Kultur

En elsket tysker

Ny bok kaster nytt lys på Willy Brandt, men er viktigst fordi den trekker norsk-tyskeren fram fra historiens tiltagende mørke.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er 80 år siden denne uka at tyskeren Herbert Frahm kom til Norge. Og det er 100 år siden samme mann ble født utenfor ekteskap i Lübeck. Bare noen få dager etter sin ankomst til det nye landet skrev han sin første artikkel i Arbeiderbladet, «Hvordan ser det ut i Hitler-Tyskland?». Signert Willy Brandt.

Brandt-kjenner og historiker Einhart Lorenz er tro mot tittelen på sin nye bok «Willy Brandt. Et politisk liv». Han holder seg til de rene linjene. Boka oppleves som en introduksjon, en ABC med norsk vekting for nye generasjoner. Og det er sannelig en anstendig, viktig og riktig ambisjon. De 260 sidene rommer et ekstraordinært liv i en ekstraordinær tid, et liv i stormen: En mann som ble født i det tyske keiserriket åtte måneder før den første verdenskrigen brøt ut, opplevde som fattig arbeidergutt Weimarrepublikkens kaos, så aktiv kamp i norsk eksil mot Hitlers nazister, som på nært hold så hvordan Spania ble revet istykker av stormaktene, dekket krigsoppgjøret i Nürnberg som journalist og som egenhendig som statsminister gjenopprettet den tyske anstendighet tidlig på 1970-tallet. Han vant Nobels fredspris og opplevde tre år før sin død å se sitt politiske hovedmål om forsoning mellom øst og vest bli manifistert gjennom rivingen av muren som delte byen han en gang var ordfører for. For et liv. For en mann å minnes. Og da er det greit at boka ikke dveler ved hans mange menneskelige svakheter og store appetitt på de vakre, bekymringsløse ting i livet.

Willy Brandt kom ikke som flyktning, skriver Lorenz. Riktignok begynte livet i det nazifiserte Tyskland å bli farlig for alle opposisjonelle i 1933, men Brandt ble sendt til Norge ved en tilfeldighet og med et klart definert oppdrag. Han var en reserveløsning da han som skulle til Norge, ble arrestert. Målet var å mobilisere økonomisk støtte til de venstreorienterte utbryterne fra SDP (de tyske sosialdemokratene), det sosialistiske arbeiderpartiet (SAP), og skape revolusjon i Det norske Arbeiderparti. Han skulle spre budskapet om den tyske venstresidens nederlag i kampen mot Hitler og hindre Arbeiderpartiet i å gjøre samme feil. Derfor skulle 19-årige Willy Brandt lede nordmennene tilbake inn på en revolusjonær vei.

Hans tidlige analyse av partiet var at det hadde resignert i kampen mot fascismen. Brandt mislyktes med å vri Arbeiderpartiet tilbake mot venstre. Men han markerte seg kraftig i Norge, og brukte sitt nettverk til å fremme den tyske sosialisten Carl von Ossietzkys kandidatur til Nobels fredspris, som han fikk i 1935. En stor og symbolsterk seier i den unge mannens kamp mot Hitler. Som venstreradikal var han utsatt. Han ble overvåket av naziregimets folk, og han ble flere ganger forhørt av norsk fremmedpoliti. Men hans kontakter i Arbeiderpartiet reddet ham. Brandt spilte høyt og fortsatte å drive aktiv politkk, til tross for politiets advarsler. Turer til Sverige, Paris, Spania og til Berlin for SAP med falske papirer var forbundet med stor fare.

Det revolusjonære sinnelaget ble etterhvert avrundet. Det mildere politiske klimaet i Norge og de mer beskjedne sosiale motsetningene formet Brandts tenkning. Den norske tilnærmingen om at man «ikke bestiger et fjell ved ganske enkelt å ta springmarsj i retning toppen» åpnet øynene hans. Tyske virkemidler passet ikke for Norge. Han fikk tillit til Arbeiderpartiet, og de fikk tillit til ham. Fraksjonsarbeidet heftet ikke ved ham. For lederne i partiet var han først og fremst en tapper representant for det andre Tyskland, en antifascist. «Rollen de spilte som hans kollektive mentorer, særlig etter 1937, har ennå ikke fått den oppmerksomhet den fortjener», skriver Lorenz om Arbeiderbladets Finn Moe og Ap-topp Oscar Torp.

I 1938 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap. Blant annet fordi han var «medarbeider i den marxistiske dagsavisen Arbejderbladet». Krigsårene tilbragte Brandt i eksil fra eksilet i Sverige, og etter krigen måtte han hjem til Tyskland. Hans norske statsborgerskap var ikke anker nok. Sitt politiske liv brukte han på å skape forsoning, på å bringe Tyskland tilbake inn i Europa, på å samle de to tyske statene og strekke ut forsonende hender mot øst. Hans aktive motstand mot fascismen, som den første av forbundskanslerne, skapte tillit hos polakker og russere. Derfor sto han helt personlig som tysk toppleder for en ny tone i forholdet til øst. Men en helt «ren» tysk leder betydde også mye i forholdet til Vesten. Time Magazine skrev at han var den første tyske statsmann som var klar til å «akseptere de fulle konsekvensene av nederlaget». Da Brandt gikk ned på kne foran minnesmerket i Warszawa-ghettoen i 1970, mente nesten halve den tyske befolkningen at det var en «overdreven» gest. Time skrev derimot at det var «et vendepunkt i Europas historie - og i hele verden». Etter at han fikk Fredsprisen i 1971, ble Tyskland i Frankrike sett på som rehabilitert. Under ham ble Tyskland til å stole på. Det hadde gått mer enn 25 år siden krigens slutt.

Hva kan vi lære av Willy Brandt? Mye. Om mot. Om idealer og moral. Om ansvar. Om å forfølge politiske mål uten å regne på kostnadene. Men kanskje aller mest om hva som kan bo i en fremmed, i en flyktning.

Mer fra: Kultur