Erling Borgen
Viser innlegg | Se kommentarer (10)Om få dager skal kronprins Haakon Magnus og kronprinsesse Mette-Marit kaste glans over dødens industri i USA. De skal vandre gjennom fabrikkhallene til Lockheed Martin, som lager klasebomber, atomvåpen og hellfireraketter.
Fotografiet av Kong Olav på trikken med ski på vei opp til Holmenkollen, midt under oljekrisen en desembersøndag i 1973, er et ikonisk bilde. Da kongen satt der og lette etter mynter i lommeboken sin for å betale billetten, representerte han «det gode Norge». Han viste solidaritet og verdighet. Han personifiserte en folkesjel preget av hjertedannelse.
Det er nesten 40 år siden Kong Olav tok trikken for å gå på ski. Det norske samfunnet er helt annerledes i dag. Mens andre land på vårt kontinent sliter med massearbeidsløshet og dramatisk sosial uro, er Norge blitt et slags europeisk Kuwait. Det rike Norge gjennomlever ingen oljekrise. Vår tids kongefamilie drar på næringslivsturer, der de gir legitimitet til korrupte oljeland og til dødens kremmere.
Kronprins Haakon Magnus har nettopp gjennomført sitt store årlige prosjekt «Dignity Day», der hensikten er å engasjere unge mennesker over hele verden til å forstå betydningen av verdighet. Kongehuset selv presenterer dette prosjektet som «et politisk nøytralt initiativ». Kongehuset skal jo være nøytralt og ikke blande seg inn politikk. Under ski-VM i Holmenkollen i 2011 løp kong Harald og kronprins Haakon rundt i VM-arrangørenes offisielle boblejakker med store Statoil-logoer på ryggen. Kongefamilien er ikke nøytral når det driver PR for et omstridt oljeselskap som investerer i noen av verdens verste menneskerettighetsbrytende land, som driver med oljesand i Canada og som forurenser jordkloden mer enn noen annen norsk bedrift.
Like etterpå reiste kronprinsen til Aserbajdsjan, der Statoil har investert 20 milliarder kroner. Aserbajdsjan er et korrupt land, der pressefriheten er avskaffet, der all opposisjon slås ned på brutalt vis og der presidenten bruker oljeformuen som om den var hans egen.
Mange hadde håpet at kongefamilien og Utenriksdepartementet lærte noe av kronprinsens reise til Aserbajdsjan. Men slik synes det dessverre ikke å ha gått. I begynnelsen av mai skal kronprinsen og kronprinsessen på næringslivstur til USA. Først skal de besøke den store, internasjonale oljemessen i Houston et par dager. Deretter reiser de videre til en av verdens største våpenprodusenter, Lockheed Martin. Den 7. mai skal kronprinsparet følges gjennom bedriftens fabrikkhaller i Fort Worth i Texas, der de norske F35-bombeflyene produseres, til en samlet pris av minst 60 milliarder kroner.
Det er ikke lenge siden kronprinsen var TV-aksjonens høye beskytter da Norsk Folkehjelp samlet inn penger for å fjerne og bekjempe klasebomber. Eller slik organisasjonens generalsekretær formulerte det: «Hver eneste dag drepes og lemlestes uskyldige mennesker av disse våpnene som ligger igjen etter krig og konflikt. Dette er en forferdelig trussel for nærmiljøet og menneskene som bor i disse områdene.» Lockheed Martin produserer klasebomber. Det er faktisk derfor Norges oljefond ikke kan investere i våpengiganten av «etiske grunner». I et vedtak i det norske Etikkrådet fra 2006 var konklusjonen at Lockheed Martin gjennom sin klasebombeproduksjon «bryter med grunnleggende humanitære prinsipper».
Når kronprinsparet setter seg til Lockheed Martins «uformelle lunchbord», som det heter i det offisielle programmet, håper jeg de kongelige er informert om at Lockheed Martin lager både atomvåpen, hellfireraketter og dronefly. De droneflyene som har drept barn og andre uskyldige mennesker i fredsprisvinner Obamas utenomrettslige henrettelsestokter, bruker nettopp hellfirerakettene til Lockheed Martin.
Hvis kronprinsparets hoff leser dette, kan jeg anbefale god lektyre på flyreisen til USA. Den amerikanske journalisten og forfatteren William Hartung har skrevet den innsiktsfulle boken «Prophets of war» om nettopp Lockheed Martin. Selskapet er med i alle deler av det amerikanske forsvarsprogrammet. Foruten historiene om produksjon av klasebomber, atomvåpen, krigsskip og de krigsflyene som Haakon og Mette-Marit skal studere, går det frem at Lockheed Martin også produserer spionsatellitter som hjelper Pentagon med å samle inn personopplysninger. Lockheed Martin har til og med skaffet avhørseksperter som har vært i funksjon på Guantánamo.
Bildene som vil bli tatt av kronprinsen og kronprinsessen på våpenfabrikken til Lockheed Martin blir knapt ikoniske. De vil representere det stikk motsatte av solidaritet, verdighet og hjertedannelse. Det er ikke til å fatte at de kongelige ønsker å gi legitimitet til denne grusomme representanten for dødens industri.
Er det noen grunn til å stole på de norske hemmelige tjenestene? Det statlige apparatet som skal beskytte oss mot terror, infiltrasjon og spionasje?
Gjennom dyktig journalistisk arbeid avslørte TV 2 i 2010 at USAs ambassade i Oslo drev overvåking av norske borgere. Ambassaden hadde vervet norske politi- og forsvarstopper som agenter i en hemmelig overvåkingsenhet. De norske agentene fikk svart betaling. Likevel slapp de straff. Skattedirektøren fjernet samtidig saken fra de juristene som mente at agentene var skyldige i grovt skattesvik.
Like før påske ble det avdekket at tre norske journalister hadde blitt overvåket av forsvarets etterretningsbataljon på Setermoen. De tre journalistene hadde avslørt at en hemmelig norsk agentfabrikk, E 14, hadde gjennomført ukjente oppdrag i ni land. En av agentene hadde vært på oppdrag for E 14 i Afghanistan før 9/11, og dermed før Afghanistan-krigen startet. Forsvarsledelsen og forsvarsministeren toer sine hender. Dette skal ha vært helt ukjent for dem. Historiske erfaringer gir et godt grunnlag for å spørre om det er grunn til å stole på sannhetsministeriets proklamasjoner?
