ANNONSE

25-09-2013

Egoismens nye tidsalder

Det norske valgresultatet er slutten på sosialdemokratiske prinsipper, og begynnelsen på en ny «egoismens tidsalder».

Det er over to uker siden Norge stemte ut Jens og hans rødgrønne, sosialdemokratiske regjering, og stemte fram de konservative, blå partiene. For den som har vært i koma, kan jeg fortelle at den uhellige blå alliansen mellom «Den snille bjørnen» Erna og «Den slemme bjørnen» Siv, forårsaket ganske stor ståhei i mediene.

Til Norges kollektive ergrelse, gikk den internasjonale pressen berserk. Nasjonale katastrofer og nasjonale valgkatastrofer er stort sett det eneste som fører til at Norge dukker opp på den internasjonale radaren. Da den internasjonale pressen denne gangen tok en titt i det kollektive tomrommet i bevisstheten kalt «Norge», googlet de raskt Frp og Breivik, og endte opp med å servere nonsens. Guardian skrev blant annet at «anti-innvandringspartiets suksess viser at landet ikke har tatt tak i årsakene bak Anders Breiviks kriminelle handlinger.»

I Norge, hvor valgresultatet ikke var særlig overraskende, har vise, gamle kommentatorer, når de først har blitt presset, mumlet om historisk presedens og om velgere som har gått lei. Samtidig har flere av venstresidens framstående talsmenn skyldt på de språklige ferdighetene på «Den gode bjørnens» lag. Man får imidlertid inntrykk av at mange tror dette bare er et naturlig, midlertidig regjeringsskifte, og man vil komme tilbake igjen i vanlig sosialdemokratisk spor ved første korsvei.

The Guardians synsing er åpenbart pjatt, men det ser også ut til at norske forklaringer, kanskje med vilje, bommer på det bredere og mer alarmerende mønsteret.

Premisset bak Guardians synspunkt holder ikke mål. Frp er mye mer enn et anti-innvandringsparti. De har en bred populistisk plattform, og lover lavere skatter og avgifter, billigere drikkevarer, mer veier, mer penger til politiet, «valgfrihet» (les privatisering), i tillegg til anti-innvandringspolitikk. Det eneste vi kan si er at deres anti-innvandringspolitikk ikke hindret 16 prosent av Norges befolkning i å stemme på dem.

Når man legger «Den snille bjørnen» inn i ligningen, blir bildet langt klarere. Erna og Siv er bare to bjørner med den samme intensjonen. De ønsker å få hendene sine inn i honningkrukka: Norges skatteinntekter, Norges offentlige tjenester, Norges oljefond - alt som vil gjøre enkeltindivider rikere på kort sikt og samfunnet fattigere på lang sikt. «Den slemme bjørnen» Siv strør ikke om seg med godord. Hun forteller alle nøyaktig hva hun vil ha - honningen - og at hun ikke ønsker å dele den med andre, og aller minst med utlendinger. «Den gode bjørnen» Erna er mer diplomatisk, men hun har ikke mindre lyst på honningen. Hun foretrekker imidlertid å si at det er til samfunnets beste at honningen beslaglegges.

På dette området appellerer venstresidens kritikk om at «Den snille bjørnen» har lurt Norge med sine vennlige høyrevridde eufemismer og sitt vage språk. Men problemet med denne argumentasjonen er at det er fornærmende mot nordmenns intelligens. Alle vet at dersom du reduserer arveavgiften og formuesskatten, og privatiserer skolene, vil det føre til ulikhet, redusert sosial mobilitet, og sette en stopper for mange av privilegiene man har i samfunnet. Resultatene av «Den svenske modellen» ble for eksempel vist på NRK før TV-debatten om utdanning. Innslaget viste at introduksjonen av friskoler har resultert i en rask utvidelse av gapet mellom de beste og de dårligste skolene, og har gjort det mulig for de rikeste å segregere sine barn fra de fattige. I Storbritannia er det en lignende katastrofe med offentlige anbudskontrakter overalt. Det dreier seg om en kvasi-konkurranse, hvor man ender opp i et «kappløp mot bunnen» for tjenester som betales av staten, slik at både tjenestene og de ansatte får svi som følge av kuttene. Nordmenn flest vet dette; problemet er ikke at Høyre og Frps velgere har blitt forledet, det er at de tilsynelatende ikke bryr seg.

