Jeg husker godt den dagen min mor kom hjem og spurte meg til råds om noen uttrykk i et Donald-blad. Det var en mann på jobb som hadde snakket om det. Han ville så gjerne oversette bladet for sin datter som kom fra et land jeg knapt hadde hørt om. Han hadde lært seg norsk, men Donald-språket har jo sine helt egne ord. Kunne jeg forklare et par av dem?
Da jeg for noen måneder siden spurte min mor om episoden, husket hun den knapt. Men for en gutt var det et minne som hadde brent seg fast: Om mannen som var kommet til Norge, og som hadde jobbet for å få familien og den vesle jenta si hit hvor de skulle etablere et helt nytt liv, med et helt nytt språk. Den gangen, på 80-tallet, var det fortsatt et par år før vi for alvor skulle legge merke til Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring på TV.
På vei ut av et 2016 med så mye hard retorikk, terroraksjoner og krigshandlinger, gjør det godt å tenke på det Donald-bladet. For meg symboliserer bladet det stikk motsatte av innholdet i Aftenposten-kronikken «Drøm fra Disneyland» som Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen skrev i 2010. Disneyland ble brukt som eksempel på rotløshet satt i system som vil rive landet vårt i filler, for å bruke Frp-politikernes egne ord fra den berømte kronikken med et ramsalt angrep på innvandringspolitikken.
De siste årene er debatten blitt spissere. Ordene er blitt så harde. Nytt av året er at det går an å vinne en amerikansk presidentkamp med ord som vi på 80-tallet ikke ville fått lov til å si foran TV-skjermen hjemme i stua en gang. «Drøm fra Disneyland», som i 2010 var en uvanlig kronikk, følges i dag opp med hardere ytringer fra flere av Norges statsråder på deres egne Facebook-sider. Og kommentarfeltene fylles av det som kanskje bare ville vært «Grrrr» i en snakkeboble i Donald Duck.
Det skremmer meg at verden blir mer og mer polarisert og ulikheter dyrkes. Symbolene kan være de samme, men perspektivene så vidt forskjellige at symboler og handlinger tolkes og forstås ulikt. Debatten om skolegudstjenester er for meg et slik eksempel. Hvis humanetikere ikke vil synge «Deilig er jorden», er det gjerne muslimene som får skylda i kommentarfeltene.
Noen vil si at det ikke er humanetikere, men Jehovas Vitner som ikke vil synge «Deilig er jorden». Andre vil hevde at det er politisk korrekte lærere og foreldre som har skylda, fordi de forsøker å tilpasse seg andre religioner. Men faktum er at debatten blir ekstra stor fordi vi har regjeringsmedlemmer som peker på de samme som kommentarfeltene; innvandrere som ikke tror på Jesus. At niåringen min sto og leste juleevangeliet i julegudstjenesten i kirken ved siden av en muslimsk Josef og et englekor med flere jødiske jenter, spiller liksom ingen rolle for dem som tolker Disneyland i verste mening.
Barna i kirken kom på en hyggelig tilstelning, og de koste seg sammen - mens foreldrene tok bilder. Jeg var vel nesten som de glade muslimene i kirken selv da jeg, en republikansk redaktør, ble invitert i statsbesøk på Slottet. På med finstasen og sikkert en middag som overgår både julemat og nyttårskalkunen, tenkte kona og jeg. Kunne Kristin Halvorsen smile under kongelige middager som statsråd, måtte vel vi kunne tilpasse oss tradisjonen for en kveld.
Ved min side, noen meter fra kongen, satt en kvinne som snakket min egen dialekt. Hun fortalte meg om et spennende liv og karriere. Vi delte vår entusiasme over å sitte i en sal som våre forfedre aldri hadde drømt om å komme i nærheten av, og studerte både mat og dekketøy grundig. Hun fortalte at hun har røtter i to land, og at hun har lykkes med å kombinere dette i sitt yrkesliv. Vi snakket om Bodø, stedet der vi begge vokste opp. Hun var mer glødende og stolt nordlending enn jeg klarer å være selv på den flotteste nordnorske sommerdag.
Noen måneder senere kom jeg til å dele historien fra slottet med min mor. Etter litt drodling og googling hadde vi identifisert både jenta og hennes far, og det viste seg at hun hadde skrevet om sin egen ankomst til Norge i Samtiden. Det begynte slik: «Jeg står på en øde jernbanestasjon i Nord-Norge sammen med foreldrene mine. Vi har ikke så mye bagasje. Under den rosa boblejakken har jeg en pastellfarget joggedress med Minni Mus på, den begynner å bli litt kort i beina».
Donald-jenta hadde fått et navn. Jeg hadde vel aldri tenkt at vi kom til å møtes. At det attpåtil skulle skje ved at hun ble plassert ved siden av meg ved kongens bord nesten 30 år etter at hun kom til Norge fra Polen, er en for god historie til ikke å fortelles videre. For vi trenger gode historier fra et 2016 som har vært vondt på så mange måter.
Med ønske om et godt nytt år til alle våre lesere, og håp om et fredelig 2017 der folk våger seg på fest i hus der ikke nødvendigvis alle mener eller tror det samme som en selv.