USAs ambassade og innleide norske agenter overvåker lovlige norske demonstrasjoner. Norsk etterretning overvåker norske journalister. Dette må sees i sammenheng, fordi de norske hemmelige tjenestene og deres spesialsoldater samarbeider tett med CIA og andre hemmelige tjenester i NATO-land. Det er avdekket at USAs og Storbritannias etterretningstjenester og deres hemmelige spesialsoldater har deltatt i tortur og fangemishandling både i Irak og i Afghanistan. Jeg har ikke noe grunnlag for å påstå at norske hemmelige krigere har vært med på noe slikt. Men norske spesialsoldater har både kriget og trent med amerikanske spesialstyrker og er definitivt en brikke i et internasjonalt etterretningsapparat og krigersystem.
For kort tid siden utga den britiske journalisten Ian Cobain sin bok «Cruel Britannia». Den avslører hvordan Englands hemmelige tjenester har brukt tortur i sine operasjoner helt fra kolonitiden, via kampene mot IRA og inn i Afghanistan- og Irak-krigene under avhør av fanger. Et sted i boken står det i en liten bisetning at den britiske e-tjenesten hadde holdt kurs for sine allierte om effektive avhørsteknikker. Norske soldater skal ha deltatt på slike kurs. Jeg fant nylig originalkilden til disse alarmerende opplysningene i Nasjonalarkivet i London.
På 1970-tallet, da den nordirske konflikten var på sitt mest dramatiske, ble det avslørt at den britiske sikkerhetstjenesten hadde brukt tortur under forhør av 14 nordirske aktivister. De hadde utviklet et system som ble kalt «de fem teknikkene». Fangene fikk hetter over hodet. De måtte stå mot en vegg i timevis. De fikk ikke sove, ble utsatt for lyd-tortur og fikk minimalt med mat. Dette er de samme metodene som har vært brukt i torturkjellerne i Irak, på Guantánamo og på Bagramfengeslet i Afghanistan.
Da saken eksploderte i britiske medier i 1971, ble det nedsatt en granskingskomité. Den britiske etterretningssjefen, brigader R.M. Bremner forsvarte de «fem teknikkene» i et eget notat. Her laget han en detaljert oversikt over hvordan «teknikkene» var prøvet ut gjennom kolonitiden - og brukt så tidlig som i 1953 i Kenya. Som et argument for bruken av «teknikkene», skryter brigaderen i sitt notat av at soldater fra USA, Holland, Jordan, Tyskland og Norge hadde deltatt på kurs, der de ble undervist i «de fem teknikkene» av britiske eksperter. Brigader Bremner forteller at det hadde vært direkte forbindelser mellom «The School of Service Intelligence» og den norske hæren gjennom «trening» som var avholdt både i England og på kontinentet. Brigaderen konkluderer med at «vårt enkle system blir beundret».
Jeg priser mine kollegaer i VG og i TV 2 som bruker journalistyrket sitt til det som er journalistikkens viktige oppgave: Å utfordre makt og autoritet og avdekke forhold, handlinger og operasjoner, som de ansvarlige ikke ønsker skal bli offentlige - eller bli gjenstand for innsyn og debatt. Dette er særlig viktig i en tid der våre allierte bryter folkeretten og internasjonale konvensjoner.
Det er ikke alle journalister som ser sitt yrke på denne måten. Gjennom tiår har den norske e-tjenesten hatt agenter som de vervet i norske media. De brukte sine «kontakter» innen journalistyrket som etterretningskilder og påvirkningsagenter. Da jeg arbeidet i Dagsrevyen tok Lars Jakob Krogh på seg oppdrag som hemmelig agent for politiets overvåkingstjeneste. Da Dagsrevyens sjef Eivind Otto Hjelle protesterte, ble han overprøvd av kringkastingssjef Bjartmar Gjerde. Han sørget for at Krogh fikk fri fra jobben.
Saken om etterretningsbataljonenes overvåking av norske journalister får trolig få konsekvenser for de hemmelige tjenestenes ledere. Avsløringenes alvor ligger mer i det faktum at det heretter vil bli enda vanskeligere for sannhetssøkende journalister å skaffe seg kilder og varslere som kan gi økt og nødvendig innsyn i det skjulte Forsvars-Norge.
Militærdiktaturene i Latin-Amerika på 1970- og 80-tallet samarbeidet om å torturere og drepe politiske flyktninger utenfor sine egne lands grenser. Barack Obamas dronefly dreper også motstandere i andre land. Er det noen forskjell?
Da general Augusto Pinochet gjennomførte sitt blodige militærkupp i Chile i 1973, tok den svenske ambassaden imot mer enn 100 politiske flyktninger. Sveriges ambassade ble et fristed og et håp for de forfulgte. Ambassadør Harald Edelstam ble en internasjonal menneskerettighetshelt. Norges ambassadør under kuppet smelte igjen ambassadeportene og nektet å slippe inn desperate mennesker, som prøvde å flykte fra kuppgeneralens soldater. Det er et av de mørkeste kapitlene i norsk diplomatisk historie.
Først da diplomaten Frode Nilsen ble sendt ned til Santiago for å rydde opp, tok også den norske ambassaden imot politiske flyktninger. Jeg tror ikke at noen norsk ambassadør har reddet flere menneskeliv enn Frode Nilsen. Han opprettet en hemmelig kanal inn i juntaen, og fikk på den måten reddet mange av Chiles dødsdømte ut av fengslene og til Norge. En av dem som ble reddet, var legen Ruth Meyer. Hun og hennes mann hadde flyktet til Bolivia rett etter Pinochets kupp. Der ble de arrestert av Bolivia-diktaturets sikkerhetsagenter og sendt tilbake til Chiles torturkamre. Frode Nilsen fikk henne etter hvert ut av Chile og til Norge.
Ruth Meyer var heldig. Mange av de politiske aktivistene som prøvde å rømme fra Pinochet og til et av Chiles naboland, ble likvidert. I all hemmelighet organiserte seks latinamerikanske diktaturstater et nettverk, der de skulle hjelpe hverandre med å jakte på politiske flyktninger. Chile, Argentina, Bolivia, Brasil, Paraguay og Uruguay laget militæraksjonen «Operation Condor», oppkalt etter de svarte andinske rovfuglene, som kan ha et vingespenn på over tre meter. De levde av å stupe ned fra himmelen og drepe dyr.
De seks militærdiktaturene samarbeidet om å spore opp, kidnappe, torturere og drepe flyktninger, som de mente var «terrorister» og «kommunister». Det var slik Ruth Meyer ble fanget. Planen ble tenkt ut av general Pinochet og koordinert på et diktatormøte i 1974. Hundrevis av mennesker ble drept som følge av denne terrorjakten. Det er ingen hemmelighet at USA støttet og finansierte kupp og militærregimer i Latin-Amerika som har kostet titusener av mennesker livet. Men i en bok som er skrevet av den amerikanske journalisten John Dinges, er det også dokumentert at CIA og utenriksminister Henry Kissinger kjente til «Operation Condor». Kissinger fikk som kjent Nobels fredspris i 1973.
