Espen Edvardsen
Viser innlegg | Se kommentarer (1)"Ingenting er feil med å ta seg en fest, men det er fryktelig feil å opptre som om vi er i mål når det gjelder barnehageutbygging."
Tilfeldighetene ville det slik at: Samme dag som vi fikk et ikke-tilbud om barnehageplass til vår ettåring, så feiret mitt parti, SV, klimaforliket med følgende verbale salutt fra leder Audun
Lysbakken: ” Klimaforliket er SVs nye barnehageforlik.” Via de sosiale mediene kunne jeg også se han skjære i en marsipankake og drikke av glass med stett (trolig sjampanje).
Ingenting er feil med å ta seg en fest, men det er fryktelig feil å opptre som om vi er i mål når det gjelder barnehageutbygging. Hver eneste vår og høst florere det med historier med barn som har
fått absurde tilbud om plasser som krever at man reiser flere mil hver dag. Og alle som har barn født om høsten må slite med en lov som forteller dem at de har født på feil tid av året. Om man
er maksimalt uheldig kan jo barnet være nesten to år før det har rett på noe som minner om en barnehageplass.
Det er ingen grunn til å angripe SVs tidligere arbeid for å sikre alle en barnehageplass, for ingen andre partier har mer langsiktig og nitidig for å få bygget flere plasser. Men det virker som om
ting har gått langsomt i stå I løpet av den siste stortingsperioden. Både SV og regjeringen kunne gjort langt mer for å sikre alle et reelt tilbud om barnehageplass etter at foreldrepermisjonen er
over. Loven burde vært endret slik at barna har rett til en nærbarnehage og ikke mil etter mil i buss eller bil. Og kommunene burde fått ekstra midler til å ha kapaistet for et løpende opptak, for
det er ingen logikk i at barn som unfanges i januar skal matte vente et ekstra år på en barnehageplass. Når man opplever at SV svikter i barnehagepolitikken føler man seg ekstra ensom.
Det borgerlige styret i Bergen kommune har ingen reell plan for å sikre alle plass i en nærbarnehage. Deres hovedstrategi har vært og er, å la de kommersielle barnehagekonsernene bygge svært store
barnehager, hvor tomtene er billige og mange må kjøre langt. Illustrerende nok er vår ettåring tilbudt en plass i en stor Espira barnehage svært langt unna. Espira-ledelsen spiser kanskje også
marsipankake, når de feirer sine store overskudd. Feiringen foregår kanskje i skatteparadiset Guernsey hvor hovedeieren til Espira har sin postboks. Prisen for overskuddene betaler ansatte, kjørende
foreldre og miljøet.
Det er alt for tidlig med sjampanje og marsipankake i barnehage- og småbarnspolitikken. Partileder Audun Lysbakken bør derfor nå legge vekk kakegaflen og reise kravet om at det skal være en
lovfestet rett til nærbarnehage og en rett til plass fra fylte ett år. Og det borgerlige styret i Bergen bør nå sørge for at det planlegges og bygges flere nære barnehager, gjerne i tilknytning til
skoler. Det finnes noen slike planer, men det trengs flere og langt mer fart på utbyggingen. Marsipankakene bør vente til alle småbarnsforeldre kan vite at; de får en plass i nærbarnehagen fra deres
baren er fylt ett år.
Espen Edvardsen, oppvekstpolitisk ansvarlig for Bergen SV
"Svampkastingens språk er ganske universelt og internasjonalt, men å snakke og skrive norsk er en langt særere og mer komplisert aktivitet."
Nærskolen, og etter hvert nærbarnehagen, er og bør være en grunnstein i Bergens mange lokalmiljøer. Gode nærskoler er miljøvennlige, for de krever lite transport. Og ikke minst bidrar de til å
skape vennskap, samhold og identitet mellom naboer. Den kjekkeste delen av 17. maifeiringen foregår jo ikke blant flosshatter og lange sløyfer på festplassen i Bergen sentrum, men på hjemmesnekrede
kafeer på byens mange nærskoler. I år var jeg spesielt fornøyd med å være ansvarlig for svampkastingen på Møhlenpris skole.
