En anmeldelse av Dario Martinellis bok "A Critical Companion to Zoosemiotics", 2010

En anmeldelse av Dario Martinellis bok "A Critical Companion to Zoosemiotics", 2010 I sin banebrytende bok " A Critical Companion to Zoosemiotics" (2010) viser Dario Martinelli en forfriskende filosofisk og etisk tilnærming til sitt studiefelt, snarere enn en rent beskrivende. Hans bok er nesten fri for frykt for å ta opp og behandle filosofiske problemer, og Martinelli har flere interessante referanser til filosofer og viktig filosofiske temaer. Et sentralt anliggende i Martinellis "Companion" er å utforske de utbredte formene for reduksjonistiske tendenser i forskningen på dyr og å undersøke nærmere noen av de viktige konsekvensene som vil følge i kjølvannet av å operere med bombastiske dikotomier i forskning. Slike "fordommer" vil alle kunne føre til en distinkt form for ekstrem antroposentrisme hvor forskning lett kan komme på avveie og føre til store negative etiske og moralske konsekvenser. Martinelli vil ikke operere med noen absolutt kvalitativ forskjell mellom menneskedyret og andre dyrearter. Han fastholder derimot ideen om en "darwinistisk gradualisme", der det mer er tale om "grader" av forskjeller mellom mennesker og andre dyr, snarere enn kategoriske kvalitative skiller. Er "kultur" noe som er unikt for mennesket alene? Martinelli finner sterk indisier innen moderne biologi som alle støtter hans perspektiv: "Kultur" er ikke bare forbeholdt mennesket. Menneskeaper overfører for eksempel sine ervervete kunnskaper til den etterfølgende generasjonen. De arbeide sammen, lære av hverandre og danneer verktøy som de kan bruke som instrumenter. Og - hvordan vil du forstå og tolke den komplekse sosiale interaksjon og kommunikasjon som opprettholder honningbienes samfunn? Forfatteren åpner opp for et meningsfullt og kontinuerlig studium av andre dyrs "Umwelt", forstått som den enkelte arts subjektivt opplevde indre verden. Forfatteren ønsker at forskning, så langt som det er mulig, bør utføres på dyrenes egne premisser og vilkår. Martinelli foretar ut fra dette perspektivet en sterk kritikk av C L Morgan og hans berømte reduksjonistisk "kanon".Den lyder: "Ikke i noe tilfelle skal handlinger eller atferd tolkes som et resultat av en overlegen evne, hvis det er mulig å tolke dem som et resultat av en mindreverdig evne." Darios antireduksjonistiske argument mot "Morgan's Cannon" har av andre zoo-semiotikere blitt kalt for "Martinelli's Cannon": "Ikke i noe tilfelle skal handlinger eller atferd tolkes som et resultat av en mindreverdig evne, hvis det er mulig å tolke dem som et resultat av en overlegen evne." Teorien om instinkter har vært nesten dominerende i mer enn 50 år, og er fortsatt svært utbredt. Dario Martinelli understreker med rette spesielt viktigheten av den ungarske forskeren Thomas Sebeok. Han er pioneren som kobler den amerikanske pragmatisme og dens triadisk tegn teori (C. S. Peirce) med den latviske ethologen Jacob von Uexküll og hans "Umwelt"-begrep i begynnelsen av -60-årene slik at de til sammen danner en samlet teori om zoo-semiotikk. Martinelli plukker systematisk instinkt-teorien fra hverandre punkt for punkt. "Instinkter" fungerer for det meste som en "black box" der forskere til enhver tid kan plassere alle deres uforklarlige funn og sette etiketten "bare instinkter" på dem. Martinelli retter også oppmerksomheten mot det komplisert spørsmålet om det kun er mennesket og en mennesket alene som kan sies å "ha" et språk. Mange bio - og zoo-semiotikere ønsker å reservere språkbeherskelsen til kun å skulle gjelde for homo sapiens alene. Hvis vi vil følge oppfordringen som vi har funnet i "Martinelli's Cannon", er det kanskje riktig å spørre oss selv om vi skal holde spørsmålet åpent under vår videre utforskning av språklige kompetanser hos dyr? Martinelli har med sin enestående bok åpnet opp for et spennende alternativt syn på språk som for øyeblikket ikke synes å være generelt akseptert. Det er opplysende og svært gledelig å følge Martinellis kritiske revisjon av den underkjente antroposentrismen og se på hans egne prioriteringer. De går i retning av å opprettholde hva forfatteren benevner som en "kritisk antroposentrisme" i zoosemiotiske studier kombinert med en bio-sentrism innen etiske miljøspørsmål. Jeg forstår Dario Martinellis valg av perspektiv som et viktig etisk valg. Det er flere stemmer innen øko-filosofi og øko-etikk i dag som i deres iver etter å unngå antroposentrisme, "skyller barnet ut med badevannet". Dario Martinelli har skrevet en bok som er gjennomsyret av en dyp kjærlighet og respekt for alt liv. Han uttrykker på en og samme tid både vitenskapsmannens og filosofens kritiske blikk og kombinerer dette med sin evne til å uttrykke empati, kjærlighet og visdom i sin forskning på livet og det levende. Det er denne form for "humanistisk perspektiv" som jeg finner som en ledetråd i Martinellis vitenskapelig arbeid. Jeg vurderer Dario Martinelli boken i sin helhet som formidabel. Jeg vet jeg skal ha boken med meg videre i mitt eget arbeid. Mer enn noen gang vil jeg fortsette å bevege seg i det samme terrenget som forfatter. Med utgivelsen av "A Critical Companion to Zoosemiotics" har forfatteren på briljant måte lagt terrenget åpent for videre studier og forskning. ( For en fyldig gjennomgang av Dario Martinellis bok, med en rekke etologiske eksempler innen ulike dyrearter, vil jeg anbefale leseren om å gå til min store, engelske tekst. Den finnes på www.Scribd.com ved å slå opp på forfatterens navn Dario Martinelli, søke frem hans bok og lete frem min anmeldelse der) Sent with Writer. Sendt fra min iPad