ANNONSE

11-09-2015

En drittsekk krysser sitt spor

For et folk. For en gjeng.

ILLUSTRASJON: Siri Dokken

Onsdag var jeg så heldig at jeg fikk være med på 20-årsjubileet til Human Rights House Network. Blant menneskerettighetsfiffen som Erling Borgen, Bernt Hagtvet, Knut Olav Åmås og William Nygaard, satt det mennesker som kom rett fra fengsel. Kloke hoder, advokater og menneskerettighetsforkjempere, torturert, forfulgt og med venner som fremdeles sitter inne eller allerede er drept. Den kenyanske menneskerettighetsforkjemperen Maina Kiai, som også er FNs spesialrapportør, snakket om at menneskerettighetsbrudd ligner på hverandre over hele verden. Det er derfor viktig at alle organisasjoner lærer av hverandre, samarbeider, for å unngå å gjøre de samme feilene om og om igjen, fra kontinent til kontinent.

Jeg satt der og tenkte på hvor hardt det er når samtlige åtte talere sier at man må ofre noe for å redde mennesker. Man må utsette seg for livsfare, man må ofre familie og venner, man må hele tiden være beredt til å sitte i fengsel. Så farlig er det å hjelpe mennesker.

Vi skal tenke på at det faktisk ikke er farlig å hjelpe mennesker i Norge. I vårt land der det nå flyter over av folk som vil hjelpe. Folk som ofrer andre jobber, folk som mobiliserer, som reagerer på urett, som finner ektefeller og gjenforener dem, som står på døgnet rundt. Samler inn bæreseler, tar dem med ned til Hellas, deler dem ut. Naive folk som bare drar ned for å hjelpe, uten å vite hva de går inn i. Det er dette som er vakkert. At allværsjakkenordmenn, som har sittet dag ut og dag inn foran TV-en og sett det på avstand, reiser seg og gjør noe. Og alle skal gjøre noe! Det er som en nykristen etterkrigstid, stappfull av nyhetssaker om folk som gjør noe. Ber syrere hjem på middag, lar dem sove i annekset i hagen, deler ut mat fra luksusrestaurantene sine. For et folk. For en gjeng.

Bortsett fra noen. Drittsekkene! De vil ikke hjelpe. Ikke alle i hvert fall. Og det er mange drittsekkdefinisjoner i samfunnet.

Du har erkedrittsekken: Politikerne. De som diskuterer stusslige tall som 8000 syriske kvoteflykninger vi skal ta imot de neste tre årene. Like mange som Ungarn tar imot hver uke. Man skulle tro at politikerne kjente på presset, bare noen dager før valget. At de ikke klarer selv å trykke på «Bli med»-knappen på facebook når 85.000 er med i Refugees Welcome to Norway. Erkedrittsekken skal på lørdag få det rett i fleisen. Da arrangeres #OmkampForSyria på Eidsvolls plass, der en haug med organisasjoner tar en omkamp om tallet 8.000. Erkedrittsekken blir snurt fordi noen synger en Raga-sang, eller bortforklarer det med at det er et bredt politisk flertall rundt denne avgjørelsen. Hva med å se seg rundt og se at folk flest er desperate etter å hjelpe. Det er stappfullt med klær på Tøyen Mottakersenter fordi folk gir for mange barneklær og leker. Det de trenger nå, er bare boblejakker for menn. Etter at en treåring lå drukna på en strand, fant drittsekken ut at folk ikke brydde seg en døyt om skolepolitikk eller eldrepolitikk lenger. Selv det nedverdigende utspillet til Fabian Stang om at folk bør tåle å skifte bleier på egne foreldre, ble fort glemt. Folk er desperate på vegne av flyktninger som GÅR gjennom Europa og Russland, og til slutt må SYKLE over grensa til Norge for å søke asyl. Kirkenes politistasjon, ved stasjonssjef Hans Møllebakken, har svart med følgende beskjed: «Vi har gått en runde med oss selv og regelverket, og vi kommer fra nå av til å opprette straffesak overfor sjåførene som bringer dem over grensa». Gratulerer, møkkamann!