Svampkastingens språk er ganske universelt og internasjonalt, men å snakke og skrive norsk er en langt særere og mer komplisert aktivitet. Det tar mange år, noen vil si et helt liv, å bli en god
språkbruker. Språket er en nødvendig inngang til mye ny kunnskap, og til det å kunne omgås forskjellige typer mennesker og situasjoner. Nettopp derfor har språkopplæring en viktig plass i
grunnopplæringen av alle barn og unge i Norge. Med språk bygger og gjenoppbygger vi det norske fellesskapet hver eneste dag.
Bergen har mange bra nærskoler, hvor de ansatte arbeider godt med å inkludere alle elever i lærings- og lekefellesskapet. Men det er selvsagt en utfordring med de elevene som overhodet ikke behersker
norsk eller behersker norsk svært dårlig. De er krevende for lærerne å drive opplæring uten et felles språk og inkludering i lek er slett ikke umulig, men vanskeligere når barna ikke kan utveksle
ord. Det er derfor klart ønskelig at elevene så raskt som mulig lærer seg norsk, og det er et mål alle politiske partier er enige om. Det er også enighet om at elevene lærer norsk raskest og best ved
en tospråklig opplæring i både norsk og sitt eget opprinnelige språk (morsmål).
Det aktuelle politiske spørsmålet er hvordan disse elevene gis opplæringen i vårt felles språk på en best mulig og mest mulig effektiv måte. Skal opplæringen gis fra første dag i en nærskole, eller
skal de tilbys en introduksjonsperiode ved Nygård skole? Inntil nylig har det vært enighet om fagmiljøet ved Nygård skole gjør en god jobb med å sikre elevene grunnleggende ferdigheter i norsk, før
de flytter sammen med naboungene på sin nærskole. Men nå vil plutselig Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti legge ned Nygård skole og erstatte det med et svakt utredet, og trolig
kostbart, alternativ. Nedleggelsen av Nygård barneskole skal likevel ikke iverksettes før 2016/17. Tror de borgerlige partiene at fagmiljøet på Nygård skole vil vært godt det fire årene de skal sitte
i en politisk dødscelle?
Saken om hvordan man på best mulig måte sikrer alle elever tilgang til de norske språk, er heldigvis ikke ferdigbehandlet. Det beste ville være om man nå utsatte saken om nedleggelse av Nygård skole,
og sammen med aktuelle skoler laget en grundigere utredninger av alternativene. En forhastet beslutning om nedleggelse av Nygård skole vil svekke opplæringen i norsk for elever som trenger det for å
kunne bli inkludert i sitt nabolag og nærmiljø.
Espen Edvardsen, oppvekstpolitisk ansvarlig for SVs bystyregruppe
Publisert i Bergensavisen 11. juni
Selv om sinne kan være sunt for blodsirkulasjonen, så er det sjelden det beste utgangspunktet for å gjøre gode beslutninger.
I likhet med alle partier på Stortinget, så ønsker også Venstre en plass i regjeringen. Det er minst 150 år gammelt nytt. Men at partiet nå helt entydig har samlet seg om å støtte en
regjering med Fremskrittspartiet (Frp) er et historisk linjeskifte. I forhold til Frp er Venstre et lite parti, så med mindre det skjer et politisk jordskjelv før neste års Stortingsvalg vil
Frp måtte være Erna Solberg og Høyres foretrukne samarbeidspartner.
Venstre direkteoverførte det meste av sitt Landsmøte via internett, og der kunne man høre mange engasjerte innlegg om asylpolitikk, sosial inkludering, ruspolitikk og ikke minst miljøpolitikk.
Patileder Trine Skei Grande valgte til og med å ta opp det viktige vernet tareskogen i sin tale til landsmøte. Når engasjementet gikk over i raseri, så ble dette ofte rettet mot den sittende
rød-grønne-regjeringen og Arbeiderpartiet.
