Hvis Trine Skei Grande nå foreslår å oppheve §147a, blir hun en troverdig motstander av å «kriminalisere tanker».

Takk til Trine Skei Grande (V) for raskt svar (Dagsavisen 14. november). Hun sier det «må være lov å tenke farlige tanker», men har visst glemt kritikken mot justisminister Dørum (V) for 11 år siden. Den gjaldt rettssikkerhet.

Regjeringa innførte først inntil ti års fengsel for å yte hjelp til «en person som med skjellig grunn kan mistenkes for å forberede» lovbrudd. Enklere sagt: Mange år i fengsel for å hjelpe en som politiet mistenker for å forberede lovbrudd. Justisminister Dørum foreslo så en antiterrorlov, i dag §147a i straffeloven. Da fikk han klare råd fra flere lovkyndige.

Professor i strafferett Erling Johannes Husabø sa det slik:

«Når dei føreslåtte reglane legg hovudvekta på personen sine tankar og planar, skjer det dessutan ei uheldig subjektivering av straffeansvaret. Tradisjonelt tek politi og domstolar utgangspunkt i ein uakseptabel ytre handlemåte, og spør om handlinga vart gjort med forsett. Men når mest alle slags handlingar kan bli fanga opp av reglane, vert hovudfokus flytta over på den mistenkte sitt indre, gjerne tolka i lys av miljøet rundt han. (…) Ein slik «sinnelagsstrafferett» er ein fare for rettstryggleiken. Bevisføringa om kva tiltalte tenkte og ville, er oftast langt meir usikker enn bevisføringa om kva han gjorde. På denne måten aukar faren for urette dommar.»

Oslo statsadvokatembeter, som la vekt på bevisproblemene, anbefalte ganske enkelt «at §147a går ut».

Hvis partileder Skei Grande nå foreslår å oppheve §147a, blir hun en troverdig motstander av å «kriminalisere tanker».

5. oktober 2001 vedtok Bondevik-regjeringen en provisorisk anordning som skulle hindre finansiering av terror.

Det ser bra ut når Venstre-leder Trine Skei Grande nå kritiserer forslaget om endringer i den såkalte antiterrorloven. Hun advarer mot å «kriminalisere tanker». Men da må det være lov å minne om den gangen kriminalisering av tanker ble innført i norsk lov.

5. oktober 2001 vedtok Bondevik-regjeringen en provisorisk anordning som skulle hindre finansiering av terror. Regjeringen innførte inntil ti års fengsel for enhver som stiller penger eller tjenester til rådighet for «en person som med skjellig grunn kan mistenkes for å forberede» nærmere spesifiserte lovbrudd.

Dette ble videreført i den nye terrorparagrafen som justisminister Odd Einar Dørum (V) la fram litt seinere. Denne paragrafen betyr skjerpet straff for visse kriminelle handlinger ut fra hva som var lovbryterens hensikt, eller «forsett» som det står i loven. Et lovbrudd straffes hardere hvis retten finner at tiltalte hadde en bestemt type onde tanker før lovbruddet. Justisminister Dørum, som også var Venstres leder, innførte dermed det nye prinsippet om å dele ut straff på grunnlag av tiltaltes tanker. Mange jurister kritiserte dette. Det er heller ikke lett å fastslå hva en person har tenkt.

Venstre har til nå ikke tatt noe oppgjør med prinsippet om ekstrastraff for tanker. Jeg antar derfor at Skei Grandes kritikk av PST-forslaget begrenser seg til at PST går litt for langt i å kriminalisere tanker. Kanskje Skei Grande kan fortelle oss hvilke tanker det er Venstre fortsatt vil kriminalisere?

TYRKIA: Norge har ingen debatt om det kurdiske spørsmålet. Norsk Kurdistan-politikk er å holde kjeft.

Og unngå å ikke irritere statene som nekter kurderne menneskeretter og retten til å lære og bruke eget språk.

Tyrkia har NATOs nest største hær. Den er i krig mot kurdisk gerilja, som ikke er separatister. De slåss for kurdiske rettigheter. Geriljaens ledelse har gang på gang bedt om forhandlinger. De vil ha en politisk løsning. Alle ser jo at en militær løsning er umulig. Det kurdiskvennlige partiet BDP, med over 30 representanter i parlamentet, tilbyr å bidra til slike forhandlinger.

Statsminister Erdogan fortsetter likevel krigen. Kurdiske og tyrkiske ungdommer dør hver uke. Jeg har møtt og snakka med både tyrkiske og kurdiske soldater i krigsområdet. Soldater på begge sider sier de ønsker fred og forhandlinger i stedet for krig.

