Det var høy temperatur. Flertallet, alle unntatt SV, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, gikk kraftig ut mot klima- og miljøminister Vidar Helgesens (H) håndtering av det såkalte ulveforliket mellom Høyre, Frp, Ap og KrF. Påstanden var at statsråden ikke har fulgt opp Stortingets vedtak. Høyre og Frp var like krass i kritikken som opposisjonen. Det har neppe skjedd noen gang tidligere i Stortingets etterkrigshistorie at partier uttrykker mistillit mot egen regjering.
Klima- og miljøministeren ble pålagt å komme tilbake til Stortinget med en ny lovtolkning som gjør at det kan skytes flere ulv. Marsjordren til statsråden er på kanten av det ansvarlige. Stortinget kan ikke pålegge en statsråd å bryte norsk lov. Loven gjelder for statsråder som for vanlige folk. Statsråden kan kritiseres for ikke å ha vært tydelig nok på at ulveforliket kan være i strid med loven. Stortinget har likevel et selvstendig ansvar for å undersøke om forliket er i tråd med lover som Stortinget har gitt tidligere. Ulvekameratene burde ha bedt om forslag til en lovendring i stedet for å starte ulvejakt på statsråd Helgesen.
Klimaminister Helgesen har tida fram til 10. mars med å finne en løsning som Stortingets flertall kan godta. Det kan hende at radiomerkingen av ulven viser at den har endret atferd som rettferdiggjør et større uttak. Men hvis det ikke har kommet til nye momenter i løpet av en måneds tid, har statsråden neppe annet valg enn å stå ved sitt tidligere vedtak om at naturmangfoldsloven og Bernkonvesjonen ikke åpner for å drepe så mange ulv som Stortinget vil.
I så fall er det oppstått en kritisk parlamentarisk situasjon som det heter. En konflikt med Stortingets flertall er statsråden dømt til å tape. I Stortinget er det ikke som i skuespillet «En folkefiende» av Henrik Ibsen. Den sterkeste mann i verden, er ikke han som står mest alene.