Det er ikke vanskelig å slutte seg til betydelige deler av kritikken. Regjeringen driver en inhuman asyl- og flyktningepolitikk, og de makter ikke å få i gang en omfattende omstilling av økonomien i
bærekraftig retning. Sistnevnte forhold vil være en svært omfattende øvelse, men etter snart sju år burde man ha sett en langt tydeligere og bedre miljøpolitikk. Det er ikke vanskelig og skjønne at
både Venstrefolk og andre kan bli rasende.
Men selv om sinne kan være sunt for blodsirkulasjonen, så er det sjelden det beste utgangspunktet for å gjøre gode beslutninger. Framskrittspartiet, og ofte også Høyre, støtter jo de delene av
regjeringens politikk som Venstrefolk hisser seg aller mest opp over (asyl og miljø). Det er vanskelig å se hva som skulle være det rasjonelle i å føre disse partiene inn i regjering.
Det er vanskelig å få endret den politiske kursen for Norge. Embedsverket har stor makt og det olje-industrielle-komplekset har en enorm innflytelse over miljø- og næringspolitikken. Jeg har dessere
ikke noe enkelt svar på hva som må til for å utløse en klart bedre miljøpolitikk. Men jeg er helt sikker på at en kritsk dialog med sosialdemokratiet er et langt bedre alternativ enn en regjering
hvor Fremskrittspartiet skal ha gjennomslag for sin, ofte, miljøfiendtlige og inhumane politikk. Det tror jeg mange Venstre-folk også ser når de kommer ut av sine politiske sinnebyger mot den
rød-grønne-regjeringen.
Publisert i Bergens Tidende 23.04.2012
Bergensdikteren, retorikeren og retorikkeksperten Georg Johannessen skal ha i 1982 ha sagt at: ”I Norge finnes det bare personer, ikke saker.” Om det er trolig en minst like god beskrivelse av politikken i dag som i 1982.
Overvekten av den politiske journalistikken handler om enkeltpolitikere og deres troverdighet og væremåte. Om mange konflikter framstilles som personkonflikter, i stedet for å bli presentert som konflikter mellom interesser og ideologier.
Denne intimiseringen av politikken er en minst 150 år gammel prosess, og er glitrende beskrevet i Anders Johansen bok: Talerens trorverdighet. Han viser med mange gode eksempler og refleksjoner hvordan politikeren gikk fra å tale som ”en veltrænet gymnast” til å ”være seg selv”, som det ofte heter i dag. Johansen trekker Wergeland fram som et eksempel på hvordan det tidligere ikke var en sammenheng mellom livsførsel og evne til å framføre en politisk ide med troverdighet. Wergeland festet (og sloss) til klokken fire om natten, stod opp og drakk konjakk til frokost før han holdt sin 17. mai tale om lag klokken åtte. Talen ble mottatt med begeistring.
Jeg vil ikke oppfordre til mer drikking og slossing blant politikere. Det er vel heller slik at mange politikere og samfunnet for øvrig hadde hatt godt av noe mindre rusbruk. Men i stedet for å dreie oppmerksomhetens mot enkeltpolitikere og deres ekthet og troverdighet, så burde mer av den politiske språkbruken dreie seg om hvilke ideer og ideologier det styres etter. Det ville trolig bidra til at vi i større grad makter å forstå hva som skjer.
Skolen som ungene mine går på, Møhlenpris, må rives innvendig og bygges på nytt på grunn av for dårlig vedlikehold. Landås er allerede revet, forrige uke la byrådet fram en rapport som viser at forholdene er langt dårligere enn anntatt også ved skolene Nattland, Varden skole, Ulsmåg, Søreide, Garnes, Damsgård, Alvøen, Alerkstad og Minde. Og i tillegg er det satt i gang kartlegging av tilstanden ved de øvrige skolene i Bergen. Den foreløpige prislappen på dette manglende vedlikeholdet er 500 millioner.
28. mars skal bystyret ha en høring om hvordan denne lille tsunamien av forfall har fått lov til å ødelegge arbeids- og lekeplassen til elever og lærere i Bergensskolen. Jeg tror ikke årsaken er svikt fra enkeltpolitikere, men at Bergen har blitt styrt etter ideer som har latt skolene ramle sammen, mens kjøpesentrene pusses opp og bygges ut.
