Dette vedvarende negative fokuset på det offentlige helsevesenet er i stand til å undergrave hele det komplekse systemet. Hver av oss har et ansvar for å se forbi tabloide karikaturer av virkeligheten.

Uforutsigbare ventetider, feilbehandlinger, mangel på adekvate behandlingstilbud, you name it. Det hagler med personlige historier om det offentlige helsevesenets utilstrekkelighet i mediene. Gir summen av disse historiene et riktig bilde av vårt offentlige helsevesen?

Hele mitt liv har jeg vært frisk. Helsevesenet har gått som en selvfølgelig bakgrunnsprosess i min tilværelse. Tidlig i januar føler jeg imidlertid behov for kontakt med min fastlege og får time noen dager etter henvendelsen. Nok så selvfølgelige diagnoser viser seg ikke å føre fram og fastlegen sender meg til en spesialist. Ventetid tre dager. Heller ikke spesialistens behandling gir resultat og han kontakter Rikshospitalet. Fire dager senere er jeg innlagt. En overlege antyder nokså umiddelbart en svært sjelden diagnose som bekreftes ved testing. Medisinering settes i gang med regelmessig oppfølging fra fastlege. Måneder senere er kroppen svekket av den harde medisineringen. Jeg får en alvorlig infeksjon på toppen av det hele og kontakter min lokale legevakt. Ti minutter senere er ambulansen på plass. Rolige men effektive ambulansefolk gir meg en første behandling hjemme, så er det full fart til lokalsykehuset hvor et behandlingsteam stiller diagnose og setter i gang behandling for tilleggssykdommen. En uke senere er jeg utskrevet, om ikke frisk i hvert fall på bedringens vei for hva infeksjonen angår.

Jeg er fortsatt syk og må tilbake til Rikshospitalet på konsultasjon. Det finnes ikke flere NAV-godkjente behandlinger mot min sykdom men legene gir seg ikke. De leter og finner frem til rapporter fra systematisk gjennomførte behandlinger som gir resultater. Jeg får tilbud om innleggelse og behandling.

Min sykdom er ikke livstruende, men den ødelegger mitt familieliv, arbeidsliv og sosiale liv. Enda er jeg ikke kurert og det er mulig at dagens vitenskap ikke strekker til. Men innsatsen som det offentlige helsevesenet gjør for meg, er så langt jeg kan se eksemplarisk: kompetent og løsningsorientert. Ja, så kompetent at det kan være vanskelig å henge med. Mange spørsmål dukker først opp når jeg har forlatt konsultasjonsrommet. Da er min fastlege god å ha. Hun lytter og veileder meg og ser utfordringene som sykdommen påfører meg, ikke bare medisinsk men som menneske. Hun hjelper meg i å ha realistiske forventninger. Hun er fyret som får meg til å holde kurs i en hverdag med mye ’troubled water’.

Det meste av mitt arbeidsliv har jeg jobbet i industrien hvor evnen til å styre komplekse arbeidsprosesser er kromtappen i å omsette avanserte teknologiske løsninger til lønnsomme prosjekter. Et nasjonalt helsevesen har den samme utfordringen: Å respondere på stadig tøffere krav på en effektiv måte. Som i industrien vil det medføre organisasjonsmessige og prosessmessige endringer som kanskje synes meningsløse for utenforstående. Det betyr ikke at de er det.

Med bakgrunn i det medieskapte bildet av vårt offentlige helsevesen vil du neppe tro det, men syv av ti pasienter i norsk helsevesen er tilfredse med behandlingen de får. Det betyr at det er all grunn til å motivere til hardere innsats slik at enda flere blir fornøyde. I stedet blir de resterende tre av ti misbrukt i det som i virkeligheten ikke har så mye å gjøre med helsevesenet, nemlig kampen om makt. Dette vedvarende negative fokuset på helsevesenet er i stand til å undergrave hele det komplekse systemet. Hver av oss har et ansvar for å se forbi tabloide karikaturer av virkeligheten.

Jensen, og mange med henne, kan ikke komme bort fra at de målbærer den samme retorikken som gjerningsmannen og fundamentalister gjør. De bruker samme lyssetting som skaper svart-hvit bildene.

Jeg er på ferie i utlandet. Det føles nesten uforskammet ikke å være hjemme for å delta i sorg- og samholdsmarkeringene. NRKs direktesendinger på internett har vært vår navlestreng, først til selve udåden og nå til den enorme solidaritetsmønstringen. Også det siste gjør et uslettelig inntrykk på folk her.

Hvordan er det mulig, spør de oss og vi med dem? Svaret er dessverre enkelt. Det er fundamentalistene, fanatikerne og renhetsdyrkerne som gjør utenkbare grusomheter mulig. Det spiller ingen rolle hvilken religion eller ideologi de tilhører, for de finnes i alle. Uten dem kunne Gandhi, JFK, King, Rabin, Oslo- og Utøya-ofrene fått et langt liv til å bygge en bedre verden. Jødene har sin Goldstein, muslimene sin bin Laden, nå har den kristne verden fått lagt enda en til sin liste. Og det finnes flere i alle leirene.

