Øyvind Eggen og Nicolai Hegertun har en god kronikk i Dagsavisen 7/11 om «Hvordan betale avskaffelsen av ekstrem fattigdom.» Det er imidlertid et viktig tema jeg savner i artikkelen; hvilke sektor bør det satses mest på for å få størst mulig reduksjon av fattigdommen? De svarer likevel indirekte på spørsmålet.
FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, slår fast at vekst i brutto nasjonalprodukt for landbruket i utviklingsland i gjennomsnitt er 2,9 ganger mer effektivt for å redusere fattigdom sammenliknet med vekst i andre sektorer. Verdensbanken sier at vekst i brutto nasjonalproduktet som stammer fra landbruket, er minst dobbelt så effektivt i å redusere fattigdom enn vekst i sektorer utenom landbruket. Satsing på landbruket i utviklingsland er viktig også for å nå flere av de andre av FNs bærekraftsmål, bl.a. å utrydde sult.
Flertallet av de fattige og av dem som sulter i utviklingsland, bor på landsbygda og er knyttet til landbruket. I og med at Eggen og Hegertun vil gi penger direkte til de fattige, vil det indirekte bety en støtte til landbruket. Norsk og internasjonal bistand bør også prioritere landbruket, men det gjøres ikke.
På 1970-tallet utgjorde bistand til landbruket omtrent 30% av all norsk bistand til utviklingsland. I 2016 utgjorde landbruksbistanden 1,26% av den totale bistanden, ifølge Norad. Statsminister Solberg er en av de to lederne for «pådrivergruppa» i FN for å nå bærekraftsmålene. En skulle tro at hun da ville gå i spissen for den mest effektive formen for bistand for å nå disse målene. Dessverre er ikke det tilfelle. Stortinget kan bestemme prioriteringer for bistanden. Støtten til landbruket i utviklingsland bør raskt opp til minst 10% av den totale bistanden slik det statlig oppnevnte «Bie-utvalget» anbefalte i 2003.