ANNONSE
doku

Egil Håskjold Larsens flyktningdokumentar «69 minutter av 86 dager» fikk hederlig omtale da prisene ble delt ut under filmfestivalen CPH:DOX i helgen. Nå kommer filmen til Norge.

Vis bildetekst
Foto: CHP/DOX

Det utfyllende verdensbildet

En ny bølge dokumentarfilm retter klargjørende blikk mot et ugjennomtrengelig verdensbilde. Noen av de fremste filmene produseres i Norden.

KØBENHAVN (Dagsavisen): «Her er det en til! Han er… Nei, han er også død». En gruppe voksne menn graver som besatt i pulverisert betong, løfter på murblokker og armeringsjern og drar forsiktig i små kropper som skulle de være nyfødte. Det har ikke gått mange minuttene siden russiske missiler knuste nok et kvartal i Aleppos bykjerne, blinde for annet enn ødeleggelsen. Den frivillige styrken som kalles De hvite hjelmene har ikke tid til å gråte. Det kommer etterpå, sammen med gleden over de levende. Alt fanges opp av unge filmfotografer som i likhet med De hvite hjelmene risikerer livet for å bringe ut sin versjon av hvordan det er å leve med krig.

I helgen vant dokumentarfilmen «Last Men In Aleppo» – om De hvite hjelmenes innsats i en by der hverdagen består av utrygghet og død, hovedprisen på dokumentarfestivalen CPH:DOX i København. Festivalen er en av de største av sitt slag i verden, og makter å løfte de nære historiene og de personlige synspunktene opp på et allment plan som trekker et stort publikum. Nå er det nordmenns tur til å se noe av det beste og mest nyskapende innen dokumentarfilm, når festivalen Eurodok åpner torsdag. Også den norske festivalen – som er et forvarsel på hva vi kan regne med å se på kino og på TV de kommende månedene – vil bringe historier og rapporter av det slaget som journalistikken alene sjelden makter å formidle.

Eurodok arrangeres for 16. gang, med 26 norske og internasjonale filmer i et program som er langt mindre enn CPH:DOX i København. Ikke bare har CPH:DOX drøye 200 filmer fordelt på en rekke ulike sjangerprogrammer, men tar også i bruk store deler av Københavns kinokapasitet og andre og mer overraskende arenaer for filmvisninger, debatter og seminarer. Den danske festivalen kan derfor plukke på øverste hylle av film. Det gjør at noen av de mest profilerte filmene som vises på Eurodok, også norske, gikk til København først. Nå kommer de hit i oppmerksomhetens medvind fra danske kritikere og kommentatorer. Anniken Hoels film «Dødsårsak: Ukjent», om søsterens død etter antatt feilmedisinering av antipsykotika, fikk verdenspremiere i København. Norske Egil Håskjold Larsens flyktningfilm «69 minutter av 86 dager» fikk hederlig omtale da de nordiske prisene ble delt ut. Den ble også kritikerfavoritt under en festival som setter tydelige merker etter seg. Vil filmen skape like mye engasjement når den nå vises på Eurodok i Norge?

Spørsmålet er relevant. Dokumentarfilmen blir av potensielle publikummere ofte vurdert som fiksjonsfilmens litt kjedelige tremenning. Den må stadig kjempe for å bli sett når kinobilletter skal kjøpes sammen med popkorn i kinokiosken den sjeldne gangen man har muligheten til å reise seg fra sofaen og gå på kino. Men et stadig sterkere søkelys på dokumentarfilmens kunstneriske og samfunnsmessige berettigelse bærer frukter, og de beste dokumentarfilmene akkurat nå framstår som samfunnsdebattens nye premissleverandører. Nye finansieringsprogrammer fra blant annet Norsk filminstitutt og vekst i de regionale filmsentrene har ført fram, samtidig som norske filmprodusenter er blitt mer internasjonalt orientert. Det viser ikke minst Eurodok-programmet på Cinemateket i Oslo.

Egil Håskjold Larsens «69 minutter av 86 dager» handler om flyktninger gjennom Europa, en nesten dialogløs film om flukttraumenes lammelse og lar bildene, tiden og menneskene snakke for seg. Den er sammen med to andre norske filmer, Torstein Grudes «Mogadishu Soldier» og Zaradasht Ahmeds «Nowhere to Hide» fra Nord-Irak, interessante eksempler på hvordan journalistikken og dokumentarfilmen smelter sammen i opplysningsåndens tjeneste på tvers av de geografiske grensene også hva gjelder finansiering. Men skal dokumentarfilmskapernes intensjoner om å bidra til debatt og oppmerksomhet vinne fram, er det ikke nok at filmene blir vist på festivaler for særlig filminteresserte. Nettopp derfor framstår den nye bølgen dokumentarfilm som en gavepakke til TV-media med krav til innhold og substans. Her hjemme har blant andre NRK skjønt dokumentarenes nyhetsbringende kraft, både som grunnlag for egenproduksjoner, delproduksjoner og som et utvidet innkjøpt innholdstilbud i lineær og nettbasert forstand.

Likevel er det på festival og kino det hele starter, og akkurat nå går det flere norske dokumentarer på kino. Bildet er ikke helsvart. Margreth Olins «Barndom», selfangstfilmen «Ishavsblod» og Solveig Melkeraaens «Tungeskjærerne» er alle vesentlige på sitt vis, og publikumsmessig hever de seg over en rekke aktuelle spillefilmer. Felles for alle er at de har festivalene som springbrett. Ikke bare hjelper dette på publikumsstatistikken, festivalene skaper også grobunn for en vesentlighet rundt dokumentarfilmen som er livsviktig om den skal få et videre liv. Det er på festivalene det berømmelige «buzzet» starter, det er her oppkjøperne leter etter gull og filmskaperne får sitt første møte med publikum. Men enda viktigere er det at du og jeg kan få et første møte med firebarnsfaren Nori fra Nord-Irak eller tre år gamle Lena på flukt gjennom Europa. Deres verden er for alltid endret, men kommer til oss gjennom dokumentarfilmer som utvider bildet av verden på en måte ingen andre kan.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!