En finger for demokratiet

Løfter man blikket over størrelsen på grupperingene og den geografiske distansen mellom dem, er det ingen grunnleggende forskjell på norsk og tysk fremmedhat, rasisme og nazisme. Brunt er brunt, selv om nyansene varierer. Og for noen er fargen udiskutabel. Ta Louis Eriksen fra Kongsberg for eksempel. Det eneste han og Alexander Gauland fra Chemnitz i Tyskland har til felles er at de er 76 år gamle. Begge ble født da Hitler ga instrukser om «den endelige løsning på det jødiske problem», men ved alderen stanser likheten. For mens Eriksen strakte en lang, sint finger mot innvandringsfiendtlige Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), står Gauland i fremste rekke når nasjonalistene for første gang siden 2. verdenskrig inntar tyske Bundestag.

Gauland leder partiet Alternativ for Tyskland (AfD), hvis «alternative» politikk graver i nøyaktig den samme retorikken som SIAN står for i Norge. Den som baner vei for at mennesker på norsk og europeisk jord opplever hat og forfølgelse på bakgrunn av opphav, hudfarge, seksuell legning og religion. Rasistiske kommentarer på sosiale medier, på gaten og i butikker, hatkriminalitet og vold, viser at åpenlyst fiendtlige krefter agerer i skjul av en offentlig legitimering av holdninger som har som mål å avvikle demokratiet. Utslag av dette er nazimarkeringer i det offentlige rom og tyske velgere som åpenbart har en alternativ formening om folkemordet under 2. verdenskrig.

AfDs toppleder har sagt at «den økende islamiseringen av samfunnet står i motsetning til den frie rettsstaten Tyskland». I likhet med sin AfD-kollega Björn Höcke i Thüringen, som ble vurdert ekskludert da han kalte holocaust-minnesmerket i Berlin «et skammens monument», vil Gauland revurdere innsatsen til naziregimets soldater. «Folk trenger ikke lenger bebreide oss for de 12 årene. De har ingen relevans for hvem vi er i dag», sa han nylig om årene 1933–1945. Gauland mener Tyskland skal gjenerobre ikke bare sitt land, men også sin fortid.

Alexander Gauland er leder av tyske Alternativ for Tyskland (AfD). Foto: NTB scanpix

AfD mener den tyske «skamkulturen», som holocaust-minnesmerket i deres øyne representerer, er et tilbakelagt kapittel. Det er neppe tegn på at de har glemt nazistenes ugjerninger. Det er snarere en revisjonistisk retorikk som undergraver ubestridte fakta. Nedgraderingen av den tyske «skammen» bagatelliserer betydningen av Auschwitz, og lykkes de vil det bane vei for en skjerpet politikk mot innvandring, mangfold og multietnisitet. Den virkelige skammen er at AfD med 12,5 prosent av stemmene får stor innflytelse på tysk innvandringspolitikk. Heller ikke den dype splittelsen i partiet dempet velgernes engasjement. Sirkuset ble komplett da den forsmådde AfD-toppen Frauke Petry trakk seg dagen etter valgtriumfen i protest mot at den ytterliggående fløyen i AfD–Gauland blant dem–har overtatt roret. Men er det ren maktkamp eller spill for galleriet? Det var Petry som sa at tysk grensepoliti burde skyte flyktninger da debatten raste i fjor. Splittelse eller ikke, partiet er en trussel mot demokratiet, et bevis på at høyreekstremismen gjøres spiselig.

Norge er ikke noe unntak, selv om gruppene er små og effekten av handlingene deres tilsynelatende marginal. Burde vi ta lett på dem av den grunn? At de kravler ut fra gjemmestedene og ut i sola uten frykt for å sprekke, viser at de agerer med en nyervervet selvsikkerhet. Den rådende politiske situasjonen og en opphetet integreringsdebatt har åpenbart ledet dem til å tro at de snakker for den tause majoriteten. Politiet grep ikke inn da nazister marsjerte i Kristiansand i sommer. Det er «skammelig», for å si det med byens egne politikere, blant dem Aps Trond Blattmann, som mistet sønnen på Utøya 22. juli 2011. At folk med de samme holdningene som mannen som drepte sønnen hans på Utøya 22. juli uforstyrret fikk spre frykt og vise makt i hjembyen, fikk han og et tverrpolitisk formannskapsmøte til å hudflette byens politiledelse denne uka.

En ulovlig nazidemonstrasjon er i strid med lovverket. Ytringsfriheten omfatter ikke hatefulle ytringer, hatkriminalitet og antisemittisme. Og likevel, samme helg som tyske velgere ga tommelen opp til AfD, fikk nynazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) bruke gågata i Fredrikstad med politiets velsignelse. For snaue to uker siden marsjerte svenske DNM igjen i Göteborg, med flere norske nazister til stede. Ja, de utgjør kanskje en marginal gruppering, men er gresset tilstrekkelig tørt er selv en gnist nok.

Det er bred norsk politisk enighet om å bekjempe fremmedhat, men skal det stanses må hver og en stå opp mot kreftene som vil denne demokratiske retten til livs. Årets lyspunkt, og et av årets mest talende bilder, er i sammenhengen det Laagendalspostens fotograf tok av Louis Eriksen på Nytorget i Kongsberg under SIANs markering mot menneskeverdet. Eriksen ga dem spontant fingeren. En rungende stille protest mot at SIAN «behandler muslimer som tredjeklassemennesker», for å bruke hans egne ord. Sjelden har det ligget større demokratisk kraft, håp og inspirasjon i en enkelt finger.