Geriljaens informasjonskontor opplyste nylig at 24 av deres soldater falt i mai. Samtidig hevder de å ha sikre opplysninger om at 109 tyrkiske soldater mista livet. 20. juni meldte de at geriljasoldater dagen før angrep og delvis ødela den tyrkiske militærbasen Sitaza i den kurdiske delen av Tyrkia. Angrepet starta natt til 19. juni. 15 geriljasoldater døde i løpet av én dag. De hevder at 109 tyrkiske soldater falt den samme dagen.

Det sies at sannheten er første offer i enhver krig. Geriljaen informerer detaljert om kampene. De offentliggjør navn og alder på sine falne. I tyrkisk presse blir det oppslag når det bekreftes at en eller flere tyrkiske soldater er drept. Men Tyrkia er tilbakeholdne med detaljer. Derfor er det vanskelig å sammenlikne meldingene fra de to sidene.

Derfor to spørsmål til Tyrkias ambassadør:

1. Hvor mange tyrkiske soldater døde i krigen mot den kurdiske geriljaen i mai og juni?

2. Hva må til for at Tyrkias regjering skal forhandle om fred, slik bl.a. Europaparlamentet har oppfordra til?

Et oppriktig svar kan kanskje åpne en debatt om norsk ansvar. Skal vi passivt la en stor NATO-alliert fortsette krigen mot egne innbyggere?

Direktør Bente Riis i Sykehjemsetaten har ansvaret for 50 sykehjem i Oslo. Tross tidligere saker har hun ikke laget gode rutiner for å håndtere beskyldninger om seksuelle overgrep mot pasienter.

På en sykehjemspost ble 11. november 2011 en uvanlig dag. Da en av hjelpepleierne kom på kveldsskift, ga overlegen beskjed om at «du er midlertidig suspendert». Hun sa at «det har kommet beskyldninger fra pasienter om at du har begått seksuelle overgrep mot dem». To uker seinere lot direktør Riis en nær medarbeider si til en avis at: «Vi vurderer nå fortløpende om vi skal gå ut og varsle pårørende til samtlige beboere og pasienter ved det aktuelle sykehjemmet». I desember offentliggjorde etaten at dette gjelder Lindeberg omsorgssenter.

TV 2 avdekket i fjor vår at en ansatt ved et annet Oslo-sykehjem begikk seksuelle overgrep mot en pasient. Tross dette har direktør Riis unnlatt å lage trygge, skrevne rutiner for håndtering av slike saker. En ansatt som beskyldes for grove overgrep kan suspenderes. Kommunen har klare regler. Bare etatens direktør kan ta en slik avgjørelse. Den suspenderte skal straks få skriftlig begrunnelse.

Sykehjemsetaten brøt reglene. De som gjennomførte suspensjonen hadde ingen arbeidsgivermyndighet. En tillitsvalgt orienterte direktøren en time etter den ulovlige suspensjonen. Direktør Riis svarte at hun ikke engang kjente til saken. Dermed var direktøren den første med arbeidsgivermyndighet som ble orientert. Sykehjemstetatens feil etter 11. november kl. 15.59, er derfor direktørens personlige ansvar. Hvis direktør Riis umiddelbart hadde satt i verk korrigerende tiltak, kunne hun ha reparert noe av skaden etter overlegens lovbrudd. Direktøren lot i stedet dagene gå. Verken legen eller direktøren sørget for legeundersøkelse av den eller de pasientene som hadde fortalt om seksuelle overgrep. De ivaretok ikke sykehjemsbeboernes rettssikkerhet og deres rett til å bli undersøkt. Samtidig unnlot de å ivareta den ansatte som legen rettet beskyldningene mot.

Legevakta i Oslo har et overgrepsmottak med lang erfaring. De kan rykke ut dit et mulig overgrepsoffer befinner seg. Det er viktig å handle raskt. Men overgrepsmottaket kan ikke gjøre noe uten å bli varslet. Demente sykehjemspasienter kan neppe varsle selv. Overlegen forsømte seg grovt da hun ikke varslet overgrepsmottaket. Er en slik forsømmelse forenlig med legenes yrkesetiske regler? Legen hevder jo at to av hennes pasienter ble utsatt for seksuelle overgrep. Og hva skal vi si om direktør Riis som unnlot å rette opp dette da hun raskt ble kjent med legens forsømmelse?

