Ryanairs billettsalg til og fra Norge har økt med 12 prosent. Er det slik at billigst er best, uansett kostnaden dette påfører andre?

- Du boikotter ikke et selskap som flyr billig fra din egen dørstokk, sier Ryanair-sjef Michael O`Leary i dagens avis. Han ringte selv til avisen for et intervju, etter at vi kontaktet selskapet for å kontrollere at det virkelig stemte at trafikktallene hadde økt så mye etter den siste tidas turbulens.  

- Folk vil fly billig så lenge de har sjansen, mener Epen Andersen, førsteamanuensis og ekspert på internasjonal flybransje ved Handelshøyskolen BI.

Han sammenligner appetitten på billige flyreiser med svenskehandel. Er det billig nok, hjelper det lite at norske politikere hever en moralsk pekefinger, kaller det harryhandel og mener vi må støtte norsk landbruk og norsk handel.

Og i forrige uke kom Ryanair-sjefen selv, med eget fly, til Rygge for å forsvare selskapets arbeidsbetingelser. Han nekter kategorisk for at de ansatte har dårlige arbeidsvilkår og sier at de ikke skal skatte til Norge. 

Han kaller sågar norske politikere som ikke vil fly med Ryanair, for idioter, og det samme mener han om fagforeninger som går inn for boikott inntil arbeidsvilkårene for de ansatte blir bedre. 

Han opptrer i rutete skjorte, med briller på nesa og en arbeidsjakke som flyplassansatte bruker. Han snakker et enkelt engelsk som de aller fleste nordmenn kan forstå.

Han fremstår folkelig, denne toppsjefen for  et irsk lavprisselskap. Trolig betyr det norske markedet svært mye for ham og selskapet. 

Er det slik at vi velger å fly med ham og hans selskap fordi han virker troverdig, eller velger vi å ikke tro på de ansatte og fagforeningene?

Fordi billigst er best, uansett? 

Det er jul i overflodslandet Norge. Vi kjøper mat og julegaver. Til til hverandre og til oss selv. Fordi vi fortjener det.

Og når vi nordmenn skal kose oss, kjøper vi også massevis av god mat. Vi handler føden til hele julehelga på en gang. Og tar i litt ekstra for nå skal vi virkelig kose oss. Og så handler vi minst en gang til før julaften og tar i litt ekstra da også.

Og vi føler vel at vi fortjener det. Vi jobber hardt, de fleste av oss. Vi sliter med tidsklemma. Med dårlig samvittighet for barn og foreldre og for alle venner vi ikke får sett ofte nok. For alle de vi ikke får vært tilstede for som kanskje trenger oss.

All treninga vi aldri får tid til som kunne gitt oss drømmekroppen og sosialt overtak.

Så nå fortjener vi å kose oss i jula!

Men stopp opp litt. Tenk over om ikke andre også hadde fortjent å få kose seg i jula i år?

Hva med tekstilarbeiderne i et land langt borte som har produsert mange av gavene våre. Kunne ikke de også fortjent bedre lønn og bedre arbeidsvilkår. Blitt gitt muligheten til å skape seg et liv utenom jobben også?

Hva med dyret som har ofret pelsen sin for pelsbesetningen på kåpa du får til jul. Kunne ikke det dyret også fått levd et godt liv før det endte opp som varme og pynt for deg?

Og hva med all maten du har kjøpt inn. Sikkert billig? Er du helt sikker på at den billige maten er det beste for deg og dine? Og for jorda den er produsert på? Og hva med dyret kjøttet kommer fra, har det levd et godt liv?

Og hvor mye av den maten vi har kjøpt kommer til å bli kastet til slutt, fordi vi verken orker eller har tid til å spise opp alt før den er ødelagt?

Mange av oss kjøper gjerne en geit eller to og gir bort i gave, en lærebokpakke og noen vaksinepakker fra en humanitær organisasjon. Den ekstra sjokoladen vi kjøper er rettferdig og økologisk og overskuddet går til en god sak.

Men dette er vel knapt nok til å lure oss selv til å tro at vi gjør noe for en bedre verden. 

Hva må vi gjøre for at også andre skal få det bedre?

Godt voksne menn i maktposisjon skal ikke ha sex med særdeles unge kvinner. De fleste er enige om dette, men plutselig dreier denne saken seg om så mye, mye mer.

Roger Ingebrigtsen er en mektig mann med mange venner. Men også med fiender.

Troms Arbeiderparti sto foran en helg med et vondt nominasjonsmøte. Kampen om førsteplassen på fylkeslagets stortingsliste sto mellom tidligere AUF-leder og politisk rådgiver Martin Henriksen, og statssekretær Roger Ingebrigtsen.

En uke før forteller en ung kvinne (25) om sitt seksuelle forhold til Ingebrigtsen over en lengre periode. Hun forteller om dette til sin venninne. Venninnen er Tonje Brenna, Jens Stoltenbergs politiske rådgiver. Brenna er også kjæreste med Martin Henriksen.

Mye har skjedd i kulissene fram til Ingebrigtsen legger seg flat og selv forteller om forholdet på Facebook på fredag. Han trekker seg samtidig fra stillingen som statssekretær og nominasjonskampen i Troms Arbeiderparti.

