Kulturredaktør Mode Steinkjer konkluderte nøkternt i Dagsavisen 2. september med at det hjerteskjærende og symbolske bildet av lille Aylan Kurdi på stranden i Tyrkia, ikke endret verden slik man først hadde trodd. Dette er i kontrast til bildet av den sørvietnamesiske jenta Kim Phúc som angivelig gjorde slutt på Vietnamkrigen. Siden august har vi med rette protestert mot Facebook som har krenket vår ytringsfrihet ved å slette det fra nettet. Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum antydet til og med historieforfalskning i Facebooks handlemåte.
Jeg er som de fleste enig i at bildet av ”napalmjenta” viser Vietnamkrigens grusomheter. Samtidig synes jeg at mange tillegger bildet en større betydning enn det er dekning for. En vanlig forestilling er at fotografiet gjorde slutt på Vietnamkrigen fordi det utløste protestene mot den og medvirket til at amerikanerne etter hvert trakk seg ut av Vietnam. Dette er lite sannsynlig på tidslinjen som vi nå skal se på.
Antikrigsbevegelsene begynte å vokse seg sterkere i 1967, i takt med antall amerikanske soldater som mistet livet, og hadde antakelig sin glansperiode i 1968. Samme år var dødstallet for amerikanske soldater på sitt høyeste, over 14.000 falne i Vietnam. Nixon lovet å gjøre slutt på krigen og vant presidentvalget november 1968. Allerede i 1969 begynte han å trekke sine soldater ut av Sør-Vietnam. I juni 1972, da et sørvietnamesisk fly ved en feil rammet Kim Phúc med napalm, var det nesten ingen amerikanske kampenheter på vietnamesisk jord. Krigen på bakken var blitt av-amerikanisert. Bildet kom altså på et tidspunkt da antikrigsbevegelsene hadde dabbet av.
Kronologien peker mot juni 1972. Hva skjedde da i Sør-Vietnam, da de fleste vestlige journalistene hadde dratt hjem? I denne «ildrøde sommeren», eller «mua he do lua» som sørvietnameserne kaller den, led sivilbefolkningen store tap under nordvietnamesernes «påskeoffensiv». Denne startet i påskehelgen 1972 da 200.000 nordvietnamesiske soldater, utstyrt med moderne sovjetiske og kinesiske våpen, innledet invasjonen mot Sør-Vietnam. Intensjonen var å utslette de sørvietnamesiske styrkene. Invasjonen fikk straks støtte fra den norske ungdomsorganisasjonen AUF som i sitt landsstyrevedtak oppfordret alle til «å medvirke til det vietnamesiske folks endelige seier» (Arbeiderblad 12. april 1972). AUF stemplet samtidig det sørvietnamesiske regimet som fascistisk. AUFs dom var urettferdig, for det sørvietnamesiske regimet, med sine svakheter, var etter min mening et langt bedre alternativ enn kommunistregimet i Nord. De sørvietnamesiske styrkene må ha skuffet både kommunistene fra Nord-Vietnam og visse deler av den vestlige protestbevegelsen ved å stoppe invasjonen i løpet av sommeren. I Kim Phúcs tilfelle hadde kommunistene gjemt seg i huset hennes i flere dager og hindret at folk forlot huset før kampen brøt ut. Jeg tviler på at Kim Phúc, som et av offensivens titusener sivile ofre den sommeren, ville gitt en varm støtte til invasjonen fra Nord-Vietnam slik AUF gjorde i 1972.
Den sørvietnamesiske fotografen Nick Út tok bildet av Kim Phúc i en kontekst som var fremmed for de fleste amerikanerne. For å forstå bildet fjerner den vestlige betrakteren de sørvietnamesiske soldatene som er synlige i bildet, fra fortolkningen. Betrakteren ser gjennom fingrene med vår vanlige tilbakeholdenhet når vi publiserer bilder av lidende voldsofre. Betrakteren drar samtidig inn antikrigsbevegelsen, som ikke er med i bildet, og forteller oss om dens avgjørende bidrag til krigens slutt. «Ord er mer høylytte enn bilder», som den amerikanske filosofen Susan Sontag så treffende formulerte. Opphavsretten til den rådende fortolkningen tilhører blant annet den vestlige protestbevegelsen, som ga seg selv gode karakterer. Men historieforskningen har ikke funnet bevis på at antikrigsbevegelsen forkortet Vietnamkrigen. Det hevder professor John Dumbrell i boken «Rethinking the Vietnam War» etter at han etter min mening kastet et rettferdig og kjærlig blikk på bevegelsen.
Tendensen til å nedtone vietnamesernes innsats og fremheve amerikanernes betydning er en del av den orientalistiske diskursen. I denne virkelighetsoppfatningen er det Vestens handlinger som bestemmer det som skjer i Østen. I Vietnamkrigen mener jeg at det vietnameserne gjorde, påvirket krigens utfall i minst like stor grad som det Vesten klarte å få til.
Bak det ikoniske bildet av Kim Phúc ligger altså en komplisert virkelighet. Bildet bør fortsatt få oss til å reflektere over hvordan krig kan ramme uskyldige. Det bør samtidig få oss til å være nøktern når vi fortolker bilder fra en annen tid og et annet sted. Vi bør søke etter flere fortolkninger, nettopp fordi vi har ytringsfriheten.