ANNONSE
tc13ffdc

«Vietnamkrigen» kan ses på NRK og er typisk for regissør Ken Burns som igjen forteller den store, utfyllende historien.

Vis bildetekst
Foto: NTB scanpix

En ABC for Vietnam

En ti episoders lavmælt dokumentar om krigen alle ville glemme, har tatt USA med storm.

«I mange år var det ingen som snakket om Vietnam. Etter 12 år snakket konene våre om det, og det viste seg at vi begge hadde vært soldater i Vietnam». Slik innleder veteran og forfatter Karl Marlantes serien «The Vietnam War». Krigen USA tapte, og ingen ville huske. Nå er den tilbake i sin fulle bredde.

I 1990 gikk filmskaperen Ken Burns dokumentarserie om Den amerikanske borgerkrigen på TV i USA. 40 millioner amerikanere satt klistret til skjermene og fulgte over fem kvelder den elleve og en halv times lange fortellingen. Stillbilder, dikt, tørre historikere og dype, alvorlige fortellerstemmer. Selv i 1990 var det sakte-TV, men serien grep tak i en hel nasjon. Den åpnet amerikanernes øyne for sin egen historie. De begynte å snakke om den. Nå har Burns gjort det igjen, med en annen splittende amerikansk krig.

Historikerne skal den gangen for 27 år siden ha ristet overbærende på hodet over Burns forenklinger og mangel på nye analyser, men ingen var likevel i tvil om effekten. Nysgjerrigheten spredte seg, interessen tok av og kunnskapen blant vanlige folk økte. Ken Burns’ miks av slagmark og hjemmefront, politisk makt og de små soldatenes historier, om savn og sult, krigens sosiologi og kultur, var en mesterlig, balansert introduksjon til en kompleks konflikt som satte arr på Amerikas sjel. Han brakte refleksjon til en hastig, moderne kultur.

«Ikke noe nytt, ikke noe jeg ikke visste», sa en eldre kollega av meg etter å ha sett starten på Burns nye serie om Vietnamkrigen. Bare noen uker etter at serien gikk på TV i USA, begynte den å gå på NRK i forrige uke, og er i sin helhet tilgjengelig på NRK Nett-TV. For mange av oss som ble voksne lenge etter at krigen i Vietnam tok slutt, har Hollywood vært vår læremester. Filmer som «Platoon», «Full Metal Jacket», «Hjortejegeren» og «Apocalypse nå!», gikk varme i landets VHS-spillere på 1980-tallet. Gode filmer signert de absolutt fremste av en generasjon filmmakere ga oss likevel bare anekdotisk kunnskap. Unge gutter, langt hjemmefra i skummel jungel, kjemper mot innbitte kommunister, var det vi lærte. Krigen var mest et bakteppe for hippier og popkultur, men hva visste vi, og hva vet vi, om grunnene til at USA med uskyldsrene John F. Kennedy i Det hvite hus sto til kness i problemer i et land de færreste amerikanere ante noe som helst om? Hva vet vi om menneskene på den andre siden av grensa som skilte Nord- fra Sør-Vietnam? Enda mindre. Nødvendig nyansering og menneskeliggjøring av fienden er en vesentlig styrke ved Burns nye fortelling.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ikke noe nytt i Ken Burns serie? Nettopp, tenker jeg. I dette ligger også styrken. Alt Ken Burns har gjort handler nettopp om dette, om den store, utfyllende historien. Han har aldri jaget den nye, oppsiktsvekkende vinkelen. Målet er å lage et verk som står igjen og som kommuniserer pedagogisk på tvers av generasjoner. Det er ikke mangel på nye bøker og kritikk og analyser av Vietnamkrigen, om dens effekt på USA den gangen og i dag. Men i takt med at journalistikk og dokumentarer tilpasser seg modernitetens krav til at innholdet må ha tempo, intensitet og sjokkeffekt for ikke å kjede seerne, og at akademia samtidig blir mer fokusert på å dykke dypere og finne de aller minste bitene i mosaikken, mister vi som kultur synet av de lange linjene og den store historien. Historikerne vil videre, og mens de presser mot æ, ø og å, har de aller fleste for lengst glemt a, b og c. Det er dette Ken Burns gir oss, en helhet som det krever lang tid å fange.

For det tar tid når Burns begynner sin og vår reise 100 år før Vietnamkrigen. Han rotfester konflikten i vestlig imperialisme og arroganse, og i Vietnam som fransk koloni. Han forteller om kommunistleder Ho Chi Mins bakgrunn og politiske oppvåkning i møte med Lenins teser. Når krigen i Asia var slutt i august 1945, tok Frankrike tilbake kontrollen med makt. Til tross for at seierherrene Churchill og Roosevelt hadde lovet en ny verdensorden uten kolonialisme og frihet for alle når de aggressive fascistene var ryddet av veien. Roosevelts løfter døde med han før krigen var slutt, og i Vietnam var det klart for mer krig. Landet var snart land delt i to.

Det ble en krig USA sakte, men dødelig sikkert ble involvert i. Motvillig og klar over at krigen i praksis var uvinnelig. Først som finansiell støttespiller for Frankrike, deretter rådgiver og garantist for Sør-Vietnams diktator Diem og fra 1964 i full krig mot Nord-Vietnam. USAs direkte engasjement endte i 1973, men krigen varte fram til 1975, og kostet millioner av menneskeliv. USAs beryktede forsvarsminister og tallknuser Robert McNamara trodde USA hadde 30 prosent sjanse for å vinne. Men hva slags fred ville det blitt? President Lyndon B. Johnson hatet krigen i Vietnam, men hadde i 1964 et valg å vinne. Og opinionen, som blant annet uttrykt i en lederartikkel i progressive The New York Times, var for krigen: «En krig vi må ta». Frykten for kommunismen gjorde blind.

Johnsons oppriktige holdning bringer Burns fram i et lydklipp fra Det hvite hus: «Jeg lå i natt og tenkte på dette. Det bekymrer dritten ut av meg. Hva kan vi håpe å få ut av dette? Jeg syns ikke det er verdt å krige for, og jeg tror ikke vi kan trekke oss ut. Det er den verste, jævla suppa jeg har sett. Hva er det jeg beordrer de gutta ut på? Hva er Vietnam verdt for meg og dette landet?» Likevel ga de full gass. Det er fortsatt mye å lære om og av Vietnamkrigen. For oss vanlige borgere (og velgere), og ikke minst for verdens ledere, som etter Vietnam har snublet blinde inn i en rekke kriger. Krigene i Afghanistan og Irak vet vi ennå ikke den fulle rekkevidden av, dominoeffekten ruller videre, men de er blodige eksempler på at vi snarere fortrenger enn lærer av historiens lekse.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!