Flere detaljer om diktatorenes dødsjakt skal nå legges på bordet. For få dager siden i Argentinas hovedstad Buenos Aires startet den historiske rettssaken mot 25 av dem som var med på «Operation Condor». De to tidligere juntageneralene Jorge Videla og Reynaldo Bignone fra Argentina er blant de tiltalte. Saken er ventet å vare i mer enn to år, og 500 vitner skal føres. Argentina var kanskje det mest brutale diktaturet i Latin-Amerika. Minst 30.000 mennesker mistet livet. De ble kidnappet om natten og fraktet til de hemmelige fangeleirene. Etter grov tortur fikk mange av dem sementblokker rundt bena. Deretter ble de kastet i havet. Jeg har selv besøkt det største tortursenteret, som i dag er gjort om til museum.
Saken i Buenos Aires startet samme uke som Latin-Amerika fikk sin første pave. Erkebiskopen av Buenos Aires, Jorge Mario Bergoglio, ble pave Frans. Han er beskyldt for å ha sviktet to av sine egne prester, som ble torturert av juntaens menn. Bestemødrene på Maiplassen, som stadig leter etter de barnebarna som ble tatt fra arresterte mødre og gitt til militære familier, sier at den nye paven så vekk og sviktet dem, da det skjedde. Selv har pave Frans tilbakevist beskyldningene. Det som ikke kan benektes, er at den katolske kirkens ledere i Argentina støttet diktaturet. General Videla har selv fortalt at han konsulterte kirken mange ganger, mens han styrte diktaturet.
Det sies at historien gjentar seg. Da de seks militærregimene undertegnet sin rovdyrpakt i 1974, tillot de dødsjakten utenfor egne grenser. I dag gjennomfører Obama og USA dødsjakten ved hjelp av hemmelige droneflyangrep. Dronefly er vår tids teknologiske rovfugler. Hittil er 4.700 mennesker drept på slikt utenomrettslig vis.
Journalisten John Dinges sier han ser liten forskjell på «Operation Condor» og på droneflyenes henrettelser i land som Pakistan, Jemen, Somalia og Afghanistan. Aksjonene har det til felles at de jakter, finner og dreper.
Sist fredag hadde den amerikanske soldaten Bradley Manning sittet fengslet i 1.000 dager uten rettssak. Men hvem er de egentlige kriminelle?
De ansvarlige for krigsforbrytelser eller de som avslører krigens løgner?
I 55 amerikanske byer og i flere land ble det før helgen demonstrert til fordel for Bradley Manning. Den unge soldaten er beskyldt for å ha lekket hundretusenvis av hemmelige dokumenter, som senere er publisert av Wikileaks. Tre islandske parlamentarikere har nominert ham til Nobels fredspris. Tre vinnere av samme pris, Desmond Tutu (Sør-Afrika), Mairead Corrigan (Nord-Irland) og Adolfo Perez Esquivel (Argentina) har fordømt behandlingen av Manning og mener han har styrket demokrati og fred gjennom å offentliggjøre dokumenter som avslører kriminalitet begått i maktens «høye sirkler» og av dets representanter. De tre prisvinnerne karakteriserer Manning som en «varsler» og sier at det å avsløre forbrytelsene i Irak og Afghanistan «har gjort verden bedre». De viser til at Irak-krigen alene har ført til at 110.000 mennesker døde, mens millioner måtte rømme.
Da Manning ble arrestert i Irak i 2010, ble han først fraktet til Kuwait. Der ble han puttet i et sort fangehull. Han ble kledd naken og måtte stå oppreist store deler av døgnet, slik at han kunne hindres i å sove. I et 11 sider langt brev har Manning skrevet at han vurderte å ta sitt eget liv. De samme fengselsmetodene ble brukt da han senere ble overflyttet til et nedlagt marinefengsel i USA, forteller han. Der ble han holdt i isolat i fem måneder. Viktige menneskerettighetsorganisasjoner i USA har protestert mot behandlingen av varsleren. FNs torturrapportør har karakterisert fangebehandlingen av Manning som «brutal og inhuman».
Bradley Manning er anklaget for å ha stjålet dokumenter som beskriver virkeligheten om krigene i Afghanistan og Irak. Norge og norsk våpenindustri deltok i begge krigene. Gjennom Wikileaks ble 400.000 militære logger fra Irakkrigen publisert. Anerkjente aviser fra mange land deltok under kvalitetssikringen av dokumentene. De er ikke anklaget for noe. En hel verden fikk vite hvordan angrepsstyrkene hadde torturert og på annet vis misbrukt sine fanger. De ble hengt opp i kroker og pisket med kabler. Soldatene urinerte på levende og døde. Dokumentene avdekket hvordan tallene på døde var gale og at de fleste som ble drept var uskyldige sivile.
Da Bradley Manning ble «avslørt» og arrestert, ble det sagt at han løp fiendens ærend og truet sikkerheten til sine medsoldater. Dokumentenes innhold avslørte at det var helt motsatt. Verdens største militærmakt hadde brutt krigens regler, internasjonale konvensjoner og elementære menneskerettigheter. Wikileaks-dokumentene styrket dermed demokratiet og ble en motvekt til løgnene og desinformasjonen.
Bradley Manning er også beskyldt for å ha lekket de hårreisende videoopptakene som skildrer hvordan soldatene i et amerikansk Apache-helikopter likviderer 11 sivile voksne og skader to barn i Bagdad i 2007. Blant de døde var to journalister fra nyhetsbyrået Reuters. Dette angår også Norge. Det 39 minutter lange opptaket viser tre fortløpende angrep fra Apache-helikopteret. Ved det siste angrepet brukte soldatene tre hellfireraketter. De høyeksplosivene som fraktet rakettene frem mot sine mål, er laget på en fabrikk på Hurumlandet utenfor Drammen.
Bradley Manning er også beskyldt for å ha lekket til Wikileaks mer enn 250.000 rapporter og telegrammer som har gått mellom det amerikanske utenriksdepartementet og deres utenriksstasjoner i løpet av en tiårsperiode. Det var i et av disse dokumentene det ble påstått at Espen Barth Eide i møter med USAs ambassadør Benson K. Whitney i 2008 skulle ha skjelt ut Aftenpostens kritiske gjennomgang av prosessen rundt regjeringens jagerflykjøp. Han mente at avisen hadde «sunket dypt». Om det skulle være riktig sitert, er det knapt særlig overraskende eller ubehagelig. Langt mer problematisk var nok avsløringen av hvordan USAs tidligere utenriksminister Hillary Clinton ba sine diplomater i mange land om å spionere på utsendingene til alle de permanente medlemslandene i Sikkerhetsrådet. Hillary Clinton har gode sjanser til å bli USAs neste president.
