Kultur

Ebola-epidemiens lokale helter

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Ingunn Bjørkhaug, forsker, Fafo AIS

Lege og feltarbeider for Leger Uten Grenser, Silje Lehne Michalsen, imponerte oss alle. I sin uttalelse utfordret hun oss «til å vende blikket sørover og å bruke tid og spalteplass på de virkelige historiene og de virkelige problemene som faktisk foregår i Vest-Afrika». Helsearbeidernes streik i Liberia viser et helsevesen i krise, og synliggjør sammenhengen mellom retten til helse og anstendige arbeidsforhold.

Med bakgrunn i ustabile lønnsutbetalinger, brudd på avtale om risikotillegg, manglende beskyttelsesutstyr og økt arbeidspress, gikk helsearbeiderne i Liberia til streik. Det var like mye en gå-sakte-aksjon som en arbeidsstans. De gikk tilbake til arbeid, men ikke fordi de trodde på myndighetenes løfter om økt lønn, men fordi de hadde solidaritet med pasientene.

I april i år var en av undertegnede (Bjørkhaug) til stede på et sykehus på landsbygda i Liberia da den første mistenkte ebola- pasienten ankom dette sykehuset. Det fantes ikke noe isolat på sykehuset; verneutstyret besto av frakk, munnbind og engangshansker. Likevel gjorde de så godt de kunne. Modige og tøffe. Lite visste de at dette var starten på en lang og usikker kamp. Fremdeles opplever de fleste sykehus at det mangler utstyr og arbeidskraft. Noen helsearbeidere har forlatt sin post i frykt for sykdommen, andre står i kampen med livet som innsats.

Helsearbeiderne i Liberia er overarbeidet og underbetalt. De går på jobb med dødsangst, vel vitende om den risiko de utsetter seg for. De er vant med å klare seg med lite og mange er avhengig av tilleggsinntekter for å klare seg. Men et sted går grensen.

Ansatte i helsesektoren i Liberia har lenge kjempet for anstendige arbeidsforhold og levelønn. I februar, altså før ebola-utbruddet, meldte allafrica.com at 500 helsearbeidere i to fylker streiket fordi de ikke kunne overleve på lønna si. En anonym mannlig helsearbeider fortalte at han ikke hadde fått lønn på to måneder. To sykepleiere fortalte at de var opplært til å redde liv, men beklaget at de ikke kunne utføre sine plikter under de eksisterende arbeidsforhold. Helseministeren svarte med å trekke dem i lønn.

Lederen av Helsearbeiderforbundet, Joseph S. Tamba, fortalte den gangen til avisen The New Dawn, Liberia, at regjeringen ikke hadde betalt tilleggene utover lønn til helsearbeiderne. På grunn av lønnsrestriksjoner, som ble innført med strukturtilpasningsprogrammene, er tilleggene ofte en like viktig del av tariffavtaler og ansettelseskontrakter som selve lønnen. Tamba fortalte at helsearbeidere ofte jobbet overtid uten mulighet til pause. Han fortalte videre at president Ellen Johnson-Sirleaf i 2010 annonserte økte lønninger til lærere, sikkerhetspersonell og helsearbeidere. Løfter uten handling. Knappe 20 prosent av helsearbeiderne fikk økt lønn, dessuten er 40 prosent av helsearbeiderne ansatt på midlertidig kontrakt med lavere lønn enn fast ansatte. Generalsekretæren i Helsearbeiderforbundet, George Williams, fortalte til en lokal nettavis at myndighetene skyndte seg å gi lisens til studenter som erstattet de streikende arbeiderne.

I midten av oktober, gikk helsearbeiderne til streik på nytt. Hovedkravet i streiken var økt risikotillegg for dem som behandlet ebola-pasienter. Allerede i mars ble de lovet økt risikotillegg fra 500- til 700 dollar. Myndighetene mener de ikke har råd til å utbetale dette tillegget fordi det ble så mange flere smittede enn de forutså da avtalen ble inngått. Siden februar skal risikotillegget faktisk hagått ned, til 435 dollar i måneden, ifølge Aljazeera. En allerede tynnslitt tillit til myndighetene er ytterligere svekket for disse lokale heltene.

Et annet krav var økt lønn. Ifølge NRKs korrespondent Sverre Tom Radøy streiket de for økt lønn (Urix 13. oktober). Han rapporterte at 2500 kroner i måneden var «latterlig lavt i forhold til norske forhold». De fleste andre nyhetskilder forteller at helsearbeiderne tjener gjennomsnittlig mellom 200- og 300 dollar (1200 til 2000 kroner) i måneden. Dette er vanskelig å få et endelig svar på. 1200- eller 2500 kroner er uansett latterlig lavt, selv i Liberia. Hovedsaken er om dette er anstendige forhold, og om de kan leve av lønna si. Ingen helsearbeidere i Liberia kan drømme om «norske forhold». Noen måneder mottar de ikke lønn i det hele tatt.

Et viktig krav i streiken var også beskyttelsesutstyr og helseforsikring. Det er over 200 kjente tilfeller av liberiske helsearbeidere som er smittet med ebola, og minst 100 er bekreftet døde. Tallene øker. De ansatte er redde. Myndigheten har sviktet sin forpliktelse til å gi helsearbeiderne og andre involverte god opplæring og beskyttelsesutstyr.

Helsesystemet i Liberia var i utgangspunktet ikke i stand til å takle denne krisen uten sterk deltagelse av det internasjonale samfunnet. Krisen i helsevesenet blir ekstra tydelig under den voldsomme ebola-epidemien. Krisen er ikke over når Ebola-epidemien kommer under kontroll. På kort sikt trenger Liberia nødhjelp i form av utstyr, personell og logistikk. På lang sikt trenger landet et bærekraftig helsevesen, hvor ansatte får levelønn og anstendige arbeidsforhold som kan bidra til å bygge opp landet. De lokale helsearbeidere, heltene i dette marerittet må uansett sikres retten til beskyttelse, anstendige arbeidsforhold og levelønn.

Mer fra: Kultur