Kultur

Du har rett Høie: Jeg arbeider ikke nok

Jeg er psykolog og arbeider i psykisk helsevern for barn og ungdom. Eller mer riktig - jeg arbeider ikke!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Psykiatere og psykologer arbeider bare to timer per dag, sa helseminister Bent Høie i Debatten på NRK 13. november. Statsråden etterlyste mer effektive psykiske helsetjenester, og jeg må gi ham rett: Jeg arbeider bare to timer per dag. Resten av tiden arbeider jeg ikke. I hvert fall ikke på en måte som gjør at det blir registrert som «tiltak» og dermed utløser penger gjennom sykehusenes finansieringssystem.

Jeg arbeider ikke når jeg foregriper samhandlingsreformen og sammen med psykisk helsevern i kommunen gir råd, hjelp og veiledning til barn, foreldre, lærere og barnevern. Hvis vi klarer å hjelpe uten at barna blir pasienter, blir det ikke definert som «tiltak» og utløser ingen penger.

Jeg arbeider ikke når jeg har «erstattet» individuell foreldre- og skoleveiledning med kurs. Fordi jeg vil spre mest mulig kunnskap om ADHD til flest mulig, redusere fordommer og fremme tiltak som reduserer vansker. Kanskje også reduserer behov for behandling og medisiner. Det som kunne vært en «melkeku» utløser ingen «tiltak», og dermed ingen overføringer.

Jeg arbeider ikke når jeg sammen med foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) holder foredrag og engasjerer foreldre i arbeid for å styrke klasse-, skole- og lokalmiljø. Skape ett miljø som øker samhold, favner mangfold, forebygger mobbing og psykiske vansker.

Jeg arbeider ikke når jeg hjelper barn, ungdommer og foreldre som ikke er pasienter, møter i oppvekstteam, gir det som kalles «anonyme konsultasjoner» og gir råd på telefon.

Jeg arbeider ikke når jeg holder kurs eller gir opplæring til studenter og kolleger, veileder og bidrar til faglig utvikling og som spesialist sikrer faglig forsvarlighet i vårt arbeid.

Jeg arbeider ikke når teamet drøfter pasienter, trekker konklusjoner og planlegger behandling, drøfter pasienter med kolleger eller andre avdelinger.

Jeg arbeider ikke når jeg som tillitsvalgt, hjelper til med avtaler mellom fagforening og sykehus, bidrar i arbeidskonflikter og for at omstillingsprosesser skal bli «effektive og smertefrie» og sammen med sykehusledelsen forsøker å utvikle verdens beste helsetilbud.

Jeg arbeider nesten ikke, eller bare «én time» eller ett «tiltak», når jeg sammen med gode kolleger tar i bruk «ambulante og utadrettede tjenestetilbud», det vil si reiser ut og tilbyr familien hjelp der de bor. Når møter blir lange, når vi gjennomfører flere timer testing og skriver rapporter.

Jeg arbeider nesten ikke, når jeg gjennomfører sammenhengende kartleggingssamtaler, heller enn å stykke opp slik at foreldre må ta seg fri fra arbeid og komme flere ganger.

Jeg arbeider mindre når jeg ikke faller for fristelsen til å bli «kreativ», og lar en familiesamtale, hvor foreldre sendes på gangen midt i timen bli tre «tiltak» (én individualsamtale og to familiesamtaler). Det er mulig det bare skyldes at jeg er lat og at registreringsrutinene er så tungrodde at jeg ikke orker å bruke tid og krefter på å stykke opp.

Poenget er dette: Sykehusenes finansieringssystem hemmer utvikling av tjenestetilbudet. Ledelse og ansatte vegrer seg for å ta i bruk gode, rasjonelle behandlingstilbud fordi disse gir dårligere betalt.

Jeg skulle gjerne «ikke arbeidet» enda mer. Kolleger spør om jeg kanholde flere kurs, fordi dette sparer dem for arbeid. Vi skulle gjerne ha utvidet samarbeidstilbudet med kommunen. Vi skulle gjerne arbeidet mer med foreldrene på de første klassetrinnene for å utvikle miljø som forebygger for psykiske vansker.

Både Legeforeningen og Psykologforeningen er enig i at vi ikke arbeider nok. Fagforeningene ønsker at det skal flyttes ressurser fra byråkrati og over til behandling. Dagens regjering gikk til valg på å fjerne bompenger hvor innkrevingen kostet mer enn inntektene. Nå er tiden kommet til sykehusene.

Mange av mine nærmeste kolleger ble skuffet etter NRK-debatten. De tolket helseministerens utsagn i retning av at hanmener vi sitter på lunsjrommet og drikker kaffe det meste av dagen.

Jeg hadde håpet helseministeren hadde kunnet forsikre meg og mine lege- og psykologkolleger om at det ikke er mer registrering og telling han ønsker seg. Det hadde også vært hyggelig om han hadde klappet oss på skulderen og sagt at han er fornøyd med den innsatsen vi gjør (forutsatt at han mener det).

Av: Werner Nebelung, psykologspesialist

Mer fra: Kultur