Unnlatelse av bevissikring ødelegger rettssikkerhet og ivaretaking for beboere. Det er åpenbart ødeleggende for en ansatt som får beskyldninger mot seg. Tross dette ventet direktøren i fire døgn før hun anmeldte saken til politiet. Overlegen og direktøren har med sine forsømmelser hindret politiets arbeid med å avklare hva som virkelig skjedde.
Saken inneholder flere feil. Legen ventet også i flere døgn før hun begynte å skrive referater fra samtaler hun og andre ansatte hadde med to pasienter før og etter suspensjonen. I det hun da skrev, tilla hun andre ansatte både utsagn og «observasjoner». Flere ansatte har tatt avstand fra dette da de lenge etterpå fikk vite hva legen hadde tillagt dem.

Alle sykehjemsetatens dokumenter i saken er skrevet i ettertid. Påståtte hendelser og observasjoner ble ikke fortløpende nedskrevet. Jeg blir sittende med to ubehagelige spørsmål: Har direktøren latt underordnede lage dokumenter i ettertid for å begrunne den ulovlige suspensjonen legen gjennomførte? Har direktøren grepet sjansen til å «straffe» en dyktig pleier som også er fagforeningsaktivist?
Direktør Riis prøvde også å omplassere pleieren hun har anmeldt for voldtekt. Under etterforskningen skulle han arbeide med andre sykehjemspasienter. Mitt spørsmål blir da: Betyr dette at direktør Riis egentlig ikke tror på overgrepsbeskyldningene? Eller er det beboerne på den neste avdelingen hun ikke bryr seg om?

Direktøren Riis sprer utrygghet og frykt. Kan eldrebyråd Aud Kvalbein (KrF) la en slik direktør ha ansvaret for Oslos sykehjemsbeboere?

Når Jan Davidsen bruker makta si for å tvinge Are Saastad ut av fagforeninga på Aker, går han ærend for dei direktørane i Helse Sør-Øst som vil svekke fagforeninga på Aker.

«Vi har ikke ønsket at det enkelte medlem selv skal få avgjøre hvilken fagforening det skal være medlem av.» Jan Davidsen, som er leiar i Fagforbundet, ordla seg slik i eit brev til Are Saastad. Sistnemnde var tidlegare leiar av Fagforbundet si avdeling på Aker. Arbeidsgivaren har «omplassert» han frå Aker til A-hus. Vedtektene i Fagforbundet seier at fagforeningsorganisering «er uavhengig av arbeidsgivers organisering.» Eg synst likevel at Davidsens ord hadde vori eit godt svar dersom saka handla om korvidt fagforeningane bør tilpasse seg når medlemmane får ny arbeidsgivar etter eit fullført oppkjøp, ei fullført bedriftssamanslåing eller liknande.
I denne saka er det ikkje slik. Oslo-sjukehusa står framleis midt i ein skakkøyrd fusjonsprosess som regjeringa prøver å tvinge igjennom.

Davidsens ord hadde òg vori eit godt svar dersom Are Saastad var ein anarkist som etter eige hovud ville velje seg medlemskap i den fagforeninga han til kvar tid likte best. Jan Davidsen veit så altfor godt at denne saka handlar om noko heilt anna. Are Saastad er ein av tusentals tillitsvalde som har stått på for å rekruttere arbeidsfolk til sterke fagforeningar. Han og fagforeningskameratane hans har i praksis vist at samhald og høg organisasjonsprosent gir styrke.

Vi som lenge har vori organisert i Fagforbundet, veit jo at Jan Davidsen vanlegvis er FOR denne typen grunnplansarbeid. Saka er enkel: Fagforbundet på Aker er ein pådrivar i kampen for å hindre nedlegging. Derfor flytta direktørane i Helse Sør-Øst Are Saastad til eit anna sjukehus innafor konsernet. Målet var å hindre at han kunne fortsette som frikjøpt tillitsvald og leiar i fagforeninga.

No står kampen om storfusjonen av Oslo-sjukehusa og vipper. Så godt som alle – utanom regjeringa, dei høytlønna direktørane og politikarane med styreverv – ser at fusjonen bør stansast. Jan Davidsen er både forbundsleiar i det største forbundet i LO og sentralstyremedlem i Ap. Når han bruker makta si for å tvinge Are Saastad ut av fagforeninga på Aker, går han ærend for dei direktørane i Helse Sør-Øst som vil svekke fagforeninga på Aker som framleis slåst saman med befolkninga i Groruddalen og Aker sykehus venner.

Spørsmålet er enkelt: Er forbundsleiar Jan Davidsen i denne saka mest opptatt av å gjere det Jens Stoltenberg forventar av eit sentralstyremedlem i Ap? Ser vi eit eksempel på at Davidsen først og fremst forsvarer Ap sin skakkøyrte og upopulære sjukehuspolitikk?

Publisert i Dagsavisen torsdag 15. desember.