Heikki Holmås’ første oppgave må være å sikre livsviktig nødhjelp til 80.000 sudanske flyktninger i Sør-Sudan. Om fire uker starter regntida - etterpå er det for sent.

Kamphandlinger har skapt akutte humanitære behov i delstatene Sør-Kordofan og Blue Nile i Sudan. Humanitære organisasjoner nektes ennå å yte nødhjelp i disse områdene, og det foregår intense høynivåforhandlinger om tilgang til den hardt rammede befolkningen.

Siden november har over 80.000 mennesker flyktet fra Sudan til delstaten Upper Nile i nabolandet Sør-Sudan. Her er det ingen hindre i veien for å hjelpe dem, men likevel mangler de det mest grunnleggende for å overleve. Flyktningene har desperat behov for nødhjelp, men så langt er hjelpen håpløst utilstrekkelig.

Tida er i ferd med å renne ut. Om fire uker setter regntida inn, og området blir til en sump; det vil bli nærmest umulig å ta seg fram i området, spesielt med de humanitære forsyningene flyktningene trenger. Hvis ikke verden får gitt disse flyktningene tilstrekkelig hjelp nå, vil det være for sent.

Da flyktningkrisen i Upper Nile først brøt ut, var de fleste hjelpeorganisasjonene i området opptatt med langsiktige bistandsprosjekter, og de var ikke forberedt på en hurtig omstilling til nødhjelpsmodus. Men det er akkurat det som må til, og her må Holmås ta ledelsen. Norge har gjennom mange år spilt en svært viktig rolle i Sudan og Sør-Sudan. Ansvaret hviler på vår nye bistandsminister for å sikre at vi nå ikke svikter.

De første flyktningene fra Sudan ankom leirene Doro og Jamam allerede i november 2011. De forteller grusomme historier om bombing og stridigheter hjemme i Blue Nile. Sudanerne har søkt trygghet i flyktningleirene, men også her møter de en tøff virkelighet. Deres sjanser for å overleve er strukket til bristepunktet.

Helt siden de første flyktningene begynte å krysse grensen, har Leger Uten Grenser gjort sitt ytterste for å gi medisinsk hjelp i leirene. Vi driver to akuttmottak i Doro og Jamam, pluss mobile klinikker i landsbyer på grensen, der hvor flyktningene krysser. Så langt har vi 230 hjelpearbeidere på plass, vi har gjort over 2.500 medisinske konsultasjoner, og vi har vaksinert 30.000 barn mot meslinger. Men flyktningene trenger mye mer.

Fire måneder er gått siden krisen startet, og fremdeles mangler disse menneskene helt grunnleggende livsnødvendigheter. Oppgavene står i kø: Flyktningene må sikres matvarehjelp og andre former for humanitær bistand, blant annet husholdningsartikler og husly. Endelige boområder må defineres, og organiseringen må styrkes.

Noe av det aller mest prekære akkurat nå, er å skaffe flyktningene vann. Ifølge FN bør et menneske ha 15-20 liter per dag til å dekke sine daglige behov, men flyktningene i Doro og Jamam får i dag mindre enn åtte. Regntida vil ikke bøte på vannmangelen. Tvert imot: Hygienesituasjonen vil bli enda vanskeligere, og vannbårne sykdommer vil utgjøre en enda større trussel. Vi i Leger Uten Grenser ser allerede de helsemessige konsekvensene på våre klinikker: Én av fire pasienter lider av diaré, og antallet øker stadig.

Leger Uten Grenser forsøker å fokusere på å yte medisinsk hjelp, men med den fullstendig uholdbare vannforsyningssituasjonen er vi også nødt til å pumpe, behandle og dele ut 130.000 liter vann om dagen. Vår kapasitet er sprengt, og vi har ingen mulighet til å imøtekomme det enorme vannbehovet i leiren alene. Derfor må både andre hjelpeorganisasjoner og giverland som Norge kaste seg rundt og skifte til nødhjelpsmodus. Alternativet er at disse menneskene ikke overlever de neste månedene.

Hjelpearbeidere kjenner Sør-Sudan som et ekstremt krevende område å jobbe i, men dette er langt ifra den mest tungtveiende årsaken til at flyktningene i Upper Nile fremdeles ikke får hjelp, hele fire måneder etter at de begynte å krysse grensen. Hovedproblemet er utilstrekkelige prioriteringer fra både hjelpeorganisasjoner og giverland.

De fleste donorer og bistandsaktører - inkludert norske myndigheter - har hatt en utelukkende utviklingsorientert og statsbyggende tilnærming til Sør-Sudan, en tilnærming som neglisjerer behovet for rask respons på humanitære kriser forårsaket av konflikt, sykdomsutbrudd eller underernæring.

Leger Uten Grenser har i flere år varslet om den manglende kriseberedskapen i Sør-Sudan. Det er selvfølgelig viktig at verden bidrar til langsiktig utvikling i sitt yngste land, men dette må ikke gå ut over evnen til å yte akutt nødhjelp.

Giverland og organisasjoner må erkjenne at humanitære kriser fremdeles vil oppstå, selv om Sør-Sudan nå opplever politisk utvikling; det ene utelukker ikke det andre. Som ledd i statsbyggingen må disse aktørene også legge press på Sør-Sudans regjering for å ta ansvar for flyktningene i Upper Nile og andre akutte humanitære krisesituasjoner.

Verden over er Leger Uten Grenser regelmessig vitne til hvordan politiske hensyn påvirker nødhjelp. Gang på gang ser vi at brede politiske strategier som prioriterer statsbygging og utvikling, går på bekostning av kapasitet til å gi akutt humanitær bistand. Flyktningkrisen i Upper Nile er dessverre intet unntak. Men det er ikke for sent for flyktningene fra Sudan - i hvert fall ikke ennå.

Vi har fire uker før regntida setter inn. Sammen med humanitære organisasjoner og andre giverland må bistandsminister Heikki Holmås og Norges regjering umiddelbart handle for å redde livene til de 80.000 menneskene i Doro og Jamam. Det betyr å gå inn i full nødhjelpsmodus, og det må skje nå. Enhver forsinkelse vil koste liv. Hva sier du, Heikki Holmås? Kan flyktningene i Upper Nile regne med hjelp fra Norge før det er for sent?