Debatt

Drammenseren er fra Drammen

Skal man forandre seg til det bedre, må man ikke plassere seg så høyt over vår felles grunn at vi må rope til hverandre i svimmel framtidsutforming.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hva er typisk Drammen?

Drammenseren er en som liker å høre om drammensting. Nylig ble det hvisket meg i øret at da Drammen Fengsel ble bygget på 60-tallet, ble luftegården på taket ansett som en genial løsning. Fremdeles er det slik at de innsatte bare er ute én time om dagen her, på taket.

Men i dag, i tidsalderen for bedrevitenhet og etterpåklokskap, begynner man å innse (nok en gang) at 60-tallet tok feil. Siden de innsatte sitter i celler som befinner seg fra 5. etasje og oppover i etasjene, er man faktisk i løpet av soningstiden nærmest aldri nede på bakkenivå. Mange av fangene mener visstnok å oppleve ulike kroppslige plager som følge av å aldri være i bakkekontakt: Heisfølelse, svimmelhet og dårlig balanse.

Dét som kjennetegner en drammenser, ved siden av behovet for å stadig definere seg selv, er identitetskonflikt. I likhet med mange andre drammensere som flytter ut av hjembyen en stund, for å jevnlig komme tilbake, er jeg også en slags hardcore bypatriot. Men bare i resten av Norge. For når jeg er hjemme, er jeg også veldig rask til å betrakte Drammen som by utenfra. Jeg legger merke til små helt-spesielt-for-Drammen merkverdigheter når jeg er hjemom (noe jeg er veldig ofte).

Et godt eksempel er den – i resten av landet veldig kjente og berømte – såkalte høyreregelen i trafikken. Jeg tror ikke engang politiet i Drammen følger den. Faktisk så kan det virke som om Drammen er et Ville Vesten, en slags trafikal anarki-boble i Norge, når det kommer til at biler som kommer fra høyre på veier uten forkjørsrett, skal slippes fram. I stedet hersker det en lov i kaoset som jeg tror kan formuleres som: «Bilen som kjører på den til enhver tid antatt største veien, får kjøre først».

Drammenseren i meg er også glad i lokalhistoriske finurligheter: For eksempel så tilhørte Åssiden i sin tid ikke Drammen – ikke engang Nedre Eiker – men Lier! For en gang i tida gikk kommunegrensene over skogen og tok med seg Åssiden. Man kan jo spekulere i om det er en slags historisk grunn til at folk fra Åssiden synes å ha en ekstra sterk tilhørighet og bydelspatriotisme på gang.

Noe jeg elsker i Drammen, men samtidig synes er rart og artig, er noen statuer som står på hver sin side av elva, oppå en stor betongsøyle. Den ene står litt uti vannet under motorveibroen på Strømsøsiden, den andre på Brakerøya midt i en rundkjøring. Og de står på denne søyla og roper. Roper over elva, til hverandre.

Dette kunstverket, som jeg dessverre ikke vet noe særlig mer om, er ikke bare mystisk, men det er ytterst genialt. For meg så sier det nemlig noe dypt om hvem eller hva en drammenser er. Vi står på to sider (fortida og framtida?) av en elv (tida?), og prøver å samtale.

Drammenseren er nemlig i en slags identitetskonflikt, i en posisjon hvor man nå er nødt til å redefinere seg selv, nettopp på grunn av at det har skjedd så mye flott i Drammen de siste tjue årene. Bygninger har blitt reist, elva blitt renset og parker pusset opp; tilsynelatende for evig dømte tapere har blitt unge seriemestere og landslagsspillere. Man trenger ikke å forsvare seg overfor resten av landet lenger. Nå er det å være drammenser unektelig blitt noe progressivt. Folk strømmer til byen og prisene på eiendom stiger.

Samtidig kan man ikke bare rope. For når ting er i stadig forandring, er det ofte lett å miste seg selv. Og når folk fra andre byer konfronterer meg med hvor fint det har blitt i Drammen, hvor bra rykte byen plutselig har fått, der alt før var så harry og lurvete og stygt, tenker jeg ofte: «Men det var litt ålreit før også».

For slik er nok drammenseren i sin sjel: Nostalgisk. Opptatt av egen historie og tradisjoner. Ikke bare «historie» som i «det som har vært». For verden går videre, og man ville aldri kunne ha drevet papirindustri eller å kjøpt pølse på Dalen for alltid.

Men også dét å lage ny historie, nye tradisjoner, er noe dypt forankret i drammenssjela. Å verken forandre seg for mye, eller tviholde for hardt på det gamle.

Det er det jeg tenker på når jeg ser statuene, stående oppå de høye søylene. Lett å dette ned, oppå der, når man der og roper for harde livet. Det gjelder å holde balansen. For hvem vi er, er ikke bare hvem vi er, men også hvem vi var.

Drammen som by, akkurat som vi som bor i den og kommer herfra, er ikke bare i stadig vekst og forandring, men også i en kontinuerlig samtale med vår egen fortid.

Og da gjelder det som alltid å ikke bare rope, men samtidig ha beina på jorda, og prøve å lytte.

Mer fra: Debatt