Så har vi nettdrittsekken: Han som blir dårlig av at folk skal snylte på vår velferd, som blir kvalm av at folk prøver å hjelpe dem. Desperat prøver han å kommentere under andres statusoppdateringer. Jeg så en kvinne kommentere under et bilde. En av TV 2-kollegaene mine hadde bedt folk støtte TV 2s SMS-aksjon. «Det blir som om man skal legge ut bilder av døde barn som har mistet livet i kreft for å støtte kreftsaken for eksempel. Bildene blir ikke et symbol til slutt, de blir misbrukt for å skaffe penger», svarte hun. Gjett om folk likte det hun sa. Det er spot on nettdrittsekkens mening. De hater flyktningene, og de klamrer seg til kommentarfeltet til Carl I. Hagen som om det var en livbåt i Middelhavet. Den eneste drittsekken de faktisk kan stole på, mannen som klarer å lire av seg så mye skit at du skulle tro Siv Jensen sto på lista til MDG når hun tar avstand fra ham i media. Nettdrittsekken Magnus skrev på min instagramside: «De har fått anledning til å være både i Hellas og Tyrkia, hvor det er trygt … hva med dem som dør av sult og vannmangel i Darfur som ikke tar selfies med iPhone og Ray ban-briller… I Darfur dør de på stedet uten mulighet overhode til å flykte, så noe å tenke på?»

Jeg tror vi er ved kjernen av det norske drittsekkproblemet. Det å trekke fram andre lidelser. For en hersketeknikk! Jeg mailet Leger uten grenser. Jeg spurte dem: Hva med de glemte krisene nå? Hvordan ligger vi an der? Jeg må ha et godt motsvar til dritten på insta. Svaret kom med nye spørsmål: Hvorfor er det slik at mediedekningen blir så enorm når disse flyktningene kommer til Middelhavet? Mange av dem flykter jo faktisk fra store humanitære kriser, fra kroniske kriser som vi aldri hører noe om? Et klassisk spørsmål om nærhetskriteriet, hva er det som trigger følelsene våre og hvilken rolle spiller media?

Er det noen som vet hva slags kriser som ikke får oppmerksomhet, så er det nettopp de grenseløse legene. Som de sier: færre dør når flere vet.

Tsjad, for eksempel. Malaria, underernæring og meslinger herjer, men Tsjad har bare 500 leger. Samtidig kommer bølger av flyktninger til det kriserammede landet.

Pakistan: Hver dag dør 530 nyfødte barn.

Den sentralafrikanske republikk: Masseflukt og helsekrise.

Malaria som dreper ett barn hvert minutt. Boko Haram som lager humanitære kriser, eller som den vi ser nå: IS, som gjør at fire millioner syrere har lagt på flukt. Når man tenker på det tallet, er ikke Europas del så ille likevel.

Dette er altså den onde sirkelen, som gjør at drittsekkene alltid kan si: hva med de andre?

Dersom media ikke skriver om det, vet ikke folk om det og kan ikke presse politikerne. Dersom media ikke skriver om det, gjør ikke politikerne noe og folk kan heller ikke engasjere seg. Dersom politikerne ikke fronter saken, vil ikke media skrive om det og folk vil ikke engasjere seg. Dersom folk engasjerer seg, vil kanskje politikerne også gjøre noe og media vil kanskje skrive om det.

Så da jeg satt der på jubileet til Human Rights House Network, og så disse menneskene som kjemper for journalisters, forfatteres og advokaters rett til å uttale seg i samfunnet, og tenkte at dette er det få som skriver om for tida på grunn av alle flyktningene gjennom Europa, ble jeg litt trist. En journalist som er blir drept i Aserbajdsjan for sine meningers mot, betyr ingenting når Ungarn bygger murer som om de var det nye Israel. Men lederen av det hviterussiske menneskerettighetshuset sa noe veldig klokt som alle drittsekker, frivillige og politikere kan huske på framover: «Vi har ikke all makt, men vi har makten til å vise solidaritet, og den makten vil alltid være der!»


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!