De ansvarlige for den ulovlige Irak-krigen, for drapene på sivile i Afghanistan, for Guantánamo-overgrepene og for det ulovlige torturapparatet som ble bygget opp i samarbeid med 54 land, er ikke stilt til ansvar for sine krigsforbrytelser. Men i USA har Bradley Manning i dag sittet 1.003 dager i fengsel uten noen rettssak. Julian Assange, Wikileaks-lederen som publiserte sannheten om kriger og systemer som har kostet livene til hundretusener, har sittet åtte måneder inne på Ecuadors ambassade i London.
Hva er prisen for et dødt menneske? Hva mener Forsvarsdepartementet at et afghansk menneskeliv er verdt?
Denne uka fikk Forsvarsdepartementet en bot på ti millioner kroner fra Nordland statsadvokatembeter, fordi en norsk granat drepte en uskyldig afghansk rørlegger. Da jeg sendte en mail til departementets presseavdeling og spurte hvor mye rørleggerens etterlatte ville få, var svaret at Forsvaret hadde vært i kontakt med familien og «betalt ut en kompenasasjon i tråd med ISAF-standard». Siden spørsmålet jeg stilte i realiteten handlet om hvordan det offisielle Norge vurderer verdien på et afghansk menneskeliv, var det byråkratiske svaret oppsiktsvekkende i all sin iskulde.
Siden de fleste av oss ikke kjenner «ISAF-standardene» som utbetales til mennesker som drepes av våre våpen og våre soldater, har jeg prøvd å sette meg inn i «standarden». Britiske styrker har betalt så lite som 5.000 kroner for foreldrene til en afghansk jente som brant opp etter et rakettangrep. I andre sammenhenger har de betalt langt høyere beløp. USAs normale «standarder» har ligget på mellom 12.000 og 15.000 kroner for hvert tapte menneskeliv. Dette kalles en godtgjørelse, fordi noen skyld aldri erkjennes.
Hva er et afghansk menneskeliv verdt? Hva er de norske ISAF-standardene? I hvert fall langt mindre enn prisen på de reklamefilmene det norske forsvaret produserer for å sikre seg sympati og økt rekruttering. Den siste filmen er laget av regissøren Marius Holst. Jeg tipper den har kostet minst to millioner kroner. Kanskje mer hvis vi regner inn prisen på helikoptrene som ble brukt under opptakene: «For alt vi har. Og alt vi har. Forsvaret.» Filmens budsjett omregnet til døde afghanere, basert på ISAFs standarder, ville blitt mange mennesker. Reklamefilmens hovedbudskap er at nordmenn lever i et land der vi kan «mene det vi vil, tro på det vi vil, si det vi vil og bli det vi vil».
Kanskje denne høylytte forsvarspropagandaen vil surre og gå på norske kinoer når den Oscar-nominerte «Zero Dark Thirty» skal ha premiere fredag. Det blir i så fall litt av en dobbeltmoralsk øvelse og kontrast. Jeg så filmen i London sist uke. Det er en avskyelig film som på skamløst vis heroiserer og normaliserer tortur, hemmelige fangehull og andre deler av CIAs metoder. Den har dessuten en touch av tvilsom feminisme, der helten er en rødhåret kvinne med manglende følelsesliv. «Zero Dark Thirty» minner om filmen «Green Berets» fra 1968. Den gang var det USAs Vietnam-forbrytelser som ble glorifisert. Rødhårede John Wayne gikk ut i soloppgangen etter å ha reddet USA fra «den kommunistiske fare».
«Zero Dark Thirty», denne reklamefilmen for tortur, skildrer hvordan antatte terrorister dras ned i fangekjellerne. Der mishandles de på groveste og sjofleste vis til sannheten er blitt banket ut av dem. Tre amerikanske senatorer har protestert mot torturscenene. De påstår at bin Laden ikke ble funnet og likvidert basert på noen informasjon fra torturerte. Som om det er spesielt viktig. Virkeligheten er dessverre langt verre enn det filmen beskriver. I «kampen mot terror» har Norge, norske politikere og det norske forsvar vært alliert med land og militære organisasjoner som har brutt menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner, uten at noen er stilt til ansvar for det.
Det er dokumentert at USA har stått bak brutal tortur i mange land. USA har hatt hemmelige fangekjellere i NATO-landene Polen og Romania og ellers i land som Afghanistan, Pakistan, Irak, Egypt og Marokko. Lokale torturister har deltatt i mishandlingen av de vergeløse menneskene. De som har fått neglene trukket ut i torturkamrene, er gjerne kidnappet på åpen gate av CIA og fraktet dit med deres hemmelige fangefly. Flyene har fått lande på flyplasser over hele verden. Europarådet har laget en rapport der det er dokumentert at 14 europeiske land har lånt ut sine flyplasser til fangetransportene. Flere av disse flyene har fått lande på norske flyplasser. De ble tanket med drivstoff, men aldri inspisert.
Gjennom arbeidet med min Guantanamo-film har jeg snakket med flere av torturofrene og deres advokater. Den smerten og den mishandlingen jeg har fått beskrevet fra dem, er langt unna «virkeligheten» i den reklamefilmen som regissør Holst har vært med på å skru sammen. En annen ekkel sannhet er at det offisielle Norge har valgt å tie og å se bort. Jeg har ikke oppfattet at norske generaler, norske statsråder eller norske politikere har tatt opp torturen, kidnappingene og andre ulovlige operasjoner på NATO-møter eller på annet vis med våre allierte. Dermed befinner også Norge seg på utsiden av loven.
Tilbake står de ødelagte menneskene og ofrene for en politisk og en militær umoral. Hva er verdien av disse ødelagte menneskelivene? Det behøver vi ikke forholde oss til, fordi menneskene vanligvis ikke har navn. Hvis Forsvarsdepartementet aksepterer Afghanistan-boten på ti millioner, går pengene inn i den norske statskassen. Det er den norske standarden.
Sorgen etter terrorangrepet i Algerie fjerner ikke den uhyggelige bakgrunnen for tragedien. Hvorfor tillater politikerne at Statoil får operere i noen av verdens skrekkeligste regimer?
I juni 1970 ble det gjort et gigantisk oljefunn i Nordsjøen. Funnet heter i dag Ekofisk. Den gang ble det tatt kloke politiske grep for å sikre at oljeverdiene ble forvaltet på en ansvarlig måte. En av strategene bak politikken var Finn Lied. Som industriminister var han sterkt delaktig i etableringen av Statoil i 1972.
