Debatt

Du og jeg og vi to

Sterkest står den som ikke står alene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Noen ting er umulig å telle. Hvor mange maur er det i en maurtue, hvor mange dråper vann finnes i havet – og hvor mange ganger har norske bankkunder tatt til orde for boikott av DNB? Ikke vet jeg, og knapt noen andre heller.

De siste oppfordringene kom etter lekkasjen av Panama-papirene som avslørte at DNB hadde hjulpet noen kunder med å opprette selskaper i skatteparadiser. Agnar Lirhus ble så forbanna at han skrev pamfletten «Bytte bank» om sitt farvel. I forbindelse med hårreisende fallskjermer, brutale nedskjæringer, tvilsomme spareprodukter og kjip kundebehandling har det kommet stadig nye boikottaksjoner. Samtidig har DNB vokst og vokst. Den er fortsatt Norges største bank. I hovedkontoret i Bjørvika har de ikke bare kantine, men også en restaurant med utsikt over Oslofjorden. Hovmesteren er hentet fra Ekebergrestauranten og det serveres tre retters lunsj for en hundrelapp.

Boikott ser ut til å være supervirkemiddelet som kan bekjempe alt fra ekle banker og totalitære stater til palmeolje og dårlige arbeidsvilkår. Samspillet med sosiale medier gjør det enkelt å bli hørt. Start en boikottside, få noen titusen likes, og vips så har du en folkebevegelse. Det finnes til og med, og utrolig nok, en hel haug av grupper og sider på Facebook som oppfordrer til boikott av Facebook.

«Jeg er ikke en revolusjonær romantiker. Ikke avfei meg som et eksotisk unntak. Jeg er kvintessensen av den norske middelklassen. En far som forsøker å sørge så godt han kan for seg og sine. Og midlene jeg har er økonomiske,» skriver Lirhus i «Bytte bank». Hvis det stemmer, er det fare på ferde. Den dagen «kvintessensen av den norske middelklassen» virkelig bare ønsker å kjempe for seg og sine og bare har personlige, økonomiske virkemidler til sin rådighet, har den i realiteten tapt. Forbrukermakt kan sikkert høres smart og fint ut. Men det er tilnærmet umulig å forandre verden gjennom å bytte bank, boikotte varer eller slutte å handle i en nærmere angitt kjede. Til det trengs det langt sterkere virkemidler.

La oss ta den pågående hotellstreiken som eksempel: 6000 streikende og deres fagorganiserte kamerater kjemper for bedre vilkår og høyere lønn. Ikke minst streiker de for retten til lokale forhandlinger. Arbeidsgiverne sier nei. De streikende, som er blant Norges lavest lønte, jobber i bedrifter som eier og kontrolleres av noen av Norges rikeste og mektigste menn. Fordi de ansatte har hele LO i ryggen, har den en god mulighet til å vinne fram med sine krav. Dersom de hadde stått alene, ville det vært umulig.

Ville forbrukermakt nyttet i dette tilfellet? Et opprop om å boikotte Thon, for eksempel? Samt Clarion, Quality og Scandic? Lykke til med det. Tanken er omtrent like absurd som Høyre-politiker Heidi Nordby Lundes forslag i en kronikk om Panama-papirene: «Google, Facebook og Starbucks er kanskje de selskapene som blir mest kritisert for skatteplanlegging og overskuddsflytting. De bryter ikke dagens lovgivning, men de som er enige med SV i at selskaper som organiserer seg i henhold til internasjonal lovgivning egentlig driver med organisert, internasjonal kriminalitet, bør melde seg ut av Facebook, slutte å bruke Google og la være å kjøpe kaffen sin på Starbucks». Dette er retorikk på speed.

Store, internasjonale konsern, en jernhard kjedemakt innen nesten alle bransjer og økende forskjeller mellom eiere og arbeidere gjør en gammel sannhet mer tydelig enn den har vært på lenge: Skal du endre tunge, viktige samfunnsstrukturer nytter det ikke med spontane forbrukeraksjoner. Det trengs sterke organisasjoner som bringer folk med like interesser sammen og som gjør oss i stand til å jobbe mot et felles mål over tid. Da elektrokjeden Expert forsøkte seg på en dumping av vilkårene til de ansatte ved å erstatte tariffavtalene med bonusordninger, raste kundene. Men viktigere: De ansatte strømmet til LO. Handel og Kontor kjempet og vant fram. Tariffavtalen besto. Engasjementet fra kundene var en velkommen drahjelp, men det hadde aldri fungert alene. Blant annet fordi forbrukerboikotter som oftest går fort over. Det er ikke lenge siden Expert ble truet med nøyaktig det samme, etter at de skrøt av at de hadde sagt opp ansatte for å kunne tilby kundene lave priser. Svært få husker det i dag.

«Det finnes ikke noe alternativ». Ordene tilhører Margaret Thatcher. Finansminister Siv Jensen har omtalt henne som et forbilde, statsminister Erna Solberg som «en imponerende person». Thatchers poeng var at det ikke finnes noe alternativ til den globale markedsøkonomien. Nettopp denne økonomien har ført til at det som oftest ikke finnes noe alternativ for den som ønsker å bruke boikott som virkemiddel. Ta Expert, for eksempel. Konkurrenten, eller alternativet om du vil - Elkjøp - har heller ikke noen tariffavtale.

Men det finnes et alternativ. Det handler om å ikke godta premisset om at du bare skal kjempe for deg og dine og at du utelukkende har din egen lommebok som virkemiddel. Det handler om å forstå at store og omfattende samfunnsendringer kommer når mange går sammen i en organisasjon og jobber politisk i stedet for å trykke liker på noen facebooksider. Som Joachim Nielsen har sagt det: Du ække aleine. Vi er mange som har det sånn.

God 1. mai.

Mer fra: Debatt