Espen Gamlund
Mange mistet sine kjære 22. juli. Å kaste en sko i sinne, er like verdig som å gå i rosetog fylt av kjærlighet.
Det er hevet over enhver tvil at Norges reaksjon på terroren 22/7 har vært et eksempel til etterfølgelse. Vi ble ikke fylt av hat, men av kjærlighet. Vi ønsket ikke hevn, men rettferdighet. Vi skulle ikke rammes av frykt, men heller kjempe for mer åpenhet, demokrati og toleranse.
Helt siden den tragiske julidagen i fjor har Norges befolkning stått opp for kjerneverdier vårt land kan være stolte av. Budskapet har vært, og er fremdeles, at vi ikke lar oss knekke av en feig massemorder drevet av en forkvaklet ideologi. Norge står i stedet oppreist, og vi holder fram med kampen for de liberaldemokratiske verdiene som Anders Behring Breivik så desperat forsøkte å kjempe imot.
Etter at rettssaken mot Breivik startet har vi fått ytterligere bekreftet det særegne ved vår respons på terror. Igjen plantet vi roser for å markere samhold og omtanke for de pårørende, og 40.000 sang «Barn av regnbuen» på Youngstorget. Det som skjer inne i rettssal 250 i tinghuset går heller ikke upåaktet hen. Utenlandske forskere og journalister som følger rettssaken er nemlig stumme av beundring for hvordan det norske rettssystemet fungerer, og hvordan saken har blitt ført i retten. Den tiltalte er iført dress og slips, ikke en oransje heldekkende drakt med fotlenke.
Han sitter ikke i et bur dekket av skuddsikkert glass, men fritt ved siden av sine forsvarere. Og ikke nok med det: Massemorderen behandles sågar med respekt ved at flere av aktørene i rettssaken håndhilser på ham inne i retten. Men det er slik det norske rettssystemet fungerer, og det er slik det skal fungere.
Likevel er det forbausende hvor behersket og kontrollert folk har forholdt seg til det som har skjedd. Det har ikke vært noen store følelsesutbrudd. Ingen mødre har ligget på kne og ropt ut sitt hat og sin fortvilelse, ingen fedre har uttrykt raseri og hevnlyst, ingen politikere har flagget et ønske om dødsstraff i Norge. Kort sagt, ingen har gitt uttrykk for følelser og sinnelag som ville vært helt naturlige i etterkant av en slik ondskap.
Dette er nok typisk norsk. Men likevel, hvem ville fordømt den mor eller far som lot sin fortvilelse og sitt hat overfor Breivik komme til overflaten i det offentlige rom? Antakelig ingen. Flere har garantert følt på disse eller tilsvarende følelser innenfor husets fire vegger, men maktet å beherske seg utad.
Men til slutt sprakk roseboblen. Etter fire uker i retten skjedde det som jeg, og sikkert flere med meg, har ventet på siden den skjebnesvangre julidagen i fjor. Broren til en av dem som ble drept på Utøya klarte ikke lenger å styre sine følelser overfor Breivik. Fra sin plass på tilhørerbenken i retten kastet han en sko mot Breivik mens han ropte ut sin fortvilelse, frustrasjon og sitt hat mot mannen som drepte broren hans.
Med ett fikk tragedien en ny dimensjon. Vi blir vitne til at frustrasjon over tapet av et menneske, i tillegg til rosetog, også kan utløse raseri og hat. Men minst like interessant som selve skokastingen, var applausen som fulgte hos flere av tilhørerne i retten. Folk klappet for en handling som normalt ville vekket kollektiv fordømmelse.
Det er sannsynligvis bare en måte å tolke denne reaksjonen på. Skokastingen og ordene som ble ropt mot Breivik uttrykte noe flere av de pårørende føler. Nemlig sinne og harme ovenfor mannen som har ødelagt deres liv. En ganske så normal menneskelig reaksjon.
Mange vil framheve det beundringsverdige med dem som klarer å dempe sitt raseri eller å tøyle sin hevnlyst i møte med slik ondskap. Vi ser mer opp til en tilgivende Nelson Mandela enn til en hevntørstig George W. Bush. Vi foretrekker Norges framfor USAs respons på terror. I valget mellom hat og kjærlighet, så velger de fleste av oss kjærlighet. Hvis jeg spør meg selv hva slags offer jeg vil ønske å være, dersom jeg blir utsatt for alvorlige krenkelser eller ondskap, så vil jeg ønske å ligne mer på Mandela enn på Bush.
