Kultur

Drømmen om morrada'n

At framtidas musikere jobber seg inn mot en bransje uaffektert av likestillingsproblematikk er en fin, men fullstendig feilaktig drøm.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De siste ukene er den stadig tilbakevendende «likestilling i Musikk-Norge»-debatten blitt uvanlig opphetet. Det hele startet med at bookingagent Anita Halmøy Wisløff og artist Frida Ånnevik kritiserte norske festivalarrangører for å være «et bakstreversk gubbevelde» i Klassekampen og ønsket seg flere kvinnelige konsert- og festivalbookinger. Debatten utviklet seg så til en ordkrig knyttet til hva slags likestillingstiltak musikkbransjen egentlig trenger. Og trengs de i det hele tatt?

Musiker og artist Knut Schreiner hevdet i en kommentar at det er lite annet enn eventuell mangel på talent som står i veien for kvinner i musikkbransjen i dag. «Døren står fullstendig åpen», skrev han i Dagbladet mandag. Schreiner er siden blitt kraftig motsagt av særlig av Malin Kulseth i Kompetanseformidlingen (KF). KF jobber for å forberede minoriteters representasjon i offentligheten, enten det er kvinner, innvandrere eller funksjonshemmede. Men for en utenforstående kan det se ut som om Schreiner og Kulseth diskuterer to forskjellige ting. Kulseth skrev i sitt svar til Schreiners første harselas med likestillingsarbeid i musikklivet at «kjernen i debatten er å diskutere hva vi kan gjøre for å jevne ut denne skjevheten (i musikkbransjen, journ.anm.) i framtida. Det handler altså aller mest om framtidens artister og bransjeaktører.» Hvorpå Schreiner sin påfølgende kommentar skrev «Når ingen kvinnelige artister kan peke på noen reelle hindringer for deres artistvirksomhet i dagens Norge, er det vanskelig å ikke mistenke Wisløff, Kulseth å co. for å bedrive posisjoneringsspill i musikkbransjen». Dersom du allerede regnes som en artist har du kommet så langt at historiene Schreiner etterspør ikke nødvendigvis svarer på problematikken Kulseth ønsker å rette fokus mot. Problemet er heller at unge jenter i dag vokser opp i et av de mest kjønna samfunn vi har sett på flere tiår. Og hvordan sikrer vi da at flere jenter orker å gå mot strømmen?

Det er fantastisk naivt dersom Schreiner og andre tror at kjønnsroller ikke betyr noe for sammensetningen i norsk musikkbransje. Vi har en likestillingslov som skal motarbeide problemet i alle andre sektorer. Det er ingenting som tyder på at problemet er noe mindre i musikkbransjen, mannstung og satt som den er.

Kjønnsrollemønstre skapes lenge før folk bestemmer seg for å satse på musikk eller ikke. Kjønnsroller er fremdeles trange og hemmende. Pop- og rock-drømmen virker fremdeles fjernere for jenter enn for gutter og det er derfor det finnes flere gutter som driver med pop og rock enn jenter. Ikke fordi gutter er flinkere til å øve, eller er mer villige til å leve på lite penger eller fordi de tar flere sjanser. Og det er derfor vi trenger flere konkrete tiltak rettet mot unge jenter i startfasen av en musikalsk karriere. Litt ekstra oppbacking, litt ekstra hjelp. Det handler ikke om å kvotere inn ræva kvinnelige artister på en scene, men å erkjenne at utgangspunktet for gutter og jenter, også her, er forskjellig. Kjønnsroller gjør veien fram til den mye omtalte døra strabasiøs og tung, uavhengig av hvor åpen den måtte stå for dem som faktisk finner fram. Det er fremdeles fullstendig legitimt, og ikke minst nødvendig, å jobbe for likestilling innen musikkbransjen, i likhet med ellers i samfunnet.

oda.faremo.lindholm@dagsavisen.no

Mer fra: Kultur