Debatt

Elefanten i verdensrommet

Hvorfor har politikere og medier så store problemer med å få øye på verden i valgkampen?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den som måtte tvile på at norsk utenrikspolitikk ligger fast kan hente fram tirsdagens sending av Dagsnytt 18, der programleder Sigrid Sollund gjør et hederlig forsøk på å lete etter uenigheter i utenrikspolitikken mellom utenriksminister Børge Brende (H) og utenrikskomiteens leder Anniken Huitfeldt (Ap). Det ble en vanskelig jobb, for det er knapt utenrikspolitisk uenighet å spore mellom de to partiene.

Det hele ble derfor en heller tannløs affære, en tjue minutter lang bekreftelse på hvor stor, og lammende for debatten, den utenrikspolitiske konsensusen er.

Dagsnytt 18 skal likevel ha all ære for å hente utenrikspolitikken fram fra valgkampskyggenes dal, og all ære for forsøket på å presse fram svar om våpensalg til Emiratene.

En meningsmåling NUPI offentliggjorde forrige uke viser at femten prosent av velgerne er mest opptatt av utenrikspolitikk. En av tre vil at det skal spille en sterkere rolle i valgkampen. For to av tre spiller det en rolle for partivalg, for en av fire spiller det en viktig rolle. Tidligere målinger har vist lignende misforhold mellom interesse for utenrikspolitikk, og utenrikspolitikkens plass i den offentlige debatten. Tirsdagens debatt er unntaket i en valgkamp der utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål har måttet vike for presserende oppdatering om siste meningsmåling.

Som flere forskere påpeker i dagens avis: Mens verden er i kraftig endring, er det påfallende stille i valgkampen. Den globale klimakrisen. Flyktningkrisen, og krigene i Syria, Libya, Irak og Afghanistan. Forholdet til USA, Kina og Russland. Sentrale utenrikspolitiske spørsmål, som også slår inn i innenrikspolitikken, er hensatt til periferien av den politiske debatten. Dette gjelder selvsagt ikke bare for valgkampen, debatten mellom Huitfeldt og Brende ble en bekreftelse på hvor hardt det er å få en bred og kritisk debatt om norsk utenrikspolitikk.

Selv der det er uenigheter.

Arbeiderpartiet har vært så opptatt av ikke å føre utenrikspolitikk fra Stortinget, at de i praksis har jobbet mot egne partivedtak. Lands-møtevedtak om anerkjenning av Palestina ble ikke fulgt opp på Stortinget. Det samme gjelder vedtaket om å jobbe for et internasjonalt forbud mot kjernevåpen. Under debatten tirsdag ble det åpenbart at de ikke vil ratifisere atomvåpenforbudet i FN.

La oss ta et par eksempler på utenrikspolitikkens trange kår i den offentlige debatten: Våren 2016 leverte tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal som kjent fra seg en rapport om 13 år med norsk krigsdeltakelse i Afghanistan.

Dommen var nedslående. Norge hadde vist seg som en god Nato-alliert, men ellers hadde det meste gått galt, ikke minst på områder av betydning for sivile i landet.

Rapporten har vært oppe i Stortinget, men hvor ble det av den brede og kritiske debatten om en feilslått krig vi sendte flere tusen soldater til?

«En bredere debatt om slike engasjement vil være en styrke for det norske folkestyret og for Norge som alliert», sa Godal da rapporten ble lagt fram. Det har han selvsagt rett i, men det har vi altså ikke fått. Vedtaket om å sende norske soldater til Syria for å trene syriske opprørere ble fattet bak lukkede dører, kort tid etter.

Felles for disse eksemplene er at de er helt fraværende i den norske valgkampen. Det samme gjelder den fatale beslutningen om å sende norske kampfly for å delta i bombingen av Libya, uten formelle møter i regjeringen eller Stortinget.

I «Stortingets historie (1964-2014)» beskriver Fredrik Sejersted hvordan vi først hadde en utenrikspolitisk opposisjon, særlig representert ved SF/SV, men også med klangbunn i andre partier, og hvordan den gjorde seg gjeldende som en parlamentarisk vaktbikkje. Han beskriver hvordan kritikken fra venstresiden ble gradvis dempet utover nittitallet.

Det er selvsagt viktige skiller i norsk utenrikspolitikk, på flere områder, men de to tiårene fra 1994–2014 er trolig «de utenrikspolitisk minst omstridte i Stortingets historie til nå» mener Sejersted og beskriver hvordan det har skjedd i en tid med store endringer, og mens «norsk utenrikspolitikk i mer tradisjonell forstand virkelig har vokst i omfang og ambisjoner».

Demokratisk er det «et tankekors at det har skjedd nesten uten sverdslag på Stortinget», skriver Sejersted.

Journalistprofessor Rune Ottosen etterlyser i et innlegg i Klassekampen kritiske spørsmål ved Norge som militær aktør i medienes utspørring av politikere.

Det er høyst betimelig.

Når politikernes evne og vilje til en bred og selvkritisk debatt og egne om egne feil svikter, har norske medier en viktig rolle å spille. Norge som militær aktør burde hatt en selvsagt plass i valgkampen.

I likhet med andre utenriksspørsmål, og utenrikspolitikken som helhet.

Mer fra: Debatt