Tross ulovlighetene ved lekkasjen, så gir de et unikt innblikk i diplomatiets arbeid og alvoret i sakene de spiser kanapeer for å løse. Men også at diplomatiet ikke har vondt av selv å invitere til større innblikk.

Dårlige diplomater er de som, med suveren ignoranse for at alle verdens aviser nå er tilgjengelige på nettet, skriver rapporter som kun gjengir innholdet i disse avisene. Gode diplomater er de som bruker sine personlige egenskaper til å knytte relasjoner, bygge nettverk og sikre seg informasjon som pressen ikke får tilgang til.

De bytter til seg denne informasjonen, ikke bare ved å være hyggelige og spandere fine lunsjer, men ved å dele informasjon som heller ikke motparten kan lese i avisen. Det sier seg selv at en slik utveksling av informasjon krever at de involverte ikke bare kan oversette ”fingerspitzengefühl” til sju språk, men vet hva det innebærer.

Diplomatiet truet
Når slik informasjon kommer på avveie, er det uheldig. Når over 250.000 dokumenter med slik informasjon kommer på avveie, så truer det hele diplomatiet som institusjon. Elektroniske hemmeligheter er blitt en selvmotsigelse. Men diplomatiet vil overleve, nettopp fordi avsløringene viser hvor viktige problemstillinger diplomatene jobber med.

Tidligere Wikileaks-lekkasjer avslørte hvor løsrevet soldater i Afghanistan og Irak kunne være fra krigens realiteter. Men de som leser de siste dokumentene og ikke bare medienes gjengivelser, må erkjenne at diplomatiet har en unik funksjon i å samle informasjon som mediene ikke har lokalkunnskap eller budsjetter til å forfølge. De viser at kampen mot internasjonal terrorisme i høyeste grad er reell, og at atomtrusselen fra Iran og Pakistan er mer alvorlig og vanskeligere å håndtere enn et raskt blikk på nyhetene gir inntrykk av.

Så diplomatiet kommer, paradoksalt for noen, godt ut av avsløringene. Lekkasjen fra Wikileaks gir et innblikk i diplomatiet som forskere tidligere brukte en generasjon på å samle. Det er heller ikke rart at journalister, som er vant til dagevis med resultatløse søk i offentlige postjournaler, gleder seg over denne arbeidsbesparelsen.

Det meste av det som har kommet fram er uten tvil pikant og er egnet til å ydmyke enkeltpersoner. Den aller pinligste avsløringen er amerikansk spionasje mot FN, selv om det allerede under Irak-krigen ble avslørt amerikansk overvåkning av FN-kontorer.Det har imidlertid ikke lyktes mediene å påvise det som Pentagon advarte i et brev til Kongressen, at publiseringen kunne sette menneskeliv i fare. De mediene som trykker dokumentene har et selvsagt ansvar for å vurdere denne faren. Men faren for ydmykelser har media ingen grunn til å stoppe opp ved. Det er ikke medias jobb å beskytte mektige fra ydmykelse.

New York Times skriver på lederplass: ”We are less likely to censor candid remarks simply because they might cause a diplomatic controversy or embarrass officials”.

Åpnere diplomati
Det er verdt å påpeke at måten dokumentene er lagret tyder på at de tross alt har begrenset sensitivitet. Hele 3 millioner amerikanere statsansatte hadde tilgang til dokumentene. Da sier det seg selv at lekkasjen ikke var ”diplomatiets 11. september”, slik Italias utenriksminister Frattini har hevdet. Utenriksdepartement opererer tradisjonelt med to nettverk, et kryptert og et ukryptert, og de virkelige hemmelighetene er langt tryggere lagret på den første typen nettverk.

Wikileaks-gründer Julian Assange begynte med sine nettavsløringer da han selv var i en vanskelig farskapsak og ble møtt av en mur med byråkrati. Seinere var han med å avsløre bankskandalen på Island. Denne gangen er motivasjonen den manglende offentligheten om USAs kriger. Så motivene er edle, selv om metodene er kontroversielle, og Assange er blitt beskyldt av egne for å være i overkant pr-glad.

