Da vi oss la oss kvelden før, viste målingene noe annet. Alt så ut til å gå greit. Vi våknet opp til et sjokk. 2016 hadde to slike netter der alt snudde til det verre. Den andre var valget i USA.
I UKIP-leiren og blant andre som ville ut av EU, var arbeidsinnvandringen ett av argumentene. Folk fra andre land i EU kom og tok jobbene, tilbød tjenester billigere og ødela strukturene i arbeidsmarkedet. Går vi ut av EU, blir vi kvitt dette, ble det sagt. Arbeidsinnvandringen kan vise seg å bli en av de vanskeligste samarbeidsformene å bli kvitt. Uansett hvordan Brexit gjennomføres, er et felles arbeidsmarked i Europa et lim i Europa. Om britene skulle gå for en mildere avtale enn fullt medlemskap, kan de støte borti både EØS og EFTA som knytter arbeidsliv i landene sammen.
Theresa May må stå på linja, altså gjennomføre Brexit. Uten Brexit ville hun ikke blitt statsminister, og uten å gjennomføre den, har hun ikke sjanse til gjenvalg eller å bli annet enn en parentes i europeisk politikk.
Theresa May er nødt til å sørge for at utgangen reflekterer valgresultatet der hun gikk på en smell og Jeremy Corbyn gikk fra å være en avskrevet klovn til å bli en maktfaktor igjen. I går kom en måling som viser at han er mer populær enn henne. 35 prosent av britene vil ha Corbyn som statsminister, 34 vil ha May.
EU-president Donald Tusk siterte John Lennon «You may say I’m a dreamer/but I’m not the only one» før toppmøtet i Brussel torsdag. At britene skal ombestemme seg, er vel mest en vakker drøm.
Det eneste Theresa May kan gjøre, er å forsøke å samle landet og meningsmotstandere og finne en slags middelvei ut. Hvis ikke er alt tapt – igjen.