Hanne Kristin Rohde skrev i helgen en kronikk i Aftenposten der hun tok et oppgjør med avisenes anmeldelser av kunst og kultur. Disse trenger vi ikke lenger, er konklusjonen. Hun har selv likt mangt og mye som har fått dårlig kritikk, hun har hørt kritikerrost musikk som hun ikke likte, hun tviler på anmeldernes habilitet og vet ikke om de egentlig er kvalifiserte til å mene noe som helst. Hun stoler ikke på sånne som meg i det hele tatt. Og jeg som syntes at de to bøkene hennes var ganske gode?
Ingen oppegående lesere vil oppleve en kunstanmeldelse som en fasit. Men en anmelder kan sette et verk inn i en større sammenheng, og tolke det for bedre innsikt. Og, i beste fall, være journalist i beste forstand: Å fortelle folk om noe de ikke vet fra før, som ellers ikke når fram i det store kommersielle spillet, og som noen vil ha glede av å høre mer om. Massehysteriet får alltids plass nok i nyhetsbildet. Leserne kan derfor også være tjent med noen som forteller at keiseren ikke alltid har klær på. (I overført betydning, i den store støyen er det ellers folk nok som virkelig ikke har klær på.)
Krimsjangeren som Hanne Kristin Rohde tilhører har i noen år vært preget av en endeløs rekke små variasjoner over temaet «psykopatisk massemorder slår seg løs». Dette synes jeg det har vært viktig å påpeke i en rekke av mine anmeldelser. Forlagene vil aldri lage en baksidetekst som forklarer handlingen i en bok med «som så uendelig mange ganger før blir en ung kvinne tatt av dage på utspekulert, men egentlig kjedsommelig måte». En blogger som har lest én sånn bok kan fort synes den er spennende og spektakulær. Når jeg fikk et sympatisk inntrykk av bøkene til Rohde var det fordi de skilte seg ut fra mønsteret, tok opp reelle samfunnsproblemer og belyste dem med en kombinasjon av personlige erfaringer og fri fantasi.
Hanne Kristin Rohde er grunnleggende skeptisk til anmeldernes kompetanse. Jeg kan bare forsvare meg med at jeg har lest et usunt stort antall kriminalromaner før. Hun bruker ekstra stor plass på å bekymre seg om habilitet. Om noen skulle undre: Jeg kjenner hverken henne eller forlagssjefen på noe nivå. Toleransen for å anmelde gode venner eller innbitte fiender er lav. Norge er et lite land, og alt det der, men om sånt skulle forekomme ville det fort bli en god sak for andre. Jeg kan også berolige med at jeg ikke selv har «skrevet bøker eller musikk som ikke selger». Ligger avisens økonomiske hensyn bak? Vel, markedsavdelingen i Dagsavisen henger ikke over skuldrene mine og presser fram anmeldelser av kriminalromaner.
«I ytterste konsekvens kan disse kjøpte domsavsigelsene ødelegge et ungt menneske», skriver Rohde. Frykten for at unge mennesker skal gå til grunne er nok overdrevet. Overskriften «Dårlig bok av ukjent forfatter» har lenge ligget helt nederst på avisredaksjonenes ønskelister. Men Rohde får det til å se ut som det er et motsetningsforhold mellom anmelderi og kunstnerisk virksomhet. Hver dag får redaksjonen likevel tilsendt stabler av bøker, en tilsynelatende endeløs rekke lydfiler, invitasjoner til det ene kulturarrangementet etter det andre, med påfølgende telefoner og e-poster som trygler og ber om å bli anmeldt. For å bruke Rohdes egne paralleller: Det er som om alle hovedstadens tvilsomme elementer hver morgen hadde stilt seg i kø utenfor politihuset på Grønland for å be om å bli tiltalt, og deretter bli idømt lovens strengeste staff.
Stjerneeksempelet på Hanne Kristin Rohdes misnøye er en 25 år gammel «feil mann på feil plass»-anmeldelse av Metallica i Aftenposten. Mange husker den godt, den er blitt en klassiker både i og utenfor anmeldermiljøet, men den er ikke veldig godt egnet til å kritisere kritikken i dag. Sånne anmeldelser forekommer sjelden i etablerte medier. For underholdningens del må jeg nesten si dessverre. Jeg hadde godt likt å hevde at standarden på dette området fortsatt er lav, både i Aftenposten og andre aviser enn vår egen, men det stemmer altså ikke helt.
Det ser ikke ut til at så mange har tatt Rohdes bekymringer på alvor. Fortsatt kommer positive anmeldelser til å bli brukt for alt de er verdt i markedsføringen, fordi de gir et godt inntrykk av å være kvalifiserte meninger, ikke skrevet av en hvem som helst, eller en blogger som virkelig har fått godt betalt for å komme med en slags mening. Rohde vil likevel kvitte seg med profesjonell kritikk, og gi all makt til folket. Det er pussig at hun bruker publikumsrangeringen til International Movie Database (IMDb) som eksempel på hvor hun vil. En fersk analyse i det amerikanske herremagasinet Mel viste hvordan IMDb fungerer. Med hemmelige beregningsmetoder som forsterker allmenn konsensus, dominert av mannlige entusiaster mellom 18 og 29 som ikke har annet å bruke tida på enn å rangere filmer. For eksempel har ingen av de 20 øverste filmene på deres aller-beste-liste kvinner i sentrale roller.
Et av Rohdes mest sviende argumenter er at kommentarfeltene ofte viser at anmelderne står alene mot publikum. Da må vi minne om at «den sterkeste mann i verden er han som står mest alene», som Ibsen skrev i en «En Folkefiende» i 1883. For øvrig kritikerrost etter en premiere som ikke var utsolgt. Så langt for publikums gunst. Om kommentarfeltene skal få siste ord i kulturspørsmål er jeg redd vi fort er tilbake til lynsjing og heksebrenning. Dette synes jeg kunstnere bør bli spart for.