I følelsesspennet mellom hat og kjærlighet må det også være rom for den harmen som kom til uttrykk gjennom skokastingen mot Breivik. Harme er vår moralske protest på urett. I filosofiske diskusjoner av harme, legges det ofte vekt på dens funksjon som beskyttelse av vår selvrespekt og verdighet. En god porsjon harme er å foretrekke i den grad den tjener disse gode formålene.
I sitt klassiske forsvar for harme, hevdet biskop Joseph Butler at farene ikke lå i besittelsen av harmen, men i å la seg dominere av harmen på en måte som gjorde den vanskelig å temme, eller som fikk oss til å handle irrasjonelt. Skokastingen er et eksempel på at trykkokeren kokte over for et menneske som på brutalt vis har blitt frarøvet sin kjære bror. Derav den irrasjonelle handlingen. Likevel er budskapet hans viktig: Breivik har ødelagt livet hans og livene til mange andre, og det må være tillatt å gi uttrykk for hvor vondt det føles. Vi må rett og slett erkjenne at for noen er rosetog simpelthen ikke egnet som middel til å uttrykke slike følelser.
Vi har vist både Breivik og verden at vi kan sørge. Nå har noen også gitt harmen og hatet ovenfor massemorderen et ansikt. Jeg er fristet til å si at det var på tide. Selv om ingen er tjent med at rettssal 250 i tida framover fylles av sinte og harmfulle pårørende, var fredagens hendelse en påminnelse for oss alle om hvor hardt skoen trykker for enkelte av de pårørende. Derfor skal vi ikke beklage det som skjedde, snarere tvert imot. Denne hendelsen står som et viktig korrektiv til den noe endimensjonale reaksjonen preget av rosetog og varme.
I fortsettelsen skal vi, dersom det faller seg naturlig for noen, ønske velkommen tilsvarende reaksjoner fra pårørende og etterlatte, enten dette tar form av verbale utbrudd i rettssalen eller kommentarer i intervjuer med journalister. Det er tillatt, det er forståelig og det er verdig.
Debatten om pelsdyroppdrett er ikke en konflikt mellom by og land, men et oppgjør med våre etiske standarder, en konfrontasjon med tanken om at en næring kan forsvares etisk med at den er lønnsom.
Innlegget er skrevet sammen med Eskil Pedersen, leder i AUF, Olav Magnus Linge, leder i Sosialistisk Ungdom, Guri Melby, sentralstyremedlem i Venstre, Harald Nissen, talsmann i Miljøpartiet De Grønne og Beth Hartmann, partisekretær i Rødt.
Den 2. desember i fjor ble regjeringens landbruksmelding offentliggjort etter mange utsettelser. Særlig var det knyttet spenning til om regjeringen ville ta initiativ til å avvikle pelsdyroppdrett
i Norge. Meldingen endrer ikke dagens politikk knyttet til pelsdyroppdrett. I stortingsmeldingen står det at regjeringen vil foreta en egen gjennomgang av næringen og skal «komme tilbake til
Stortinget om saken. Vi forventer at dette blir en reell gjennomgang og krever styrt avvikling av næringen.
De siste årene har det vokst fram en stigende internasjonal motstand mot pelsdyroppdrett. Flere europeiske land har avviklet, eller er i ferd med å avvikle, produksjonen av pels. I Norge har oppdrett
av rev og mink eksistert i snaue hundre år, og vi har per i dag i overkant av 300 pelsdyrfarmer her til lands. Men næringen sliter i motbakke. Ifølge Dyrevernalliansen har tre av fire pelsfarmer i
Norge lagt ned i løpet av de siste femten årene. Hvert år, fra valpene blir født om våren til de slaktes på slutten av året, står omtrent 850.000 rev og mink i norske nettingbur. Næringen mottar
årlig statsstøtte på 30 til 50 millioner kroner, og har ifølge fjorårets landbruksmelding en omsetning på omtrent 300 millioner. Det antas at 90 prosent av skinnet eksporteres til utenlandske
markeder, som norsk pelsdyrnæring selv har bidratt til å bygge opp gjennom markedsføringsselskapet Saga Furs.
Men også i Norge får debatten om pelsdyrnæringens framtid stadig mer oppmerksomhet. Spesielt legges det vekt på pelsens unødvendighet: Hvis vi på etisk grunnlag ønsker å vise at noe er nødvendig,
krever det mer enn en henvisning til at pels er moteriktig eller vakkert. At noe er ønsket, er ikke i seg selv en grunn til at man bør imøtekomme ønsket. En nærmere undersøkelse av hva pelsen faktisk
brukes til, avslører dessuten at mesteparten av dyreskinnet slett ikke går til varmende plagg, men til pynt som jakkekrager og ermekanter.