Publisert i Byavisen i Bergen 20.03.2012
SV har valgt en ny leder. Men holder på Halvorsen-doktrinen når det gjelder regjeringsdeltakelse. Men bør ikke doktrinen justeres noe etter fire valgnederlag og demobilisering for ideer til venstre for sosialdemokratiet?
Holder vi samfunnsutviklingen i Norge som mål, så har SVs regjeringsdeltakelse vært forholdsvis vellykket. Vi har unngått større nasjonale dereguleringer av arbeidslivet, en har måttet akseptere dem som har kommet via EØS-avtalen. Vi har stoppet skattekuttpolitikken, men veksten i det private forbruket er fortsatt høyere enn veksten i det offentlige forbruket. (Manifest analyse har med rapport ”Ute av balanse” laget urovekkende prognoser for finansiering av kommunene). Vi har unngått utsalg av offentlig eiendom, men har ikke fått et aktivt offentlig eierskap (Statoil får eksempelvis drive med oljesandprosjektet sitt).
Det gamle slagordet til kraftsosialisten Ranveig Frøiland om; ”heller olje på bok - enn olje på rot” gjelder dessverre fortsatt. Utvinningstempoet av olje- og gass holdes høyt. Miljøbevegelsen og SVs seier i Lofoten er i så måtte illustrerende: Oljeindustrien måtte ha økt tilgang på Barentshavet for å (foreløpig) holde fingrene fra matfatet Lofoten. Det blir nå satset mer på jernbane, både konkret og i visjoner for lyntog. Men parallelt med denne satsningen jobber Avinor målrettet for å øke flytrafikken. Og en del av fasiten for den rød-grønne-regjeringens klimainnsats er dessverre en økning i C02-utslippen fra transportsektoren. I miljø- og ressurspolitikken er det derfor vanskelig å hevde at SVs regjeringsdeltakelse har vært en suksess.
Når det gjelder fred- og internasjonal solidaritet er det krevende å hevde at SVs har hatt noen betydelig innflytelse. Arbeiderpartiets NATO-dogmatisme gjelder fortsatt for Afghanistankrigen (jfr. Jonas Gahr Støre: ”Vi gikk inn med Nato – Vi går ute med Nato”). Når norske soldater kommer hjem fra Afghanistan i 2014, så skyldes det ikke SVs innsats, men at Nato har gitt opp. Den samme Nato-dogmatismen gjør at Norge skal kjøpe jagerbombefly fra USA til astronomiske summer etter en meget tvilsom politisk prosess. Når det gjelder asyl- og innvandringspolitikken er det illustrerende at til og med Frp har tatt til orde for en oppmyking (rett nok kun på et begrenset felt). Det er svært krevende å skulle være medlem av regjeringspartiet SV og samtidig se hvordan små barn behandles av regjeringen.
Høsten 2013 er det stortingsvalg. Og SVs landsmøte har med overveldende flertall valgt Audun Lysbakken til sin nye leder. Og man skal ikke høre veldig nøye etter for å forstå at han mener SV skal være i regjering fram til Stortingsvalget og at SV skal gå til valg på fortsatt rød-grønn-regjering. Altså stø-kurs i forhold til Halvorsen-doktrinen. Lysbakken har nok trolig med seg flertallet av SVs tilllitvalgte og medlemmer på å videreføre denne doktrinen. Når SV bestemte seg for å satse på å bli et regjeringsparti hadde de en valgoppslutning på 13% i ryggen, siden den gangen har oppslutningen gått jevnt nedover. Det har skjedde en markant folkelig demobilisering for ideer til venstre for sosialdemokratiet siden 2003. Og jeg møter dessverre ofte folk med det paradoksale argumentet: ”om SV ikke er skikkelig radikalt, så kan jeg likegodt stemme på Arbeiderpartiet.”
Ved det første valget som regjeringsparti fikk SV 8,8%-oppslutning, siden 6,5%, 6,2% og ved siste valg 4,3% av stemmene. Audun Lysbakken blir nå spurt om hvor stor oppslutning SV må ha for å bli sittende i regjering, og han svarer rutinemesssige at han ikke vil gi noe tall. Torbjørn Jagland opplevde et enormt mediepress da han i 1997 stilte oppslutningen fra forrige valg (36,9) som et ultimatum til velgerne, og derfor vil trolig aldri noen norsk politiker gjøre det samme som han.
