I 2017 skal vi hate oppover. Den som kan peke ut en nærmere angitt elite – som altså er en gjeng livsfjerne besserwissere som ikke har noe godt i sinne – kan innkassere en mengde gratispoeng for sin sak.
Eliteforakten har allerede spilt en sentral rolle i den amerikanske valgkampen, der milliardæren og mogulen Donald Trump til slutt vant blant annet fordi han klarte kunststykket å få folk til å tro at han sto på tapernes side, mot den elitistiske Hillary. Nå er han på vei inn i Det hvite hus, omgitt av en flokk styrtrike samfunnstopper. Venner, familie og lojale støttespillere utpekes til lukrative og attraktive offentlige verv. Hei, hvor det går.
Antielitismen er en sterk understrøm i de store politiske vekkelsene som hjemsøker vår tid og som nådeløst flytter politikken ut mot ytre høyre fløy. Som et forvrengt ekko av janteloven: Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du er klokere enn oss. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
Det er ikke noe galt i å være skeptisk til makt, eliter og folk som tror de alltid har rett. Tvert imot er det avgjørende å forstå at den viktigste ingrediensen i et reelt folkestyre er folk. Men det er i ferd med å bli et problem at enkelte miljøer utdefineres nesten automatisk rett og slett fordi de ikke framstår som folkelige nok. Den norske politiske debatten har alltid dyrket det egalitære og sett verdien av kunnskap som ikke er akademisk eller teoretisk. Men den har samtidig tatt på alvor at slike miljøer har viktige og nyttige bidrag å komme med. Nå ser vi en ny trend, der bare det å peke på at noe kommer fra en nærmere angitt «elite», er nok til å avfeie synspunktet eller standpunktet som irrelevant.
Norges to populistpartier er i full gang. Høyrepopulistene i regjeringspartiet Frp har god trening i å dyrke imaget som den lille manns forsvarer og den som står opp for Folk Flest (når de ikke latterliggjør syke og sårbare mennesker ved å framstille dem som late og utakknemlige). De kan sin eliteforakt og vet hvordan den skal kommuniseres effektivt. Sylvi Listhaug har gått til krig mot feministeliten og meningseliten. Opp mot dette stilles en ikke nærmere definert sunn fornuft, en slags kneblet folkemening som eliten ikke vil forstå, og som bare Sylvi og Frp kan målbære. Meningsmotstanderne i eliten defineres ikke som saklig uenige, de er arrogante og nedlatende. I en slik kontekst blir kompromiss og dialog umulig. Det er vinn eller forsvinn.
Agrarpopulistene i Senterpartiet har også lang erfaring når det kommer til byforakt og antielitisme. Sist ut er kampen mot miljøeliten, en smal interessegruppering som sørger for at sunt bondevett ikke får plass i klimapolitikken, ifølge partiets parlamentariske leder Marit Arnstad. I ulvesaken har Senterpartiets tradisjonelle eliteskepsis gått på speed. Onsdag tok det helt av i Stortingets spørretime, da partileder Trygve Slagsvold Vedum startet sitt spørsmål til statsminister Erna Solberg slik: «Ulvedebatten handler om folk, folk som i generasjoner har høstet av naturen, levd med naturen, folk som hadde håp, men nå føler håpløshet. Den handler om maktens måte å bruke juridiske spissfindigheter til umyndiggjøring av lokalsamfunn, folkevalgte nemnder, deg og meg på. Regjeringen og statsministeren bærer ansvaret for den frustrasjonen vi nå ser. Folk føler seg oversett, overprøvd og overkjørt».
Interessant nok startet nettopp denne spørretimen med et forsiktig tilløp til elitediskusjon. Arbeiderpartiets Hadia Tajik utfordret Solberg på ledighet og et utsagn fra statsministeren om at venstresiden «snakker Norge ned». Det var et håpløst utspill fra Solbergs side – like håpløst nå som da Ap brukte nøyaktig samme frase for å irettesette opposisjonen da de selv satt i regjering.
Solbergs største forse er ikke hennes ordkunst og formuleringsevne. «Spørsmålet er om en kan få selvoppfyllende profetier, og jeg mener venstresiden bidrar ved å late som om Norge er USA, eller i andre debatter Sverige eller Storbritannia, og skaper et bilde som ikke stemmer med virkeligheten i Norge», svarte hun. Det betyr antakelig noe sånt som at det kan gå troll i ord dersom vi importerer politiske debatter fra andre land med større forskjeller enn Norge, uten å ta høyde for at forholdene er annerledes hos oss.
Men Hadia Tajiks anliggende var å diskutere økende ledighet, økte forskjeller og politisk handlingslammelse. Det er en reell politisk utfordring og har ingenting med diffust eliteprat å gjøre. Statsministerens svar kan bære bud om at valgåret 2017 blir en oppvisning i utenomsnakk, der man kappes om å si frekke ting om miljøeliten, feministeliten, regjeringseliten, meningseliten, makteliten, sosialisteliten, byeliten, bondeeliten, eliteeliten, nøtteliten, bitte liten og hva vet jeg. I stedet for saklige diskusjoner om virkeligheten. Men det er kanskje elitistisk å forvente såpass?
Kanskje mest imponerende av alt: Statsminister Erna Solberg klarte å ta dette oppgjøret med eliteforakten uten å møte seg selv i døra i det hele tatt. Også denne gangen skled hennes egen regjeringspartner, Frp, ubemerket unna kritikken. De tilhører unnvikelseseliten.