Så hvorfor har ikke Norge fulgt etter England, Østerrike, Nederland, Sveits, Italia og Sverige – land som vi på mange andre områder liker å sammenligne oss med? Det kan se ut som næringen i Norge
langt på vei har lykkes i å definere pelsdyroppdrett som en distriktsinteresse. Man har dermed mobilisert den norske varheten for konflikt mellom by og bygd. Pelsnæringen holder liv i
Distrikts-Norge, hevdes det. Enhver støtte for en avvikling anses dermed som et verdivalg, hvor bygda nedprioriteres til fordel for byfolkets moralske forfengelighet. Ironisk nok er det byfolket som
kler seg i pels, da for det meste av den importerte sorten. Lite snakkes det om alternative sidenæringer innenfor landbruket, og hva dette kan tilføre av positive ringvirkninger for distriktene.
Debatten om pelsdyroppdrett er i realiteten ikke en konflikt mellom by og land – det er et oppgjør med våre etiske standarder, en konfrontasjon med tanken om at en næring kan forsvares etisk med at
den er lønnsom.
Enda tydeligere blir denne misforståelsen når man kikker nærmere på sysselsettingen i næringen. Bransjen sysselsetter nemlig i underkant av 600 personer. Pels er ikke distriktenes framtid. De fleste
oppdrettere har pelsdyr som binæring, og inntekten er svært uforutsigbar på grunn av stadige endringer i markedet. Når pelsdyrene skal slaktes og flås i november og desember, brukes gjerne utenlandsk
arbeidskraft. Det er dessuten politisk enighet om å bistå oppdretterne økonomisk gjennom omstillingsstøtte eller etablererstøtte for ny virksomhet. Ingen ønsker å straffe oppdretterne, det er det
uforsvarlige dyreholdet vi vil til livs.
De som forsvarer pelsdyrnæringen legger vekt på at næringen (med noen unntak) holder seg innenfor forskriftene. Også landbruksmeldingen viser til økt grad av selvjustis, og at næringen nå tar grep
for å unngå sykdom og skader hos dyrene. Mange oppdrettere er ganske sikkert opptatt av velferden til dyrene sine. Men hovedkritikken mot næringen er ikke rettet mot unntakene og de sløve
oppdretterne. Hovedproblemet er at loven som regulerer oppdrettet i seg selv er etisk uforsvarlig, og tar ikke hensyn til at mink og rev er følende og sansende vesener som ikke hører hjemme i
bur.
Dette ble også poengtert av Veterinærforening i 2009, da organisasjonen vedtok å gå inn for en avvikling av norsk pelsdyroppdrett. Næringens grunnleggende problem består i å holde aktive rovdyr
fanget i små nettingbur, uten tilgang til naturlig stimuli, slik at de ikke får tilfredsstilt sine atferdsbehov. De siste pelsforskriftene som ble iverksatt i april i fjor innebar at minstekravet for
størrelsen på burene ble noe hevet, og regulerte dermed for den naturlige veksten i størrelsen på dyrene de siste tiårene. Men de nye forskriftene utgjør kun en minimal endring i dyrenes velferd, da
de færreste oppdretterne er blitt nødt til å bytte ut de gamle burene. Sakens kjerne er at rovdyr som rev og mink aldri vil trives i små bur, og det er denne kritikken pelsdyrnæringen har vanskelig
for å imøtegå.
Noen skal ha det til at pelsmotstandere er radikale dyrevernere som ikke respekterer demokratiske spilleregler. Det er feil. Det radikale består ikke lenger i å argumentere mot en næring som ikke
tåler moralens lys. Det er mer oppsiktsvekkende å forsvare den. Over tid har det vokst fram en betydelig intellektuell motstand i det norske folk mot pelsdyroppdrett. Vi kan ikke annet enn å sette
vår lit til filosofen Jürgen Habermas’ påstand om at det er en kraft i det bedre argument, og at offentlig meningsbrytning vil føre til at bedre argumenter vinner over dårlige. Vi er nødt til å innse
at det eneste riktige er å avvikle næringen på en åpen og ryddig måte. Ingenting av moralsk verdi vil gå tapt dersom vi avvikler norsk pelsdyroppdrett, og mye vil være vunnet.