Stortinget demonstrerte stor klokskap for å sikre nasjonale interesser på norsk sokkel. Stortingsmelding nr. 76 (1970-71), populært kalt «De ti oljebud», hadde en klar målsetting: «..det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode.»
De viktigste av disse «oljebudene», var at all virksomhet på norsk sokkel skulle foregå under nasjonal styring og kontroll. Denne politikken ble laget for å hindre at multinasjonale oljeselskaper skulle stikke av med den norske oljen. Takket være disse avgjørelsene har Norge klart å bygge opp et eget oljefond, som i dag forvalter verdier på over 3500 milliarder kroner.
Noen av verdens store oljenasjoner har gjennom årtier vært plaget av korrupsjon, menneskerettighetsbrudd, miljøødeleggelser og fattigdom. En oljepolitikk basert på norske prinsipper ville hatt positiv betydning for utvikling, demokrati-bygging og fattigdomsbekjempelse i disse landene. Det er derfor et paradoks at Statoil i dag oppfører seg som et hvilket som helst annet oljeselskap som jakter på olje og gass i korrupte og undertrykkende regimer.
Norge har satt opp strenge etiske regler for hva slags selskaper vi kan, og ikke kan, investere vår oljeformue i. Hvis regimer som Algerie, Angola, Libya, Iran, Aserbajdsjan og Nigeria hadde vært aksjeselskaper og ikke land, hadde den norske oljeformuen aldri kunnet bli investert i disse av etiske grunner. Vi liker ikke å debattere slikt i Norge, fordi disse røvertoktene «sikrer» våre pensjoner og vår rikdom.
Statoils investeringer i korrupte land er delvis en konsekvens av selskapets delprivatisering i 2001. Da bestemte Stortinget at 18 prosent av selskapets aksjer skulle selges. Det var stor skepsis til denne privatiseringen på Aps grunnplan, men saken ble kjørt igjennom av Stoltenberg og hans nære venner. I løpet av fem små år tjente de eksterne kjøperne av 400 millioner statoilaksjer hele 60 milliarder kroner.
Da Statoil bestemte seg for å investere i Algerie i 2003 investerte de 6,8 milliarder kroner. I årsberetningen dette året forteller Statoils stedlige direktør i Algerie at «hit er vi kommet for å bli lenge ... ørkenen byr nok på sine høyst spesielle utfordringer ... noe av faren som lurer er slanger og skorpioner». Statoil valgte å investere sine milliarder i et land der rundt 100.000 mennesker hadde mistet livet i en blodig borgerkrig, og der presidenten hadde innført unntakstilstand og styrt sitt land på diktatorisk vis siden 1992.
Samme år som Statoil kom til Algerie laget Amnesty en rystende rapport om menneskerettighetssituasjonen i landet. Om hvordan sikkerhetsstyrkene drepte barn og andre sivile. Om hvordan opposisjonsmedlemmer forsvant. Om hvordan tusenvis av mennesker ble torturert i fangekjellerne. Der ble de slått med jernstenger og hengt opp i taket. En vanlig metode var å putte filler i munnen på ofrene for deretter å fylle fillene med lut og andre vaskemidler. Statoil og Norge tidde.
Slik Statoil og Norge tier om urett andre steder der Statoil jakter på olje. Statoils største utenlandsengasjement er i Aserbajdsjan. Der har selskapet investert 20 milliarder kroner i et korrupt regime som fengsler opposisjonen og dreper og forfølger journalister. Nylig var utenriksminister Espen Barth Eide på besøk hos landets president. Etterpå sa han til Dagens Næringsliv: «Det er en meget visjonær og intelligent leder. Han har en langsiktig visjon for landet. Det at han sitter en stund gjør at han kan tenke langsiktig». Dette er noe av det mest utrolige jeg har hørt fra en norsk utenriksminister på mange år, hvis han er sitert korrekt.
Den samme Barth Eide sier vi ikke må finne på å trekke oss ut av Algerie, fordi vi da viser at terror skremmer oss. Som om terrorister og banditter i risikoland blir så imponert over norsk mot og demokrati at de slutter å angripe oss. Den britiske statsministeren går enda lenger og sier at terroraksjonen i Algerie er «en global trussel, som krever et globalt svar.» Han truer med aksjoner og en ny krig i den afrikanske regionen.
Overfor Aftenposten åpner Barth Eide for at også Norge vurderer å gå med i en ny krig: «Det kan godt hende at vi skal bidra militært i Mali ... for å hindre at ekstreme islamister som står bak terrorisme får et oppmarsjområde». Krigen i Mali vil knapt redusere faren for nye terroraksjoner. Det har krigene i Afghanistan, Irak og Libya vist.
Når Christian Tybring-Gjedde fra Frp spiller innvandringskortet i en liksomdebatt om norsk kultur, har valgkampen startet. Denne gangen må han tas på dypeste alvor, fordi hans parti kan risikere å ende i regjeringskontorene om ni måneder.
Det er et ekkelt gufs fra fortiden når Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde slår på trommene til forsvar for norsk kultur. Hustad mener at den norske kulturen blir «truga av innvandring». Tybring-Gjedde mener den økte innvandringen «risikerer å forvitre» vår kulturarv. Valgkampen har dermed startet. Hustad og Tybring-Gjedde har full rett til å slåss for en ny lov som skal nekte muslimer adgang til riket. Slike grep har jo vært gjennomført tidligere i vårt samfunn.
Fra 1814 og fram til 1851 slo den Grunnloven fast at jøder var «udelukkede fra Adgang til Riget». Jesuitter og munkeordener måtte heller «ikke taales». Jødeparagrafen ble først opphevet etter fire behandlinger i Stortinget. Jesuittene måtte vente helt til 1956. Under stortingsbehandlingen den gang var odeltingspresident C.J. Hambro den fremste motstander av å oppheve forbudet. Hambro var dypt bekymret for Norges framtid dersom jesuittene slapp inn i landet: «Jeg ser med den aller største engstelse for vårt folks fremtid på ethvert snikløp mot statskirken». I et innlegg sa han også at verken nazismen i Tyskland, fascismen i Italia...eller Franco i Spania «hadde vært mulig uten jesuittenes støtte og aktive medarbeiderskap.» 31 stortingsrepresentanter stemte mot opphevelse av jesuittparagrafen. Det var hele KrF og seks Høyre-representanter. Det var norsk politisk kultur den gang.
I år er det 100 år siden alle norske kvinner fikk stemmerett. Da hadde kvinnebevegelsen kjempet i 30 år. I debatten uttalte biskop J. C. Heuch at det var mot Guds skaperordning at kvinner skulle ha stemmerett og delta i det offentlige liv. Det var norsk kirkelig kultur.
