Debatt

En forsterket tragedie

Pressens organisasjoner bør granske dekningen av Lommedalen-saken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nyttårsaften ble en 13 år gammel jente funnet død på en hytte i Valdres. Hun veide 21 kilo. Sannsynlig dødsårsak var at hun hadde sultet i hjel. Hun hadde da bodd alene på hytta sammen med moren i tre måneder. Moren er nå tiltalt for grov mishandling med døden til følge. Rettssaken er berammet til april neste år. Den vil gi et svar på skyldspørsmålet – og sikkert mange andre spørsmål.

Men det er aspekter ved denne saken som bør føre til selvransakelse og som bør få konsekvenser også utenfor rettsapparatet. Det gjelder ikke minst hvordan voksne mennesker, både i pressen og på sosiale medier, har omtalt og behandlet barna i den døde jentas omgangskrets. Disse jentene har vært tiltalt, dømt og straffet i et folketribunal uten rettssikkerhet og uten noen nedre aldersgrense. En del medier som har dekket Lommedalen-saken har et stort medansvar for at det gikk slik.

I dag gir forfatter Jon Gangdal ut en bok hvis tittel består av den døde jentas navn og undertittelen «En varslet tragedie». Mange familier i Lommedalen har grudd seg til denne bokutgivelsen. Det gjelder særlig den døde jentas venninner og deres foreldre. De har måttet leve med falske anklager om mobbing i nesten ett år nå. Flere av dem er hengt ut som barnemordere på sosiale medier.

I kronikken «Når barn dør og barn får skylden» i Aftenposten beskrev en av foreldrene pressens oppførsel slik: «Vi foreldre i Lommedalen står lamslåtte på sidelinjen og ser at våre barn, midt i sorgen, må takle en helt annen verden. En verden bestående av journalister og fotografer i skolegården hele første uka etter juleferien, journalister som kommer hjem til dem på uanmeldt besøk. Journalister som vil bli venn med dem på sosiale medier for å få dem i snakk. Og kanskje det verste, alle kommentarene på sosiale medier. TV 2 skjønte raskt at mobbing selger og skaper engasjement. Alle saker fra TV 2 ble lagt på Facebook, og kommentarene uteble ikke».

Oppførselen som her beskrives – overfor sårbare barn i en livskrise – er langt utenfor god presseskikk. Disse barna måtte leve med konsekvensene. De ble kalt barnemordere på nettet og fikk beskjed om at de selv burde vært døde. De fikk høre at de sikkert godtet seg over venninnens dødsfall.

I helgen publiserte Asker og Bærums Budstikke et glimrende stykke journalistisk arbeid der de nøkternt og detaljert går gjennom denne uutholdelige saken. Reportasjen tegner et bilde av en engasjert mor med stort kontrollbehov og et miljø rundt som forsøker å hjelpe, støtte og involvere ei lita jente i lek og aktiviteter. Det dokumenteres gjentatte eksempler på at uriktige anklager om mobbing brukes for å holde både naboer, venner og hjelpeapparat unna.

Umiddelbart etter dødsfallet rykket Kristin Oudmayer i UNICEF ut og advarte mot å kalle dette en mobbehistorie. Flere medier gjorde det likevel. Ikke én gang, ved en glipp, men igjen og igjen, over lang tid. Som Budstikka oppsummerer det i sin sak: Mediene «gjentok påstander fra en siktet mor som pekte bort fra seg selv og rett mot barn». Redaktøren i avisen, Kjersti Sortland, kaller det hele «en kollektiv presseetisk hjerneblødning». Det er en presis beskrivelse. Dessverre.

Dødsfallet i Valdres skyldtes ikke mobbing. Hva Jon Gangdals bok fokuserer på, får vi vite når den kommer i dag. Opprinnelig skulle den gis ut på Aschehoug. Men det prosjektet ble plutselig stanset uten forvarsel tidligere i høst, like etter at tiltalen mot moren i saken var tatt ut. Hvorfor boken ble skrinlagt, har Aschehoug så langt nektet å kommentere. Det lille, lokale forlaget som nå gir den ut, Prego Mobile, holder også kortene svært tett til brystet. Men ifølge tidligere omtaler er Gangdals prosjekt å fortelle morens historie. Det er derfor mange foreldre i Lommedalen nå stålsetter seg. De frykter at barna deres igjen skal måtte oppleve falske anklager om at de bærer ansvaret for dødsfallet. At de igjen skal få dette spørsmålet fra datteren sin: «Mamma, alle forteller meg at jeg er en morder. Hva har jeg egentlig gjort?»

Så langt er skolene som er berørt av denne saken, gransket. De er blankt frifunnet for anklagene om dårlig arbeid med mobbing. Vi venter fortsatt på en rapport om helsevesenets rolle. Undersøkelsene av barnevernet har vist at de gjorde en mangelfull jobb. De har svart med at det er mye å lære av saken. Rettsvesenet vil ta stilling til det strafferettslige.

Da gjenstår medienes rolle. Den bør pressens organer selv ta initiativ til å undersøke og trekke den nødvendige lærdommen av. Utgangspunktet bør ikke være TV 2-redaktør Karianne Solbrækkes oppfatning om at «enkeltsakers konsekvenser er viktigere å ta hensyn til enn tredjepart», men Budstikka-redaktør Kjersti Sortlands påminnelse om at ingen saker er like. Tvert imot. Alle ulykkelige saker er ulykkelige på hvert sitt vis.

Mer fra: Debatt