Hungersnød skjer ikke plutselig. Det er endepunktet etter en gradvis forverring over flere år. Men når det kritiske punktet er nådd, vil mennesker dø raskt. Idet dette punktet nærmer seg i Somalia må hjelpeorganisasjoner og donorer samarbeide for å fjerne alt som forsinker nødhjelpen.
For seks år siden døde over en kvart million somaliere da Afrikas horn ble rammet av den verste tørken på 60 år. Over ti millioner mennesker var avhengige av nødhjelp for å overleve. Nå skjer det samme igjen. På bare to dager i begynnelsen av mars døde over 100 personer av sult sør i Somalia. Hvis regnet fortsetter å utebli den neste måneden, er det stor fare for at dødstallene vil stige raskt. I 2011 døde de fleste mellom mai og september.
Faktisk kan det bli enda verre i år. I 2011 var hovedsakelig de sørlige og sentrale delene av landet rammet. Nå er det ekstremtørke overalt, også i deler av nabolandene. «Før har vi alltid kunnet ta med dyrene til områder med bedre beite, men nå har vi ingen steder å reise», fortalte flere av dem jeg snakket med da jeg besøkte det nordlige Somalia i slutten av mars. Folk er avhengige av dyrene for å overleve, og overalt i det tørre landskapet lå døde geiter, sauer og kameler. Gang på gang hørte jeg folk si det samme: «Dyrene våre er borte. Nå står vi for tur.» Flere landsbyer rapporterte at mennesker allerede hadde dødd av underernæring eller dårlig drikkevann.
Likevel så jeg ingen FN-biler eller andre hjelpeorganisasjoner – bare en og annen privat vanntankbil. Lokalsamfunnene selv, myndighetene og ikke minst somalisk diaspora gjør mye for å hjelpe de verst rammede, men den store opptrappingen av nødhjelpen skjer for sent.
Mange av de fattigste husholdningene opplyser at de nå bare spiser ett måltid om dagen. Kvinner og jenter spiser til sist, og de spiser minst. De som fremdeles har råd til det, bruker store deler av inntekten på å kjøpe vann som fraktes med tankbiler. Dette er nå opptil fire ganger så dyrt som det var før tørken. Eiendeler selges og barn settes i arbeid. «Jeg savner skolen, men jeg må hjelpe familien min å overleve», fortalte en 15 år gammel jente som nå går 14 kilometer til fots annenhver dag for å hente vann. Tusenvis av familier forlater hjemmene sine for å finne hjelp, og improviserte leirer vokser frem utenfor de største landsbyene.
Selv om CARE og mange andre hjelpeorganisasjoner slo alarm i god tid før hungersnøden i 2011, kom hjelpen for sent. Færre ville ha omkommet om pengene hadde strømmet inn før bildene av utsultede barn ble vist på TV. Da var det allerede for sent for mange. Det er en tragisk realitet at det ikke nytter å samle inn penger for å unngå en katastrofe. Vi trenger TV-bilder av nøden før hjelpearbeidet kommer i full sving. Dette til tross for at vi vet at tidligere hjelp både vil redde flere liv og være billigere.
I verste fall har vi bare uker på å unngå hungersnød og massedød. Da må normale rutiner legges til side for at hjelpen skal komme fortest mulig frem. Donorer må stole på hjelpeorganisasjoner som er til stede i de rammede områdene, og gjøre ressurser tilgjengelig før vi har informasjonen og analysene som ellers er påkrevet. Hjelpeorganisasjonene må være åpne om hvem vi kan og ikke kan nå. Menneskeliv er avhengige av at vi gjør dette.
Ettersom disse krisene skjer igjen og igjen, kan det være lett å tenke at de ikke er mulige å forhindre. Da er det verdt å merke seg at somaliske husdyrsholdere faktisk har klart seg gjennom snart tre år uten regn. Dette sier mye om deres ekstreme evne til å klare seg med lite. Mye er oppnådd siden 2011 for at sårbare mennesker skal stå sterkere rustet til å klare seg gjennom kriser. Vannpumper drevet av solcellepaneler er ett eksempel på tiltak som nå hjelper tørkerammede landsbyer. Tidligere stoppet pumpene da det ikke var penger til drivstoff. Men nå har tørken rett og slett vart for lenge.