Selv om Lysbakken bør få slippe å dra en ”Jagland”. Så bør vi i SV diskutere og samme sette en klar og tydelig grense for når vi har en forsvarlig styrke til å kunne være en regjeringspartner. Et SV med en oppslutning fra folket på 4,3% vil ha lite gjennomslag og trolig bidra til en ytterlige demobilisering for politiske ideer til venstre for sosialdemokratiet. Jeg mener oppslutningen fra forrige stortingsvalg kan være en bra krittstrek for SV. Tallet i 2013 bør derfor være: 6,2!
Kan Audun Lysbakken og hans mest aktive støttespillere gjøre SV til et troverdig parti for en nødvendig grønn samfunnsbygging?
Jeg tror loddtrekning som valgmetode er det eneste som kan forhindre Audun Lysbakken i å bli SVs neste leder. I stedet for å lovprise kandidaten, så mener jeg det er mer fruktbart å gi Audun og hans aller mest aktive støttespillere en politisk utfordring.
Men først en liten beskrivelse av landskapet. Å skulle beskrive fløyer og nettverk krever en meget stor forsiktighet og man blir alltid litt unøyaktig. Men om jeg skal gjøre et forsøk, så er det slik at Lysbakkens mest aktive støttespillere er tidligere og nåværende ungdomspolitikere fra Sosialistisk Ungdom etter ”revolusjonsåret” 1999 og det klare flertallet av de faglige tillitsvalgte i SV. Støttespillerne elsker rapportene og bøkene fra Magnus Marsdals Manifest Analyse og Forlag og de synes avisen Klassekampen er svært viktig. Felles for både Manifest og Klassekampen er at de har Jan Davidsen sitt Fagforbundet inne på eier- og støttesiden. La dette være sagt: Jeg synes i grunn dette er et ganske flott landskap!
Men i forbindelse med debatten om SVs framtid har det kommet flere uttalelser fra både Audun og støttespillere som bekymrer forholdsvis kraftig. Kort fortalt springer bekymringen ut av de gjentatte forsøkene på å gjøre miljøpolitikken til enten en særpolitisk sak eller et åndelig spørsmål hinsides politikken. Min gode kamerat og gruppeleder Oddny Miljeteig kan tjene som et eksempel på dette når hun til Vårt Land (22.09) sier at; ”SV er blitt et enkeltsaksparti. Det er greit at vi er opptatt av miljø og unge, men det blir litt for lite for SVs sjel.” På Politisk Kvarter 13. september beskriver SU-leder Olav Magnus Linge miljø som et ”eksistensielt spørsmål”, men avviser å snakke om mer om miljøsaken. Og Audun selv sier til Klassekampen (14.09): "SV må innse at vi ikke får uttelling for miljøsaken." Klassekampens journalist Kjell-Erik Nordenson Kallset skriver rett ut at miljø må prioriteres ned og appellerer SV til å bruke kjøttvekten når de utvikler politikk: ”Naturvernforbundet har 18.300 medlemmer, mens Fagforbundet aleine har 315.000 medlemmer. SV har bruk for ein leiar som kan rekne.”
En viktig gjenstand for politisk kamp er definisjonen av hva som er allmenninteressen og hva som er særinteresser. En gjentatt manøver fra høyresiden er å definere fagforeninger som en særinteressegruppe og næringslivets organisasjoner som bærere av samfunnets felles gode. Å nå se at gode partikamerater og støttespillere i pressen, bevisst eller ubevisst, bruke den samme teknikken mot miljøsaken er meget bekymringsfult. Men å redde naturmangfoldet og sikre et noenlunde stabilt klima er ikke en særinteresse, men kanskje heller den mest allmenne av alle interesser. Og om SV konsekvent skulle brukt Kallset sin politiske kjøttvekt, så ville det åpenbart mest fornuftige være å legge ned partiet. Men heldigvis har en viktig del av SV prosjekt vært å kjempe for at det som er blitt regnet som særinteresser i langt større grad har fått status som en allmenn interesse (kvinners situasjon, miljøsaken, avmarginalisering av homofile og lesbiske etc.).