Fundamentalisme forutsetter svart hvit tenkning. For å få det til etableres gjerne en terminologi som fjerner nyanser. Det settes likhetstegn mellom islam og islamister, mellom vestlig kultur og umoral, mellom folk som sympatiserer med Marx filosofi og Stalin som misbrukte den, mellom Israel-kritikere og jødehatere, mellom kristne og tempelriddere. Det er dem eller oss er deres felles parole, ikke ulik den vanlige begrunnelsen for krig. Det finnes ingen mellomløsning. Det finnes ingen mulighet for sameksistens i uenighet. 

Den andre forutsetningen er forestillingen om at noe viktig og eget – vår kultur, vår trygghet, vårt livssyn – er under angrep. Mens islamistene demoniserer USA og den vestlige levemåten, gjør våre egne fundamentalister det samme med islam: Den kristne religionen, den europeiske kulturen, er ifølge disse menneskene under angrep. De kaller det islamisering.

Ved å bruke alminnelige fellesskapsbetegnelser som ’kristen’ og ’europeisk’, ved å bruke ord som ’kultur’ istedenfor ’religion’, inkluderer de en mengde mennesker i sine meninger som egentlig ikke deler deres tankesett fullt ut. Selvfølgelig blir både bibelen og koranen også brukt til å undertrykke. Selvfølgelig blir lovfestede rettigheter som asyl også misbrukt. At noe kan misbrukes er selvfølgelig ikke noe argument for totalforbud.

Jeg skjønner godt at Siv Jensen reagerer når hennes parti blir assosiert med ugjerningen. Selvfølgelig mente hun ikke at AUF-ere skulle drepes når hun vekket frykten i mange med å si at vårt trygge norske samfunn er i ferd med å islamiseres. Men hun, og mange med henne, kan ikke komme bort fra at de målbærer den samme retorikken som gjerningsmannen og andre fundamentalister gjør. De bruker samme lyssetting som skaper svart-hvit bildene. Og verst av alt: de vet at de fortegner til egen politisk vinning. For hva er egentlig islamisering? Det jeg ser i Norge er at modige jenter kaster fra seg åket som moraliserende imamer prøver å påtvinge dem. Jenter med islamsk bakgrunn studerer jus og medisin, og bygger seg et liv basert på de normene som gjelder i Norge i dag. Hvorfor må vi da demonisere et hodeplagg? Det som faktisk skjer, er at islam nor(ge)maliseres. Jeg ser også kristne homofile nekte å gi opp sin religion og kjempe mot erkekonservative moralpredikanter. Jeg ser at de tvinger den konservative kirken over i humane baner. Det gleder meg å se at bokstavrytterne, uansett leir, taper mot menneskeverdet. For akkurat det er den sterke indre kraften i det norske samfunnet, redelighet kombinert med fasthet. Det flytter ikke fjell, men lager en brukbar sti for å komme over dem.

SV soler seg i glansen av full barnehagedekning, men det er FRP som ler i skjegget: Alt ligger til rette for å redusere barnehage fra å være et samfunnsnyttig pedagogisk tilbud til å bli et oppbevaringstiltak for barn.

I dag har vi ikke bare full barnehagedekning, hele sektoren er også fullfinansiert av det offentlige, om vi ser bort fra den makspris-begrensete foreldrebetalingen. Fra i år er overføringene til barnehage ikke lenger øremerket, men en del av rammeoverføringene til kommunene. Samtidig har kommunene fått ansvar for at alle barn får tilbud om barnehageplass fra de fyller ett år.

La oss ta på oss brillene til rådmannen som ønsker barnehagene alt godt. Hun har fått beskjed om at en kommunal barnehage sårt trenger en ekstra førskolelærer til allmenn styrking av kvaliteten på tilbudet. 450 000 kroner er rådmannen villig til å bruke til formålet. I vår tenkte kommune er omtrent halvparten av barnehageplassene private. Regelverket sier at alle, private som kommunale, barnehageplasser skal behandles økonomisk likeverdig, med utgangspunkt i driftsbudsjettet for de kommunale barnehagene. Dermed blir kostnaden på det kvalitetsforbedrende tiltaket plutselig 900 000 kr, altså dobbelt så dyrt enn det som strengt tatt er nødvendig. Hva ekstra pengene går til i de private barnehagene, har rådmannen ingen kontroll på. Rådmannen er selvfølgelig nødt til å få mest mulig ut av hver krone og har nok andre gode formål å bruke pengene på. Du skal lete lenge etter et politiske flertall som stopper henne i å gjøre det.

