Debatt

En global klimaavtale – hvorfor nå?

Klimanarrativet - fra byrdefordeling til det grønne skiftet.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

12. Desember 2015: det tjueførste århundrets viktigste møte så langt avsluttes med et dunk: Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius slår klubba i bordet, og vedtar en global klimaavtale som for første gang i historien omfatter nesten alle verdens land.

Etter to og et halvt tiår med forhandlinger var det få som hadde troen på at partene i klimaforhandlingene kunne bli enige om noe av substans. Langt mindre en universell, ambisiøs og fleksibel avtale som sikter på å begrense global oppvarming til 1,5 grader.

Men det var altså det som skjedde. Spørsmålet er hvorfor det gikk så annerledes denne gangen. Hva har skjedd i klimaforhandlingene siden København i 2009?

Hvorfor det gikk annerledes denne gangen er først og fremst en historie om et endret narrativ. Paris ble en suksess fordi det grønne skiftet har gått fra å være noe det koster å være med på, til noe det koster å ikke være med på.

Helt fra forhandlingenes begynnelse i 1992 og fram til København-møtet i 2009 var fortellingen om klimaendringer en fortelling om kostnader. Klimaforhandlingene handlet først og fremst om fordelingen av utgifter mellom land.

Kyoto-avtalen fra 1997 er illustrerende: den fastsatte bindende utslippsmål for industriland, og et tilhørende kvotemarked som gjorde at utslipp av klimagasser fikk en økonomisk kostnad. Dette var i tråd med samfunnsøkonomenes anbefalinger.

Problemet var bare at mennesker oppfører seg annerledes enn økonomiske lærebøker legger til grunn: Kvotemarkedet kollapset, karbonprisen sank til bunns. Hvis ikke et kvotemarked kunne redde klimaet – hva da?

Noen ganger kan en saftig fiasko gi rom for nytenkning. I så måte var København-forhandlingene i 2009 en svært nyttig skuffelse. I kjølvannet av København foreslo kreative hoder at måten klimaproblemet var definert på gjorde samarbeid så vanskelig: Hvis forhandlingene kun handler om å fordele kostnader vil man aldri komme til enighet.

Det store spørsmålet ble derfor hvordan man kunne redefinere problemet til noe attraktivt og tiltalende. Slik begynte jobben med å skape et narrativ om utslippene som må kuttes.

Dette jobbet det franske presidentskapet som sikret Parisavtalen hardt med i kulissene de siste årene. Tanken var å lage en historie om en uunngåelig og attraktiv grønn framtid, som ville skape en følelse av at de som ikke ville slutte opp om samarbeidet ville tape stort på det i framtida.

Det franske diplomatiet jobbet intenst innenfor rammen av strategisk koordinering for å få alle partene i forhandlingene til å enes om fortellingen om det uunngåelige grønne skiftet. Både Kina, India, Egypt, Tyskland, USA og Saudi-Arabia fikk gjentatte besøk av det franske utenriksministeriet.

Spesielt saudierne var en hard nøtt å knekke for forhandlingssjef Laurence Tubiana, som dro gjentatte ganger til Riyadh for å få oljesjeikene med i båten. I mai 2015 kom gjennombruddet: saudiernes oljeminister gikk både med på formuleringer om at Saudi-Arabia må diversifisere sin økonomi, og at den fossile alderen en gang vil ta slutt.

Ved å insistere på en strategisk konstruert virkelighetsoppfatning fikk man altså Saudierne til å endre holdning. Men det var ikke bare oljens høyborg som etter hvert innså at det å stå utenfor den globale konsensusen vil være for kostbart i en grønn fremtid.

Utenfor selve forhandlingene har avgjørende støttespillere også endret tankesett: For første gang krevde en samlet finanselite en global avtale. Også her har de franske diplomatene vært på banen.

Under verdens økonomiske forum i Davos møtte franskmennene opp for å fortelle investorer og entreprenører at de er viktigere enn all verdens myndigheter for å løse klimaproblemene. Dette, sammen med flerfoldige rapporter om de økonomiske effektene av klimaendringer, blant dem den viktige Stern-rapporten, har hatt en effekt: budskapet om at businessmodeller tilpasset til klimaendringer ofte kan være en mulighet for å øke profitt og en nødvendighet for å unngå store tap, har sunket inn blant verdens økonomer og finansakrobater.

En nøkkelaktør var Bill Gates. Forhandlingssjef Tubiana introduserte Gates til Indias statsminister Narendra Modi, for å støtte opp om sin historie om et kommende teknologiskifte. Modi ble så fascinert av Gates at han kom for sent til et møte med Barack Obama.

Slik spredtes det franske klimanarrativet, fra politikken til finanseliten og tilbake.

Slik ble grunnlaget for en global klimaavtale lagt. Ved å jobbe systematisk med å innarbeide en fortelling om hvor vi er på vei – til en grønn fremtid der det lønner seg å ta hensyn til klimaendringer – fikk man både kinesere, indere, amerikanere, oljesjeiker og økonomer med på notene.

Selve modellen er basert på enkel psykologi, og en logikk som sivilsamfunnet har tatt til seg for lengst. Changemakers «ekspedisjon Grønnpolen», for eksempel, inspirerer ungdom til å bli interessert i klimaproblematikk ved å gjøre problemet om til en spennende, utfordrende og nasjonalromantisk ekspedisjon.

Lærdommen er enkel: gulrot, ikke pisk. Like mye som pisk er grunnen til at Oslofolk får kaffen i halsen av Miljøpartiet De Grønne om dagen, er gulroten grunnen til at det franske diplomatiet lyktes med sin strategi, som handlet om å skape et narrativ som fikk både myndigheter og privat næringsliv med på dansen.

Slik ble en global klimaavtale til – en avtale som har skapt en felles forståelse av problemet vi står ovenfor, et mål for hva løsningen er, og en ramme for hvordan problemet skal løses. Ikke bare felles, men også både riktig og strategisk problemforståelse må til hvis man skal skape effektivt samarbeid og påfølgende handling: her ligger en nøkkel for vellykket politikk – være seg på nasjonalt eller internasjonalt nivå.

Mer fra: Debatt