirkumpolare landene er påmeldt og vil aktivt bidra til å løfte aktuelle temaer innenfor kunst- og kulturområdet. Sammen skal vi nyansere og skape et utfyllende bilde av det kulturelle Arktis, og sammen skal vi utvikle og tydeliggjøre hvordan vi kan legge til rette for at stemmene i Arktis også blir en del av den offentlige debatten.