Lørdag innledet Den Nationale Scene i Bergen kvinnerettsåret med forestillingen «Kvinner som bruker sin stemme». Publikum ble geleidet rundt i hele teatret, der sterke kvinnetekster ble spilt for et engasjert publikum.
Midt under dreiescenen satt teatrets eneste fargede skuespiller, begavede Suleka Ali Omar og framførte en tekst om det å stenge de norske grensene... «for å vera i forkant, for å unngå konfliktar, for ikke umedvite vera blant dei som utset vårt eige samfunn for eit vanvittig og historielaust eksperiment...så kjem altså desse som berre går i bedda våre og et opp tulipanane som andre dyr... Hvem har tillate desse å stå og hamra på dørane våre.»
Teksten er norsk kultur skrevet av dramatikeren Maria Tryti Vennerød.
Det er komisk når Tybring-Gjedde på vegne av sitt parti maner til bevaring av norsk kultur. De siste tjue årene har Frp prøvd å undergrave den norske kulturen gjennom populistisk hets og forslag om kutt på kulturbudsjettene. I en debatt på Litteraturhuset før stortingsvalget i 2009 sa Ulf Erik Knudsen fra Frp at norske kunstnere satt med sugerøret i statskassen, når de da ikke befant seg på Theatercafeen og drakk opp sine stipender.
Forsker Ole Marius Hylland ved Telemarksforsking har publisert et vitenskapelig arbeid, der han på systematisk vis har analysert Frps kulturpolitikk, slik den er presentert i partiets programmer og i Stortinget. Hyllands konklusjon: «Et av målene til Frps kulturpolitikk er på mange måter å oppheve kulturpolitikken.»
I perioden fra 1998 til 2010 har partiet, som liksom skal beskytte norsk kultur, gått inn for å kutte statlig støtte til norsk forskning, norske kunstnerstipender og kunstnerlønn og støtte til scenekunst i fylkeskommunene. Partiet vil fjerne pressestøtten, støtten til Det norske samlaget og Noregs Mållag. Frp vil dessuten legge ned Sametinget, ta vekk støtten til samiske aviser og samiske kulturformål. Det vil fjerne statlige bidrag til norsk film. Da hjelper det lite at Frp i Stortingets spørretime krevde at kulturministeren måtte gripe inn, da NRK hadde besluttet å legge ned «Norsktoppen».
Norsk kultur er den kulturen som uttrykkes og hele tiden er under utvikling i Norge i dag. Det er Munch, Ibsen, skiløyper, varm sjokolade og kongehus. Men det er også ideer, impulser og innspill fra nye kulturer og nye landsmenn. Vi har pleid å framheve at norsk kultur handler om nøysomhet, samhold, kjærlighet, respekt for annerledeshet og menneskerettigheter. Mon tro om ikke dette norske bildet bør males annerledes, i en tid der Norge bomber i Libya og Afghanistan, uskyldige asylbarn kastes ut av landet, og der vi importerer varer laget av mishandlede fattigfolk.
«Ikkje min kulturminister», skriker Jon Hustad til Hadia Tajik. Som journalist har jeg besøkt en rekke land der diktatorer plukker ut ministrene. I Norge velger vi våre ledere gjennom valg. Ministre utnevnes av Kongen i statsråd. Det er i hvert fall norsk kultur.
Dagsavisen presiserer :
I denne kommentarartikkelen som sto på trykk i Dagsavisen 7.1 skriver Erling Borgen at «Hustad og Tybring-Gjedde har full rett til å slåss for en lov som skal nekte muslimer adgang til riket». Dagsavisen presiserer at Jon Hustad aldri har tatt til orde for en slik lov.
17.000 mennesker fra nesten 200 land deltok på klimatoppmøtet i Qatar. Resultatet var deprimerende, selv om Miljøverndepartementets mediedoktorer har prøvd å framstille miljøministeren som klimaets gode ridder og seierherre.
17.000 mennesker fra nesten 200 land deltok på klimatoppmøtet i Qatar. Resultatet var deprimerende, selv om Miljøverndepartementets mediedoktorer har prøvd å framstille miljøministeren som klimaets gode ridder og seierherre.
Klimatoppmøtet i Qatar ble dekket som en dramatisk fotballkamp med spennende ekstraomganger. I media ble miljøvernminister Bård Vegar Solhjell presentert som en slags klimaets frelser. Det var ministeren fra det gode Norge som fikk oppdraget og som ledet de kompliserte forhandlingene om en ny Kyoto-avtale.
Solhjell kunne fortelle at diskusjonene der i Qatars ørken var «tøffe» og at det var stor avstand mellom landene. «Men til slutt fant vi et kompromiss»! På Miljøverndepartementets egen hjemmeside oppsummeres det hele med overskriften: «Redda Kyoto-avtalen på overtid». Norske utsendte berømmes for sin nattlige innsats og sitt diplomati. Men selv om Solhjell er en sympatisk person med gode intensjoner og et grønt og intelligent hode, er resultatet magert og lite å rope hurra for.
Riktignok ble Kyoto-avtalen forlenget til 2020, men de landene som til slutt støttet Kyoto 2 ble EUs medlemsland samt Australia, Ukraina, Sveits og Norge. Til sammen representerer de rundt 14 prosent av verdens utslipp. Opprinnelige Kyoto-land som Russland, Japan og Canada trakk seg ut, og verken Kina, India eller USA vil forplikte seg. Sannheten er at klima-toppmøtet i Qatar, landet som forurenser mest av alle land i verden i forhold til folketallet, ble vunnet av oljeselskapene, kullindustrien og kvotemeglerne. De får stort sett lov til å holde på som før. Statoil kan fortsette sitt oljesandprosjekt i Canada og får tappe ut olje og gass i samme tempo som tidligere. Qatar-forhandlingene skapte ikke engang økte ambisjoner for nye utslippskutt.
De norske klimakuttene skal i hovedsak tas i utlandet gjennom kjøp av klimakvoter som ikke reduserer verdens totale utslipp. Norge skal ha ros for å gi noen milliarder til Brasil og andre land som hugger ned mindre skog enn de ellers ville gjort, men den triste virkeligheten er at verdens klimagassutslipp øker for hvert eneste år som går. Internasjonale klimaforskere og alle viktige miljøorganisasjoner er enige om at dagens politikk og praksis vil ødelegge jorda og livet til framtidige generasjoner. Hvis verden fortsetter som nå, vil jordklodens temperatur ha steget med 4-5 grader i år 2100.