Snur vi på flisa og ser for oss ønsket om allmennstyrking i en privat barnehage, så er det fullt mulig til den prisen tiltaket virkelig koster.

I dette tilfelle har jeg valgt å ta kvalitetsforbedrende tiltak som utgangspunkt. Virkeligheten er verre: Samme rådmann vil spare to kroner for hver krone hun bygger ned kvaliteten i de kommunale barnehagene. Og enda mer lønnsomt blir det om kommunen overlater enda mer til private aktører.

Jeg tviler ikke på at politikerne har de beste hensiktene, men har de grunn til å være fornøyde med resultatet?

I mange samfunn, og til for ikke så lenge siden også i vårt eget, blir folk med selv lettere funksjonshemninger sykeliggjort, passivisert og isolert. De blir riktignok født, men frarøvet et verdig liv. Merkelig nok er det ikke vanlig å kalle dette sorteringssamfunn.

I løpet av de siste, si, femten år har levekårene for en del funksjonshemmede blitt vesentlig forbedret, i hvert fall i Norge. Særlig er mennesker med mildere former av Downs syndrom, blitt synlig i hverdagen, ofte på en positiv måte. Tenk bare på gledene Dissimilis har gitt oss. Vi liker å bli konfrontert med disse suksesshistoriene, både fordi vi unner disse menneskene alt godt, og fordi det styrker vårt bilde av det gode samfunnet vi gjerne vil tilhøre. De mindre vellykkede tilfellene som vi ikke møter til daglig – unge funksjonshemmede som blir plassert blant bare senile pasienter på sykehjem, foreldre som tar sitt liv fordi de ikke lenger klarer å tape kampene – blir gjerne vinklet i retning av udugelige kommuner og ansvarsfraskrivende politikere. De blir til tabloidenes gjødsel.

Fint med rettigheter for funksjonshemmede, men vi vet at det å hevde disse rettighetene først og fremst blir foreldrenes ansvar og i mange tilfeller deres tyngste byrde. Min kommune opprettet for noen år siden en koordineringstjeneste. Den gikk ut på å gi funksjonshemmede en kommunal saksbehandler som koordinerte de hjelpetiltakene som vedkommende hadde krav på. Resultatet var entydig positivt for de menneskene det gjaldt. På den andre siden satt etatsjefene og rev seg i håret. Deres nøysomlig planlagte budsjetter ble kullkastet av kyndige byråkrater som konfronterte dem med lovtekstene. Løsningen fungerte så bra at familier i målgruppen flyttet til kommunen. I dag er tjenesten nedlagt, og foreldrene må igjen selv hevde sine barns rettigheter.  Det viser seg at et alminnelig kommunalt budsjett ikke er bærekraftig når funksjonshemmede får det de har rettsmessig krav på.

Samfunnets svar på det etiske spørsmålet hva et funksjonshemmet liv er verd, benevnes til slutt i kroner. Sannsynligheten for et verdig liv for et funksjonshemmet barn øker med de økonomiske midlene som stilles til rådighet. I næringslivets terminologi ville vi kalt det: forutsigbare rammebetingelser. Det vil gjøre foreldrenes valg etter ultralydundersøkelse i 12 uke betydelig enklere. Derfor er det samfunnet, ikke kvinnen, som tar den prinsipielle avgjørelsen om sortering av mennesker.

Jeg vet lite om bakgrunnen for flukten til Maria Amelies familie fra Kaukasus og føler heller ikke behov for å få vite detaljene. Det jeg spør meg er: Hva må til før et foreldrepar velger total usikkerhet for seg selv og sitt barn?

Svaret er enkelt: sikkerheten om fravær av framtid ved å bli der de hører til. Først da er man villig til å forlate alt som i utgangspunktet betydde trygghet. Når selvfølgeligheten er snudd på hode, setter du deg neppe ned i ro og fred for å finne ut hvor det er best å reise hen. Du kommer deg vekk og veien blir til mens du flykter. Selv når du ikke er velkommen, er det ingen vei tilbake. Du må videre. Det dreier seg ikke om følelser men om helt rasjonelle valg, eller rettere sagt mangel på valg. Som flyktning er du drevet fra skanse til skanse.  Maria Amelie  ble flyktet. Det er hennes skyld. Ifølge rettstaten Norge.

Etter en politifaglig vurdering har Maria Amelie måttet kle seg naken foran myndigheten. Trodde de kanskje at hun ikke var papirløs likevel? Argumentet er at alle som kommer i denne situasjonen må kle seg naken. Loven har alltid rett og det skal være likhet for loven.  Myndighetene i Iran mener faktisk det samme.  Dem kaller vi gjerne fundamentalister fordi de er mer opptatt av å følge lovens bokstav enn å ta menneskelige hensyn: Å ta vare på mennesket Maria Amelie.