Norge og verden trenger nå et Sosialistisk miljøparti som utvikler en sammenheng mellom kampen for sosial rettferdighet og miljø. Et parti som vil bruke langt mer direkte politisk styring for å utvikle samfunnet i en miljøvennlig retning og som insisterer på at miljøvern er av allmenn verdi. Det er en mulig motsetning mellom arbeidsplasser og miljøvern, men samtidig så er ikke dette en nødvendig motsetning. Det er fult mulig å utvikle et rettferdig arbeids- og samfunnsliv og samtidig stanse natur- og klimaødeleggelsen. Men det krever selvsagt nytenkning og mot nok til å kunne mislykkes noen ganger. En start kan være å utvikle videre og konkretisere den miljøpolitiske plattformen som Asbjørn Wahl har utviklet innenfor den internasjonale transportarbeiderføderasjonen. Å utvikle en langt mer helhetlig ressurspolitikk (landbruk, fiskeri og energi kombinert med nasjonaløkonomiske prioriteringer) vil også kunne være en farbar politisk vei.
Vi trenger kort og godt et parti som reiser fanen for en helhetlig grønn samfunnsbygging. Mye godt stoff er allerede klart gjennom Alf Holmelid sitt utrettelige arbeid. I dagens Klassekamp velger Audun Lysbakken og Erik Solheim å publisere et felles lite innlegg i Klassekampen om at SV både må være et rødt og grønt parti. Det er gledelig. Men vil miljøpolitikk i framtiden bli prioritert under Lysbakkens ledelse, eller vil man nøye seg med den generelle kommentaren om at; ”miljø selvsagt også er viktig.”? Jeg kan illustrere min bekymring med at når Manifest ved forrige valg, skulle lage en Frp/H-kritisk pamflett, så var miljøspørsmål utelatt, og i utgivelseslisten til Forlaget Manifest er en antologi (utgitt i samarbeid med SV) den eneste miljørelevante tittelen.
Miljøpolitisk vil ikke Lysbakken-SV måtte hoppe etter Wirkola. Den korte oppsummeringen av den rød-grønne regjeringens miljøpolitikk til nå er at Statoil har hatt langt større innflytelse enn SV. Mongstad-prosjektet er et konglemorat av brutte løfter og halvsannheter, det har blitt åpnet en rekke oljefelt mot miljøfaglige råd og Lofoten, Vesterålen og Senja-seieren kostet dyrt i kraft av oljeåpning i Barentshavet. Oljesand! SV har vunnet fram i to store viktige vernesaker, men ikke fått gjennomslag for noen konkrete strukturelle grep (eksempelvis: bedre kontroll med småkraftutbyggingen og ny behandlingsmåte for kraftlinjer). En gang i framtiden kan Naturmangfoldsloven vise seg svært nyttig, men på kort sikt er ikke resultatene store. Miljøvernminister Erik Solheim har kraftige motspillere i Statoil og resten av energibransjen, men heller ikke utviklingen av transportsektoren i storbyene, har SV klart å være i en skikkelig pådriverrolle. Og dette skyldes minst like mye manglende prioriteringer som kraftfulle politiske motstandere.
Norge og verden trenger et miljøparti som både er en pådriver for de gode miljøsakene alle er enige i, og et parti som driver en samfunnskamp på vegne av framtiden og mot kortsiktige særinteresser i Statoil og andre deler av energibransjen. Vil Audun Lysbakken lede SV i en slik retning? Og vil han få hjelp til dette fra sine allierte i Fagforbundet, Manifest og Klassekampen? Om jeg helt til slutt skal anvende Kallset sin pølsebodtenkning, så kan jeg nevne at her i Bergen tapte SV to mandater og at henholdsvis Miljøpartiet de grønne og Byluftlisten vant et mandat hver.
Innleggsforfatteren er nylig gjenvalgt som vararepresentant for SV til Bergen bystyre