JAFFA (Dagsavisen): Mye blir sagt om hvordan massemediene ikke kun i USA, men også ellers i verden aldri forsto folkelynnet i USA, og bommet stort når det gjaldt valgutfallet. Men var det egentlig så enkelt?
Trumps seier var utvilsomt imponerende siden han egget til vold, rasisme og fremmedhat, legitimerte trakassering av kvinner, latterliggjorde funksjonshemmede, ble avslørt som en notorisk løgner og viste null forståelse for grunnleggende demokratiske ideer.
Og ikke bare det – han hadde praktisk talt alle mot seg. Med unntak av Fox News, advarte så å si alle massemedier om farene ved en valgseier for Trump. Likevel vant han.
Vår verden blir jo i stor grad farget av mediene. Mye av det vi vet om omverdenen er trolig fra avisene, fjernsynet og internett. Så når «alle» advarte om at Trump ville være en trussel for USA, hvordan kunne da så mange amerikanere likevel oppleve en helt annen verden der han plutselig ikke framsto som så gal?
Det er her den gamle mannen i Jerusalem har noe å si. Elihu Katz, en kjent professor i massemediekunnskap fra Det hebraiske universitetet, er i dag 90 år gammel, og har gjennom et langt liv forsøkt å forstå hvordan mediene påvirker oss. I sin tid lanserte han en banebrytende modell som skulle forandre hvordan vi forstår mediene, men som mange av oss i dag, etter Trump-seieren, tydeligvis har glemt.
Modellen, som ble kjent som «the two-step flow of communication», hevdet at det rett og slett var feil å tro at mediene påvirker oss direkte. Det var ikke så enkelt som at vi for eksempel ser på et fjernsynsprogram, og så blir vi påvirket av det. Professor Katz vektla heller at vi alle var del av diverse grupper, og inne i hver gruppe hersket forskjellige og unike tankemåter. Slik at vi dermed ikke svelger rått alt mediene sier, men i stedet bruker den dominerende tankemåten i vår gruppe til å tolke det som sies i massemediene.
Det kan forklare hvordan Trump-velgerne kunne stemme på ham til tross for at «alle» sa det var vanvittig. Nå blir jo mediene anklaget for ikke å forstått disse kretsene, gruppene av Trump-velgere. Men det er ikke riktig. Utallige nyhetsinnslag forsøkte å beskrive Trump-velgerne. Det var meningsmålingene, ikke media, som bommet.
Men Trump selv representerte også rasisme og rå kvinnefiendtlighet. Så når mediene blir anklaget for ikke å ha reflektert Trumps velgere, blir det som å viske ut forskjellene mellom å «forstå» og å «akseptere». Trumps velgere ble absolutt forstått og forklart, men det betyr ikke at alt de sto for av den grunn er akseptabelt.
I «En folkefiende» lovpriser Henrik Ibsen mannen som hadde motet til å kjempe alene mot de mange. Trump kjempet en ensom kamp, men Ibsen forutsatte vel at man hadde noe større å kjempe for, utover eget ego. Så uten det, forblir Trump bare en folkefiende i enkel forstand, uten noen ironi. I det minste greier Trump å gi ny mening til Ibsens begrep «livsløgnen».
Men nå, med Trumps valgseier, går vi uansett inn i en ny politisk virkelighet. Demokratiekstremistenes tid er omsider over. Ja, for nå vil mange av våre politiske begrep bli forsøkt endret. Folk som kjemper for menneskerettigheter, kvinners stilling, demokrati vil komme under stadig hardere angrep. I en omvendt verden er det nettopp de som om kort tid vil bli framstilt som ekstremistene, ja altså regelrette demokratiekstremister.
Da er det godt at heller ikke vi, som den gamle mannen i Jerusalem sa det, vil svelge alt som dukker opp i mediene.
Valget av Trump viser hvor sårbart vårt demokrati er, og at vår forpliktelse til grunnleggende demokratiske verdier kanskje ikke er så dyp som vi trodde: Hvis samfunnsproblemene hoper seg opp, skal det ikke mye til før mange er villige til å omfavne en voldsoppvigler, rasist og kvinneforakter. I Norge har vi strengt tatt ikke så store problemer, så det er lett å være demokrat. Men disse opphopede samfunnsproblemene kan kanskje forklare hvorfor demokrati og toleranse har vanskeligere kår andre steder, som i Midtøsten.
Ikke på lenge, helt siden Den andre verdenskrigen, har liberale demokratiske verdier vært så truet som de er i dag. Riktignok er det ikke så at alle som stemte på Trump er rasister. Men de var absolutt villige til å følge en rasistisk leder. Og det som sikkert er, er at hardbarkede rasister i vestlige demokratier i større grad vil føle at det nå er fritt frem.
Men dette dreier seg ikke bare om hvilke verdier våre demokrati skal hvile på. Dette dreier seg også om forestående beslutninger som kan bli farlige.
Gjennom vår populærkultur er vi kanskje blitt villedet til å tro at kjærlighet og lykke er menneskets mest framtredende sider, men menneskets evne til ødeleggelse er vel så sterk og langt eldre. Den har vist sitt ansikt med jevne mellomrom gjennom hele menneskets historie. Og med Trump, Putin, Erdogan, Duterte, Modi, Orban, Netanyahu og kanskje Le Pen i nettopp folkevalgte lederposisjoner, er det bare å gjøre seg klare til et gedigent party. En får bare håpe at ingen obskure østerrikske prinser blir drept på Balkan. Fyrstikker, anyone?