Etter at NRK nylig sendte vår dokumentarserie «Oppgjørets time» om hvordan Norge har kjøpt klima-kvoter for å pynte på det norske klimaregnskapet, har Handel og Kontors nyvalgte leder Trine Lise Sundnes gått hardt ut mot serien. Hun mener at regjeringen fortjener ros og ikke kritikk for det internasjonale kvotesamarbeidet. Jeg fatter knapt at en LO-leder kan synes det er greit at Norge og norske selskaper kan kjøpe klimakvoter fra prosjekter som går ut over fattige mennesker og deres muligheter til å leve anstendige liv. Når vi kjøper kvoter et annet sted i verden, gir det oss en rett til å forurense her hjemme. Vi opprettholder dermed vår ufattelige velstand på bekostning av de fattige. Da jeg startet som journalist på 1970-tallet forsto LO-ledere slikt tankegods.
Det er liten tvil om at det er de rike landene i verden som har skapt klimakrisen, og at det derfor er disse landene som burde rydde opp i egne land. Isteden er det bygd opp et sinnrikt, ja nesten uforståelig, system der rike land kan kjøpe seg fri, slik at de kan fortsette med sine utslipp. I fjor ble det omsatt kvoter for 1.056 milliarder kroner. 10,3 milliarder tonn CO2 ble kjøpt og solgt. Flesteparten av prosjektene er tenkt ut av verdens storbanker. Eller som en av Enrons sjeflobbyister formulerte det, da Kyoto-avtalens kvoteavtale i sin tid ble tømret sammen: «Avtalen er bra for Enrons aksjer».
Da det norske Finansdepartementet startet sin avlatshandel og sine FN-verifiserte kvotekjøp, kostet en klimakvote - altså retten for rike land til å slippe ut et tonn ekstra CO2 - over 200 kroner. I dag koster en klimakvote bare litt over to kroner. Det har ALDRI vært billigere å forurense enn akkurat nå. Hele systemet med kjøp og salg av klimakvoter har rast sammen. Jo billigere kvotene blir, jo lettere blir det for de rike landene å kjøpe seg unna ansvaret. Kvotefundamentalismen skaper faktisk ikke mindre utslipp.
Det er snart nyttårsaften og tid for oppsummering. Det har vært et trist år med Syria-krig, Obamas droneflyangrep, fredsprisen til EU, oppgjøret med den unevnelige Utøya-fascisten og et iskaldt Norge som kaster ut asylbarna. Nå starter den norske valgkampen som trolig vil ende med regjeringsskifte. Jordas framtid og den dramatiske klimautviklingen burde få hovedfokus. Men det kommer knapt til å skje, med mindre miljøorganisasjonene og journalistene presser politikerne til å diskutere dette som dypest sett handler om våre barns framtid og eksistens.
Er det noen grunn til å tro på store klesprodusenter når de sier de er opptatte av sosialt ansvar og gode arbeidsforhold? Og hvorfor nekter klesindustrien å fortelle hvor de produserer sine klær?
For noen uker siden avslørte det svenske graveprogrammet «Kalla Fakta» at Hennes & Mauritz brukte leverandører i Kambodsja som betaler luselønn til sine arbeidere. Utslitte arbeidere måtte hjelpes ut av fabrikkportene, fordi de besvimte av utmattelse. De arbeider livet av seg, men mottar ikke lønn som sikrer dem et anstendig liv. Dette er de virkelige moteslavene. H & M mener at dokumentaren er urettferdig, og sier at de gjerne kunne tenke seg å heve lønningene, men at dette er et komplisert spørsmål. H & M forteller at arbeiderne læres opp til «hvordan de skal drive lønnsforhandlinger». Det høres hult ut, ikke sant? H & M har over 94.000 ansatte i klesbutikker i 40 land. Selskapet hadde i fjor en omsetning på 140 milliarder kroner og overskuddet var 15 milliarder. Dette er ikke akkurat et selskap med anstrengt økonomi. Det kunne enkelt ha hevet lønnen for sine arbeidere.
Gjennom de siste årene har H & M prøvd å fortelle at selskapet føler et sosialt ansvar. For ikke lenge siden lanserte H & M klesmerket Conscious (samvittighet). Da uttalte en av selskapets direktører: «Jeg vil at kundene skal kjenne seg trygge. Mange setter sammen lave priser med dårlige arbeidsvilkår. Det må ikke være slik». Over en tiårsperiode har jeg flere ganger overvært etiske konferanser der H & M har holdt nydelige foredrag om hvordan de bryr seg om arbeidere og arbeidsmiljø. Men etter de rystende avsløringene i Kambodsja synes det fortsatt langt fra festfrasene til fabrikkhallene. Ti år burde holde når det gjelder å gi arbeidere levelønn og anstendige arbeidskår.
I mars i år ble det avdekket at en gigant-fabrikk som syr klær for Varnergruppen i Norge, også har mishandlet sine arbeidere. I en rystende rapport laget av «Institute for Global Labour and Human Rights» gikk det fram at arbeiderne på Rosita-fabrikken i Bangladesh fikk sultelønn, ble banket opp og tvunget til å arbeide 84 timer i uken. Flere hundre av de arbeiderne som protesterte ble sparket fra jobbene sine.
Jeg har kommunisert med lederen for Varnergruppens arbeid med «sosialt ansvar». I en mail skriver Annebelle Lefebure-Henriksen at forholdene som ble avdekket på «ingen måte var noe vi aksepterer eller ønsker å bli assosiert med». Selv reiste hun til Bangladesh for å sette seg inn i det som skjedde på fabrikken. Det ble gjennomført en gransking av forholdene, og i dag skal mange av de mest kritikkverdige punktene være rettet opp. Men det store spørsmålet er hvordan det kan ha seg at et stort selskap som Varnergruppen ikke har kontroll med hva som foregår på de fabrikkene som syr klærne deres? Selskapets egen forklaring er at de ikke var klar over at denne fabrikken var brukt. Eller som det heter i mailen: «Leverandøren hadde ikke mottatt godkjenning fra Dressmann til å benytte seg av disse fabrikkene for vår produksjon».
Nå har det seg sånn at jeg har erfaring med selskapet som står bak Rosita-fabrikken. Det er den kinesiskeide South Ocean-gruppen. Selskapet er en av de største klesleverandørene i verden. For noen år siden laget jeg to programmer i samarbeid med Kirkens Nødhjelp om hvordan den internasjonale klesindustrien utbyttet burmesiske flyktninger i flere klesfabrikker i Thailand. De tjente én dollar dagen, de fikk amfetamin i teen for å kunne jobbe flere dager i strekk og de ble sperret inne på saler der 100 arbeidere sov sammen. På en av fabrikkene sydde arbeiderne klær med merket Tommy Hilfiger. Da vi konfronterte Hilfiger-konsernet med våre funn, svarte selskapet at dette var «uautoriserte» produkter. Det var enten piratprodukter eller klær som var produsert av deres leverandør uten Hilfigers godkjennelse. Leverandøren var nettopp South Ocean. Da vi besøkte hovedkvarteret deres i Hong Kong, ble vi truet og kastet nedover trappen.