Samtidig bør det være lov å si at de såkalte Pentagon-papirene var en viktigere og mer målrettet lekkasje. De viste at USA bevisst hadde ekspandert Vietnam-krigen til Kambodsja og Laos, noe mediene enda ikke hadde rapportert. Hele fire administrasjoner hadde sviktet sin informasjonsplikt. En av de publikasjonene som trykker dokumentene er britiske The Guardian. En av deres kommentatorer, professor Timothy Garton Ash, mener at hans lesning så langt viser at det amerikanske diplomatiet ikke har noe å skamme seg over.

Norsk skremsel
Tre av de fremste skremmeskuddene kommer noe uventet fra norsk hold: - Diplomater vil slutte å rapportere hjem hvis informasjonen ikke blir forvart i fortrolighet, mener NUPI-direktør Jan Egeland. - Resultatet av slike lekkasjer kan jo bli at diplomater må rapportere muntlig, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til Dagbladet. Statssekretær Roger Ingebrigtsen i Forsvarsdepartementet mente på Facebook at lekkasjen var ”et tyveri at et lands graderte informasjon”, før han i VG modererte seg til: - Jeg synes det er en mindre konstruktiv arbeidsform å legge ut dokumenter uten å gjøre ordentlig journalistikk på det. Alle tre utalelser er i beste fall overdrivelser.

Det er synd, fordi norsk UD nå har lagt seg helt i forkant når det gjelder kommunikasjon med offentligheten. Stadig flere ambassader blogger, og blogger interessante saker, ledet an av Spania-ambassadør og tidligere Dagbladet-debattredaktør, Torgeir Larsen. Det finnes et eget begrep som dette i diplomatiet, som med så mange andre begrep i diplomatiet har unngått å bli oversatt. - public diplomacy.

Mens tradisjonelt diplomati dreier seg om å snakke mellom stater, er public diplomacy samtalen en stat har med offentgliheten. Poenget er å selge politiske idéer før blekket tørker i traktatene. Begrepet ble aktualisert i forbindelse med 11. september, da nær samtlige flykaprere kom fra allierte Saudi-Arabia. USA innså at de hadde god kontakt med myndighetene, men manglet helt en dialog med den såkalte ”Arab street”.

Støre kom riktignok med en svært verdifull tilleggsbemerkning i Aftenposten. Han vil ikke fortelle sine diplomater at de må bli mer forsiktige med hva de skriver. ”Nei, norske diplomater er nøkterne og saklige i sine rapportinger. Jeg synes det ville være synd om de nå skulle legge bånd seg selv i måten de skriver av frykt for lekkasjer.” Det er et svært viktig signal.

Positive lekkasjer
Lekkasjer er ingen sjeldenhet i diplomatiet. I USA kan lekkasjer være noe positivt, og myndighetene styrer mer enn gjerne sine egne lekkasjer. Forfattere, som Bob Woodward, har god tilgang til såkalte hemmelige kilder. I Norge er lekkasjer stort sett noe negativt. I fjor sommer ble en rapport skrevet av daværende viseambassadør til FN, Mona Juul, lekket til Aftenposten. Alle lekkasjer har et motiv. Det er all grunn til å tro at motivet i dette tilfellet var å sverte Juul, siden rapporten inneholdt pikante beskrivelser av FNs generalsekretær Ban ki-Moon.

Lekkasjen ”avslørte” at Juul var indiskré ved ikke å kryptere meldingen. Virkningen var den motsatte. Rapporten viste at Juul hadde skaffet seg et imponerende nettverk langt inn i generalsekretærens innerste krets og godt utviklet menneskekunnskap. For personkarakteristikker er viktige i diplomatiet, selv om de er pikant ved avsløring. En leder er ikke sitt organisasjonskart. Altfor mange byråkrat-rapporter fokuserer på prosesser og strukturer og bommer med det ofte på viktige hovedproblemstillinger.

Gode diplomater er ikke de som holder kjeft på sju forskjellige språk. De er de som sier kontroversielle ting - riktignok på en minst mulig kontroversiell måte. Wikileaks-lekkasjen viser hvorfor diplomatiet ikke kan åpne for fullt innsyn. Men også at diplomatiet ikke har vondt av selv å invitere til større innblikk.