Kvinnen har blant annet forklart at hun ble provosert av ett av Ingebrigtsens utspill om at seksuelle overgripere fortjente hardere straffer.

Fra flere hold har det kommet antydninger om at denne saken kan være en såkalt drittpakke i forbindelse med nominasjonskampen.

Men i tillegg utsettes nå kvinnen for et sterkt press via sosiale medier. Mange uttaler seg skråsikkert om henne og forholdet hun har vært i. Ifølge henne selv oppleves dette som et nytt overgrep.

- Jeg skulle ønske jeg konfronterte dette på et tidligere tidspunkt, men jeg har skammet meg veldig.

Det er skammen som har fått henne til å ikke forklare seg tidligere, hevder hun. Redselen for å være den svake part som står igjen som taperen mot mannen med stor Makt. Nettopp dette kvinnen opplever nå.

Til og med Roger Ingebrigtsen har beklaget sine handlinger og mener selv at han har sviktet.

Hvordan ble det da slik at debatten dreier seg om kvinnens motiver, når de fleste allerede i utgangspunktet er enige om at godt voksne menn uansett ikke skal ha sex med særdeles unge kvinner?

Antifeminisme, fremmedfiendtlighet og hatretorikken er økende. Hvorfor vil ikke engangs den svenske likestillingsministeren kalle seg feminist?

I disse dager arrangeres det et eget arbeidsseminar for å diskutere hvordan antifeminisme, fremmedfiendtlighet og islamofobi kan motarbeides.

- Til og med Göran Persson, som var statsminister fra 1996 til 2006, kalte seg feminist. Vi som fremdeles står på barrikadene som feminister, får nå innboksen fylt med drapstrusler, sier den svenske forfatteren og journalisten Maria Sveland til Dagsavisen.

Arbeidsseminaret arrangeres av Reform, ressurssenter for menn, på oppdrag fra Nordisk Ministerråd og embetsmannskomiteen for likestilling.

- Rasismen og antifeminismen går hånd i hånd, og nå er den økende. Alle europeiske land, med unntak av Tyskland, har fremmedfiendtlige partier i sitt parlament. I Sverige begynte tilbakeslaget med at Sverigedemokratene kom inn i Riksdagen i 2010. Ingen hendelser forklarer tilbakeslaget tydeligere, mener Sveland.

Hvordan er det blitt slik?

Aktor i terrorrettssaken er kritisk til pressen etter et koseintervju med en trippeldrapsdømt. Er det greit med hyggelige intervjuer personer som har begått grov kriminalitet?

Statsadvokat Inga Bejer Engh kommer med sin kritikk etter en artikkel i Dagbladet Magasinet for knappe to uker siden. Der  fortalte Veronica Orderud om blant annet sin forkjærlighet for hunder.

- I 2002 ble Veronica Orderud dømt til 21 års fengsel for medvirking til overlagt drap på tre personer (...) Ti år senere kan det synes som om vi har glemt disse henrettelsene, skriver Engh i en kronikk i Aftenposten.

Også Trond Blindheim, sosiolog og rektor ved Markedshøyskolen, er kritisk til koseintervjuer med personer som er dømt for alvorlig kriminalitet.

- Dette er ukritisk koseprat, der alt er hyggelig. Litt sånn «Norge rundt»-aktig. Tatt i betraktning hva hun er dømt for, viser dette alvorlig mangel på dømmekraft fra Dagbladets side, mener Blindheim.

Men kanskje folk er nysgjerrige på dem som har begått slike alvorlige handlinger, og vil vite mest mulig om dem?

Er det da greit å lage slike intervjuer? Men hva da med ofrene og de etterlatte, bør ikke de skånes for slike opplevelser?

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen meiner norskfaget må styrkast. For å gjere dette, vil ho legge mindre vekt på nynorsk.

Nynorsk er vanskeleg. Også for meg, som eigentleg har ei dialekt som er nærare nynorsk enn bokmål. I dag jobbar og skriv eg i ei boksmålsavis, og det er altfor sjeldan at eg får høve til å bruke dette vakre språket.

Unge i dag slit også med nynorsken. Men det er vanskeleg å bli noko anna enn vonbroten over det som kjem fram i forslaget til ny læreplan frå kunnskapsministeren.

Dei kallar det å styrke norskfaget når dei vil satse meir på hovudmålet, og mindre på sidemålet.

Er ikkje det å sy puter under armane på dagens unge?

Som dagleg leiar for Allkunne, Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, svarar i eit intervju med Dagsavisen i dag; Er du dårleg i nynorsk, er det nynorsken si feil. Men er du dårleg i fransk, er du ein latsabb.

Bokmål er eit fattigare spåk enn nynorsk. Ingen kan vel vere ueinig at "Mjuk er mykere enn myk!"

Og er det dette vi vil lære dei unge i dag; Er det noko vi ikkje liker og som mange av oss slit litt med å bli gode på, då berre fjernar vi det?