Varnergruppen er med i Initiativ for etisk handel (IEH). Her leverer de inn årlige rapporter om hvordan det arbeides med sosialt ansvar. Da forholdene på Rosita-fabrikken i Bangladesh kom for en dag, ble også IEH tatt med på råd. Samtidig vil ikke Varnergruppen fortelle hvilke andre fabrikker som produserer klærne deres. Begrunnelsen er «konkurransemessige årsaker». Er det virkelig akseptabelt for IEH at et av deres medlemmer har en slik holdning? Klesselskapet Stormberg har valgt motsatt linje. På deres hjemmesider står navnene på alle deres kinesiske fabrikker. De mener at slik åpenhet fører til forbedringer, fordi fabrikkene når som helst kan få uanmeldte besøk. Nike-konsernet har også offentliggjort navnet på flere hundre fabrikker som lager deres produkter. Men Varner-gruppen, som eier ti ulike kjedenavn og har 1.145 butikker i ni land, nekter altså å oppgi hvor de får sydd sine klær.
Den fascinerende dokumentarfilmen om Sveriges statsminister Olof Palme skildrer en enestående politiker. Hadde det vært plass til ham i vår politiske tid?
Jeg husker ikke hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven under VM på ski i Holmenkollen i 1982. Men jeg husker godt hvor jeg var da Olof Palme ble skutt og drept på Sveavägen i Stockholm fredag 28. februar 1986. Sammen med gode venner danset jeg den kvelden på nattklubben Smuget i Oslo. Klokken var rundt halv tolv da lyset brått kom på, og diskotekets musikk ble skrudd av. Over høyttaleren fortalte en stemme at Sveriges statsminister var skutt, og at han trolig var død. Alle tuslet sjokkerte og tause ut i natten. Selv tok jeg første mulige taxi rett opp til NRK og Dagsrevyen. Før klokken var blitt ett, var 50 ansatte møtt fram i redaksjonens lokaler. Ingen var blitt oppringt eller innkalt. Det å komme på jobb, var bare en selvfølgelighet for alle.
Jeg har nettopp sett den glitrende svenske dokumentarfilmen «Palme». Jeg ble sittende ytterst på stolkanten under hele filmen, som er et unikt testamente over en begavet og kontroversiell politiker, fra en tid jeg ønsker kunne komme tilbake. Det var den tida da det var plass til politikere som tente sinnene og fantasien. Det var den tida da politikerne diskuterte viktige politiske og ideologiske forskjeller.
Filmen om Palme, som nå er satt opp på norske kinoer, er sett av over 200.000 mennesker i Sverige. Den er svært godt laget, basert på grundig research og dypdykk i mange arkiver. Selv om filmen både begynner og slutter med mordet på Palme, handler ikke filmen om dette. En svensk filmanmelder oppsummerer filmen helt presist når hun skriver at den er «en pampete blanding av politikk, hjerte og dramatikk». Filmen forteller historien om overklassegutten Olof Palme, som snur ryggen til sine egne og blir sosialist og Sveriges mest omstridte politiker. Han elskes og hates. Han er så briljant når han debatterer, at mange får sympati med motstanderne, der de ikke bare taper debatten. De etterlates ofte som tause slaktofre.
Utenriksminister Anna Lindh, som ble overfalt og drept i et varehus i Stockholm i 2003, holdt tale ved Olof Palmes båre. Da var hun leder for sosialdemokratenes ungdomsorganisasjon. Lindh sa at Palmes storhet var den at han viste at politikk besto av både ideer, moral og følelser. At det var viktigere enn makt og administrasjon. Filmen skildrer også Palmes internasjonale engasjement, der han tordner mot diktaturene i Hellas, Spania og Portugal. Det var Palme som sørget for at Sveriges ambassade ble åpnet for politiske flyktninger, da Pinochet gjennomførte sitt militærkupp i Chile i 1973. Mens det norske sosialdemokratiet ventet altfor lenge med å ta avstand fra USAs krigføring i Vietnam, var Palme krystallklar. I sin berømte tale fra 1972 slo han fast at USAs bombetokter var en forbrytelse, og at det USA gjorde mot Vietnam ville gå inn i historien, på linje med andre massakre: «Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyń, Lidice, Sharpeville, Treblinka. Der har volden seiret. Nå føyes et nytt navn til rekken: Hanoi julen 1972». USA trakk hjem sin ambassadør fra Sverige i to år.
Palme var en enestående politiker i sin samtid. Jeg tror han ville ha vært enda mer enestående om han hadde levd og arbeidet i vår samtid. Det er mer usikkert om det hadde vært plass til en Palme i dagens skandinaviske politiske virkelighet. I dag eksisterer i stadig mindre grad virkelige politiske forskjeller. Debattene handler om regjeringskonstellasjoner og makt, og om budsjetter og pengeflytting. Dermed blir politikk forandret til regnestykker og matematikk: Vernetoll på utenlandske oster, arveavgift og hva slags skolemat vi har råd til å gi norske skolebarn. Det er viktig å minne om at det finnes politiske spørsmål som aldri kan flyttes inn i Excel-regnearkene. Det demonstrerte Palme da han holdt sin forsvarstale for sosialismen i en partilederdebatt: «Jeg er en demokratisk sosialist med stolthet og glede... når jeg ser krigen og opprustningen og massearbeidsløsheten... når jeg ser høyrepolitikken i land etter land driver mennesker ut i arbeidsløshet». I det norske sosialdemokratiet er det få som taler slik lenger.
Samtidig blir politikerne stadig likere. De skal helst ikke skille seg ut, og aller helst ikke vise et følelsesmessig engasjement. Det er et paradoks at jo mindre Erna Solberg snakker om politikk, jo større oppslutning synes hun å samle til sitt parti. Hvis det er noe ubehagelig som skal kommenteres, sender hun Jan Tore Sanner ut i krigen. I dagens Norge er det lettere å få politikere til å stille opp i underholdningsprogrammer på TV enn til å svare på viktige spørsmål i seriøse dokumentarprogrammer. Politikermakten gjør seg stadig mer utilgjengelig for kritiske spørsmål, ved å omgi seg med medierådgivere, som bygger et filter mellom den politiske makten og dem som velger dem. Palme gjorde seg nesten alltid tilgjengelig for media. Kanskje fordi han ville noe med politikken, utover det å komme til makten.