Når vi da ser nærmere på valgresultatet, er det ikke snakk om «en bråsving mot høyre», eller «velgertretthet», og det baserer seg ikke på «Den gode bjørnens» beroligende retoriske triks. Det er kulminasjonen av en langvarig trend i retning mer individualisme. Svingningene mellom Høyre og Frp kan skjule det, men dersom du regner ut hvor stor del av de stemmeberettigede som stemte på partier på den økonomiske høyresiden, vil du se en stødig, langsiktig økning i oppslutningen. Den største taperen i dette skiftet, er ikke Ap, men SV. Hvis det hele var et spørsmål om regjeringsslitasje, burde velgerne beveget seg bort fra Ap, som er det ledende partiet i koalisjonen. Isteden har Ap klart å holde på velgerne sine, men bare ved å bevege seg til høyre selv: ved å adoptere deler av høyresidens politikk når det gjelder innvandring og privatisering.

Når man ser på det større bildet, viser valgresultatet at det som nærmer seg et flertall av den norske befolkningen har blitt bytte for den, kanskje uunngåelige, etsende påvirkningen av sin egen voksende rikdom, og den følelsen av berettigelse den medfører. Ettersom medianinntekten i Norge er om lag 39.000 kroner i måneden, antar trolig stadig flere nordmenn at de kan betale de individuelle kostnadene i et samfunn med større ulikheter, og fremdeles sitte igjen med mer. Resultatet er en moderne, substansløs nihilisme, hvor man prøver å bevare sine privileger gjennom å ta bort selve fundamentet for disse privilegiene. «Den snille bjørnen» og «den slemme bjørnen» formulerer politikken sin forskjellig, men noe har de felles: de tillater enkeltindividet å dele mindre med samfunnet. Skattelettelser, veier, friskoler, tøff innvandringspolitikk, kutt i sosial velferd, og privatisering er alle sider av samme sak: politikk som appellerer til egoismen. Denne utviklingen er trist, og trolig skadelig for samfunnet, men ikke spesielt merkelig.

Det bemerkelsesverdige er at denne prosessen har tatt så lang tid. Jo rikere folk blir, desto mer misliker de både skatt og regjering. Norge fortjener skryt for at ikke høyredreiningen skjedde tidligere. Resten av Europa har lenge vært langt til høyre for Norge. I en internasjonal kontekst, kan man derfor ikke si at det å stemme inn de blå bjørnene er en «bråsving mot høyre», men snarere en justering til mot egoismen som råder i resten av Europa. Men mens resten av Europa flyttet seg mot høyre i tider med lavkonjunktur, er Norges sosialdemokrati et offer for sin egen suksess. I løpet av de siste 30 årene har Norge steget opp til toppen av FNs utviklingsindeks, og BNP per innbygger - som er den nest høyeste i verden - er jevnere fordelt enn i nesten alle andre land. Dermed har de 43 prosentene som stemte Høyre og Frp i realiteten sagt «Takk for den gode jobben, regjering. Jeg har nok penger til å ta det videre selv herfra.»

Framtida ser, om mulig, enda dystrere ut. Det skumleste øyeblikket i valget var ikke 9. september, men skolevalget uka før. Bildet som fulgte resultatet av valget var opprivende: Høyres jublende tilhengere så ut som en gjeng med Goldman Sachs-praktikanter. De unge skal egentlig bry seg om å redde verden, men ungdommen i det 21. århundrets Norge bryr seg mer om å senke skattene. Man må spørre seg, hvis du er opptatt av konservativ økonomi når du er 17, hvor er du da når midtlivskrisen kommer?

For å oppsummere, det norske valgresultatet ser for meg ikke ut som et blaff eller en brå høyresving, men snarere en sakte, men sikker endring: slutten på sosialdemokratiske prinsipper, og begynnelsen på en ny «egoismens tidsalder». Jeg håper jeg tar feil.


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!