Hun uttrykker bekymring over at jeg er en «fordømmende stemme som ønsker å drepe debatten» og later til å frykte at jeg ikke er i stand til å ta inn over meg realitetene.
Listhaug avslutter sitt krasse innlegg i Dagsavisen (mandag 24. oktober) med et ønske om en «åpen og ærlig debatt om både suksess og problem i innvandrings- og integreringspolitikken».
Resten av innlegget hennes kan vanskelig leses som en invitasjon til nettopp det, men jeg velger likevel å tolke henne i beste mening. Vi er nemlig helt enige på dette punktet.
Det vi åpenbart ikke er enige om – i alle fall om en skal dømme ut fra dette lille ordskiftet – er hva som skal vektlegges i integreringspolitikken.
Listhaug valgte å fokusere på nikab, svin og alkohol i sitt utspill før integreringskonferansen. Folk som dekker seg til, er et helt marginalt problem i Norge. Det gjelder antakelig ca 100 personer.
Justisdepartementet hadde ingen eksempler på folk i restaurant- eller butikkbransjen som nekter å servere svin eller alkohol da jeg spurte dem hva statsråden siktet til med sitt utspill. Likevel fortsetter hun å nevne dette ikke-eksisterende problemet.
Det er selvsagt utfordringer med integreringen i Norge. De handler om å gi folk språkopplæring, utdannelse og eget arbeid. En debatt som i stedet fokuserer på marginale og ikke-eksisterende problemer og som i tillegg forsterker en «oss og dem»-tenkning, tilslører mer enn de få niqabene vi har i Norge. Det er ikke et godt grunnlag for en effektiv integreringspolitikk.
Listhaug må gjerne kalle kritiske innspill for tullprat. Men det er altså alvorlig ment.