Jeg rakk aldri å besøke «Norway House» i Sotsji i 2014, nå får vi si dessverre. Men kostnadsbruken eller serveringen der var neppe verre enn andre kandidatbyer som søker sommer- eller vinter-OL. Erafringen er at det har vært spart lite i kampen for å få OL til en nasjon.
Problemet med Sotsji-floka som Norges Idrettsforbund nå har viklet seg inn i, er at de har valgt hemmelighold i stedet for åpenhet når kostnadsfokuset har kommet opp. Det burde ikke være noe å være redd for. Ja, vi kan steile over kuvertprisene og nivået på satsingen. Når VG endelig har fått ut tallene som man kan skjønne noe av, at det ble budsjettert med et snitt på 80 gjester hver dag der hver enkelt ville koste 2520 kroner, får vi det bildet som illustrerer galskapen. Det koster å skaffe seg et OL når det er kamp om arrangementet. Til slutt sa det norske folk nei til OL i Oslo, indirekte via Høyres stortingsgruppe.
Det mest bemerkelsesverdige med «Norway House» var ikke konseptet eller prisene, men hvem man har valgt å samarbeide med. Norges Idrettsforbund valgte Jet Set Sports, et selskap med en tvilsom fortid i forbindelse med tidligere OL. De regisserte også Sotsji-opplegget. OL-etaten i Oslo kommune hadde oppdraget i å utforme et troverdig konsept og en søknad. Det var ikke deres opgave å markedsføre den. Internt hadde til og med mange OL-skeptikere. Etaten var kritisk til Sotsji-satsingen, men ble delvis presset inn i et opplegg og en tradisjon. Det var ikke i Sotsji OL-byen for 2022 skulle utpekes.
Da Lillehammer søkte OL første gang ble det fløyet inn gravlaks og champagne til OL i Sarajevo i 1984. Kong Olav var frontfigur på en av mottagelsene. Slik har det vært. Men slik trenger det ikke fortsette. Verden og holdningen til IOC har endret seg. Dømmmekraft er stikkordet.