NEW YORK (Dagsavisen): Da jeg flyttet til New York høsten 2009 for å studere, var USA fortsatt i sjokk etter den voldsomme finanskrisen som hadde berørt så godt som alle amerikanere på ett eller annet vis. Over seks millioner familier mistet hjemmene sine som følge av krisen. Enda flere mistet jobbene sine. I delstater som California, Oregon og Arizona vokste det opp store teltbyer av hjemløse. Mange bor der fortsatt. Folk hadde mistet pensjonen, jobben, tryggheten, og like viktig: troen på framtida. Jeg kom til et nervøst USA, som året tidligere hadde tatt sjansen på Barack Obama, en ung, lovende president med et optimistisk budskap.
Alt handlet om finanskrisen, om hvem som hadde skylden og hvordan den skulle takles. Jeg var i New York, i hjertet av finansindustrien, her Wall Street dominerer nedre del av Manhattan. Jeg lærte om lugubre gjeldsbyttemekanismer, om kjøp og salg av livsforsikring og hvordan pill råtne boliglån ble satt sammen og solgt som sikre lånepakker. I motsetning til i Oslo møter du finansfolk over alt i New York. Jeg var nok blant fåtallet som lyste opp når jeg møtte en mann på bar (de er stort sett menn) som sa han jobbet med finans. Jeg ville vite hva de syntes om utlånspraksis, boliglånene og økonomen John Keynes. Jeg hadde tusen spørsmål. Det var dårlig med svar. Jeg fikk bekreftet klisjeen om at de aller fleste som jobber i finans gjør det for å tjene penger.
Det var også tida for Barack Obamas store helsereform, som blir hans viktigste presidentarv. Kongressen banket den gjennom våren 2010, et lite halvår før demokratene mistet flertallet i Representantenes hus. Da daværende president i Frankrike, Nicolas Sarkozy, besøkte universitetet vårt den dagen, ønsket han USA «velkommen inn i klubben av siviliserte stater», altså stater som har helsetilbud til alle. Det ble ikke helt slik. Fortsatt sliter Obama og demokratene med å få på plass et fungerende system, og de møter enorm motstand fra Kongressen, der republikanerne har flertall. De store forsikringsselskapene styrer fortsatt det som er verdens desidert dyreste, men slett ikke beste, helsesystem. En sen kveld under demokratenes landsmøte i Philadelphia nå i sommer, møtte jeg en fortvilet ung jente på T-banen. Hun var høylytt og oppspilt, og hadde akkurat hørt president Barack Obamas siste tale som president til partiet. Michelle og Barack Obama har styrt Det hvite hus hele hennes unge voksne liv. Tanken på endring gjorde henne nedfor. – Jeg vil ikke bo i et USA uten Barack Obama som president, sa hun, til nikk fra venninnene. Ikke engang om den neste presidenten er en kvinne.
Jeg skjønner hva hun mener. Det har vært en slags trygghet i å vite at Barack Obama styrer Det hvite hus. Han har ikke fått til alt han har lovt. Han har ikke stengt fangeleiren Guantánamo eller gitt Edward Snowden amnesti. Men Obama har gjort mer i kampen mot klimaendringer enn noen annen president. Økonomien er på rett kjøl. Vi har sett Michelle og Barack Obama danse sammen med 106 år gamle Virgina McLaurin da de feiret afroamerikansk historieuke i Det hvite hus. Homofile har fått samme rettigheter til å gifte seg i alle 50 delstater. Det har vært vanskelig å få øye på i denne mørke og negative valgkampen, men i det store og hele vil jeg si USA har blitt mer åpent og tolerant under Barack Obama.
Samtidig er en kvinne i Det hvite hus nøyaktig hva USA trenger. Ikke fordi kvinner er bedre enn menn, mer fredelige eller moderlige, slik enkelte Clinton-tilhengere foreslår. Jeg tror vi alle, men særlig amerikanske kvinner og menn, vil ha godt av å se en kompetent, sterk kvinne lede dette mektige landet, ta avgjørelser som påvirker et helt folk og styre med stødig hånd. Kjønnsrollene er strengere. Sexismen mer utbredt. Det er bare å se på valgkampen, fra mediedekningen av Hillary Clinton til Donald Trumps normalisering av seksuell sjikane. Det er vanskelig å se for seg noe lignende i norsk politisk debatt.
En kvinnelig amerikansk president vil ikke endre dette over natta, slik Barack Obama ikke satte noen stopper for rasismen. Men hun vil dytte USA i riktig retning. Presidentkandidater holder ikke alltid hva de lover. Det er ikke sikkert Donald Trump vil bygge en mur, eller at Hillary Clinton vil si nei til handelsavtalen TTIP. Men ifølge Politifact, som har gått gjennom politiske løfter og presidentmakt fra Woodrow Wilson til Barack Obama, holder presidenter 73 prosent av løftene sine. Til sine motstanderes enorme irritasjon, har Barack Obama helt eller delvis gjennomført 70 prosent av sine politiske løfter.
USAs neste president vil trolig gjøre det samme. Nettopp derfor er dagens valg så ufattelig viktig.