I en diskusjon om flyktning-, asyl- og integreringspolitikk på 1980-tallet hevdet Martin Kolberg at; «Arbeiderpartiet er arbeidshesten i norsk politikk». Når sluttet Ap å være en avgjørende premissleverandør for norsk politikk?
Etter å ha mistet regjeringsmakten i 2013 konkluderte Ap med at «det var feil» å overlate den rødgrønne skolepolitikken til SV. Jeg har i mange år arbeidet som lærer i Oslo-skolen både i barne-, ungdoms- og videregående skole. På begynnelsen av 2000-tallet engasjerte jeg meg i skolepolitiske utvalg i Oslo Ap, som jeg siden 1996 har vært medlem i. Jeg prøvde forgjeves i 2013 å forstå hvilke sider av SVs skolepolitikk Ap hadde vært uenige i, og hvordan Aps nye skolepolitikk i opposisjon skulle bli annerledes enn det som hadde vært rødgrønn skolepolitikk i 8 år.
Aps valgkampstrategi under valgkampen 2017 var lett å gjennomskue. Ap ønsket å få frem et tydelig skille mellom høyresiden og Ap. Ap skulle satse på offentlig velferd og skole, mens høyresiden var opptatt av skatteletter. Skattene skulle økes. Ap skulle ruste opp offentlig velferd og gjøre Norge forberedt for framtiden. Skolepolitikk og barn og unges fremtid var viktigst!
Definisjonen på en kamel er produktet fra en komité med mandat for å skape en hest. Et valgkampsekretariat av partibyråkrater uten «jording», uten tilstrekkelig med kontakt med den reelle virkeligheten i skolen, den virkeligheten som ikke kommer frem på facebook eller øvrige medier, skapte en kamel. Tidligere utdanningsminister Kristin Halvorsen tok feil. Kunnskapen er ikke «et tastetrykk unna», selv om viktig informasjon er det.
Ap skulle bruke midler fra økte skatter til å modernisere skolen for å forberede norske barn på framtiden. Ap lanserte et forslag om I-pad til alle barneskoleelever og et forslag om å innføre et programmeringsfag i skolen. Hadde man imidlertid snakket med lærere heller enn kremmerne blant teknologientusiastene, så ville Ap ha visst at problemet med norsk skole er ikke at vi har for lite data, for lite teknologi i skolen. Først lenge etter at kjernen i Aps valgstrategi var blitt lansert, så ble partiets strateger «virkelighetsorientert» om teknologitilstanden i norsk skole. Noen plan B om hva de økte skatteinntektene da skulle brukes til hadde man ikke.
Ap hadde heller ingen plan B for hva slags skoleløft et Ap skulle stå for, utover å henge seg på de to potensielle rødgrønne regjeringspartienes krav om lærer-norm, flere lærere. Tidlig innsats er god skolepolitikk. Å gjøre lovverk enda mer forpliktende for skolen og for lærerne, enten det gjelder å bekjempe mobbing eller sikre at alle kan lese og skrive innen et visst klassetrinn, viser gode intensjoner. Men lov-garantier gjør ikke nødvendigvis lærerne bedre i stand til praktisk å løse kompliserte utfordringer med å redusere omfanget av mobbing eller sørge for at alle elever lærer det de skal.
Å lansere dyre reformer og å lovfeste at viktige utfordringer i skolen skal løses, er enkle måter å vise handlekraft på for politikere som ikke er villige til å sette seg grundig inn i skolepolitikk. Aps skolepolitikere må gjøre leksene sine, uavhengig av om de mener de må bruke tid på digitale og øvrige medier.
Ap er uklare på om de vil forbedre, utvanne eller fjerne fraværsregelen i videregående skole. I forkant av at kunnskapsminister Røe Isaksen fikk gjennomslag for fraværsregelen i Stortinget i 2016 ville deler av Aps skolefraksjon hindre fraværsregelen i å bli vedtatt. Stortingspolitiker Martin Henriksen hevdet fraværsproblematikken burde bli løst ved at lærerne snakket mer med elevene. AUF-leder Mani Hussaini lovet at Ap skulle «skrote» fraværsregelen. Jonas Gahr Støre svarte i valgkampen ullent om hva Ap i regjering ville gjøre. SV og Sp lovet begge å fjerne fraværsregelen. Ville Ap ha forsvart fraværsregelen om det hadde blitt regjeringsskifte? Ville Aps skolepolitikere ha presentert lærerne for det de ville ha forhandlet med Elevorganisasjonen og andre om til å bli en utvanning, som ville ha blitt presentert som en «forbedring» av Høyres «dårlige» fraværsregel? Skal skolen kunne utjevne sosiale forskjeller, gjøre det mulig å lykkes også for de elevene som ikke lærer «skolske verdier og ferdigheter» av middelklasseforeldre hjemme, så er oppmøteplikt nødvendig.
Aps skolepolitikk har lenge vært substansløs p.g.a. skolepolitikkens lave status innad i partiets organisasjon. I Ap er skolepolitikk et øvingsområde, en mellomstasjon for unge, talentfulle politikere. Med jevne mellomrom setter partiet ned et utvalg ledet av et ungt politikertalent som skal utforme en skolepolitikk for fremtiden. Anniken Huitfeldt, Hajia Tajik og Jette Christensen har alle fått anledning som uerfarne politikere til å lede Aps skolepolitikk i 4 år, før de har lyktes med å vise partiledelsen at de er dyktige nok til å få sjansen til å hevde seg i gjevere posisjoner. Aps skolepolitikk mangler kontinuitet.
Lærersønn og tidligere utdanningsminister Trond Giske brøt med tradisjonen for nye koster, og mange av oss i Ap som brenner for skolepolitikk var fulle av forventning. Han viste sine ambisjoner ved å skrive en tykk bok om skolepolitikk. Men slik valget viste, så ble han ikke igjen utdanningsminister på første forsøk, så da forlot han skolepolitikken. Hvilke av de unge talentene skal nå avtjene fire-årig plikt-tjeneste som ansvarlig for Aps skolepolitikk?
Aps skolepolitikere tenker mer på hvor de skal enn hvor de er i sin politiske karriere. De utformer en skolepolitikk som er mot det Høyre-statsråden er for, og danner politiske allianser med regjeringens kritikere heller enn å utforme langsiktig og gjennomtenkt skolepolitikk. Ap reagerer på det Høyre gjør, og utformer ikke en politikk som står på egne bein.
Skolen er hjertet i det flerkulturelle samfunnet. Skal Ap ha ambisjoner om å lykkes med sosial utjevning og med integrering, må partiet ta skolepolitikk alvorlig. Skal Ap på nytt skylde på koalisjonspartnerne etter en eventuell ny rødgrønn regjering med famlende skolepolitikk?