Nå vil Regjeringen gå enda lenger enn Dagfinn Høybråten gikk i 2003. Vil det snart bli et lovbrudd å tenne seg en sigarett i det hele tatt?

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) lufter nå flere forslag for å stramme inn røykeloven. I 2003 møtte daværende helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) massiv motstand da han forbød røyking på utesteder, men de siste årene har stadig flere av oss motvillig måttet innrømme at endrignene var av det gode.

Men nå vil regjeringen gå enda lenger, de ønsker å:

* Forby røyking på uteservering.

* Røykfri buffersone rundt utesteder.

* Forby røyking på institusjoner.

* Forbud mot salg av lekesigaretter.

* Skole- og barnehageansatte pålegges tobakksfri arbeidstid.

* Forby røykerom.

* Forbud mot 10-pakninger.

* Røykfrie helse­­institusjoner.

* Tobakksfri arbeidstid for helsepersonell.

* Røykfrie inngangspartier til offentlige bygg.

* Registreringsplikt for importører av tobakk.

* Kommunal bevillingsordning for salg av tobakk.

Røyk skal fortsatt være en lovlig salgsvare, men det vil nesten bli umulig å ta seg en røyk uten å gjøre noe galt.

Er det virkelig nødvendig med nye innstramminger når alt ser ut til å fungere og røykerne allerede har en ganske tøff hverdag?

Se også oppslaget i Dagsavisen om dette i dag.

- Men det var ikke spillerne, mamma, sa min ni år gamle sønn med tårer i øynene, etter at jeg ertet ham med hvilket lag det er han heier på.

Nei, for det var ikke spillerne som prøvde å sabotere Carl-Erik Torps videohilsen på Brann stadion søndag. Det var Klanen.

Og det var Klanens talsmann Svein-Erik Bakke som uttalte følgende:

- Om noen er døde skal vi selvsagt holde kjeft i et minutt før kampen, men det er blitt litt for mange markeringer etter hvert. Skal vi ha en markering når det er en unge som blir født med Downs syndrom også?

Nå sier Klanens andre talsmann at uttalelsen var en beklagelig blemme, men poengteter likevel at det viktigste skjedde på fotballbanen. (LES: At Vålerenga slo Brann...)

Dette er ikke første gang jeg reagerer på Vålerenga og deres oppførsel og de holdningene de står for. 

Som fotballmamma er jeg veldig opptatt av hvilke verdier som skal formidles gjennom fotball. Vi skal ha det gøy sammen, spille bra, og det er ikke om vi vinner som er viktigst, men om vi har spilt bra. (Jaja, akkurat det siste har jeg jo tapt for lenge siden.)

Men for meg har Vålerenga, og ikke minst den spillende treneren som nå ikke spiller lenger, altfor ofte stått for handlinger som for meg ikke er forenlig med god, norsk fotball.

Og om Vålerenga og Klanen hadde hørt etter hva Torp sa fra sykesenga, så hadde de kanskje fått med seg nettopp dette budskapet: At vi er ikke den beste fotballnasjonen i verden, men vi er den beste fotballfamilien.

Fordi vi ser og har andre verdier i fotballen enn bare å vinne. Eller?

Så er vi i gang igjen. Tidsklemma har blitt oljet og klemmer ekstra hardt i starten på et nytt skole- og barnehageår. Vi henter og vi bringer og gjør vårt beste for at alle skal ha det bra.

Men så er det noe som likevel er annerledes i år.

Fortsatt får jeg smil fra folk i stresset på T-banen, og jeg kjenner etterdønningene av den store kjærlighetsbølgen som slo over landet etter terroren. Men nå er bølgen flatet ut, mediestormen har stilnet, rosene på Domkirkeplassen har visnet. Hverdagen er tilbake.

Og det er da vi er avhengige av å ha gode ledere og gode kollegaer på arbeidsplassene våre. Folk som tør å spørre hvordan det går og tar seg tid til å høre på svaret og som også er forberedt på at svaret kan være at det ikke går så bra. Kollegaer som tør å gripe fatt i de små problemene før de blir store og uoverkommelige.

– Ledere må bry seg, i den forstand at de ikke aksepterer reaksjonene fra ansatte uten videre. Spør du ansatte om de trenger en form for oppfølging etter terroren, får du gjerne svaret «alt er bare bra». Men slik er det ikke for en del av dem, sa psykolog Stein Moen i firmaet Soscon, som jobber for handelens organisasjon HSH, til Aftenposten.

Psykologene som avisen har intervjuet, råder ledere til å ta de psykiske reaksjonene fra ansatte på alvor. De minner om at mennesker har behov for å snakke sammen og mener bedrifter må ta høyde for dette i tida framover; at folk får tid til å prate med hverandre.

Ledere bør også være oppmerksomme på at enkelte ansatte kan ha spesielle utfordringer og at det da kan være på sin plass å søke hjelp fra bedriftshelsetjeneste eller det offentlige helsevesen. Psykologene minner også om at det var mange unge medarbeidere og sommervikarer på jobb da terroren skjedde. Arbeidsplassen bør være spesielt oppmerksomme på disse.

Så får vi la hverdagen komme. Men fortsette å bry oss.