Debatt

Det uregjerlige landet

Italia har hatt 63 regjeringer siden andre verdenskrig, nå skal det få sin 64. Hvorfor er det umulig å styre dette landet?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mandag leverte statsminister Matteo Renzi avskjedssøknaden. Han hadde lagt sin egen politiske framtid i potten i søndagens folkeavstemning. Grunnlovsendringene folket skulle si sin mening om, var ett av Renzis aller viktigste løfter da han ble valgt for to år siden. Han måtte lykkes. Men folket sa overveldende nei til grunnlovsendringene og dermed også til Renzi selv. Nå kastes Italia ut i ny politisk usikkerhet, og muligens økonomisk krise.

De har vært her før. Ustabilitet er normalen. I løpet av hele etterkrigstiden er det kun én regjering som har sittet en full periode, i snitt har regjeringene vart mindre enn ett år.

Resultatet er et dårlig styrt land. Italia er Europas ferieland nummer én med verdens beste mat, men landet er like kjent for håpløse politikere, utbredt korrupsjon, mafia, svart økonomi, et utdatert kvinnesyn, høy arbeidsledighet og en kriserammet økonomi. Løsningene på alle problemene finnes ikke i det politiske systemet, men de hyppige regjeringsskiftene fører til handlingslammede regjeringer som ikke får gjort det de setter seg fore.

Derfor var det Matteo Renzis fremste valgkampløfte å gjøre Italia lettere å styre. Han ble omtalt som frekk, karismatisk og ambisiøs da han ble valgt i 2014, bare 39 år gammel og tidenes yngste statsminister. Italia var ødelagt og desillusjonert av Silvio Berlusconis herjinger og teknokratregjeringen til Mario Monti. Den grå, etablerte statsministeren Enrico Letta fra partiet PD ble lett match for utfordreren Renzi fra venstresiden i eget parti. Renzi skulle snakke Italias sak i EU og lovte å få landet ut av den dype, økonomiske hengemyra som ruinerer vanlige arbeidsfolk og fratar den best utdannede generasjonen noensinne framtidsmulighetene.

Renzi har fått til ganske mye. Han har utfordret og samtidig vært på lag med EU. Han har greid å endre deler av det rigide arbeidsmarkedet. Han har også kommet ganske langt med endringene i det politiske systemet. En ny valglov kom på plass i sommer. Han fikk flertall i nasjonalforsamlingen for grunnlovsendringene som i helgen ble nedstemt i folkeavstemningen.

Endringene handlet om å sentralisere makten og sørge for sterkere regjeringer. Dette skulle løse to av hovedproblemene i dagens ustabile system: Et svært fragmentert politisk landskap med et mylder av småpartier som ofte får uforholdsmessig stor makt i regjeringskoalisjoner. Og en ineffektiv lovgivningsprosess der regjeringen er avhengig av støtte i to kamre i nasjonalforsamlingen for å få gjennom noe som helst. Politiske saker kan gå fram og tilbake mellom Underhuset og Senatet i flere år før de blir avgjort. For å gjøre det ekstra komplisert er partisammensetningen i de to kamrene ofte ulik på grunn av ulike valgregler. Det øker risikoen for at et lovutkast som blir godkjent i det ene, ikke blir det i det andre.

Renzi løste det første problemet i sommer med å endre valgloven slik at det største partiet får bonusseter som sikrer flertall i nasjonalforsamlingen. Det skulle sikre mer stabile regjeringer. Det andre problemet, som skulle løses med grunnlovsendringer, gikk ut på å innføre et ett kammer-system der kun Underhuset vedtar lover. Senatet skulle beholde en rådgivende rolle, men det skulle krympes og fratas makten det har i dag som lovgiver. Valgloven og grunnlovsendringene henger sammen – den nye valgloven gjelder kun valg til Underhuset fordi grunnlovsendringene uansett ville gjøre Senatet irrelevant. Når det nå ikke skjer, ligger det an til at valgloven blir endret på nytt.

Renzis unødvendige ultimatum gjør det vanskelig å tolke folkets nei. Mange stemte nei fordi de faktisk er uenig i endringene. To kammer-systemet stammer fra etterkrigstiden og ble innført som en sikringsmekanisme for å hindre at en ny Mussolini skulle kunne samle mye makt. Regionene står dessuten sterkt i Italia og en sentralisering av makten vil bety at lokale myndigheter mister makt. For andre handlet valget om misnøye med Renzi og regjeringen. Motstanden var størst blant de unge og i sør.

Italia sliter fortsatt etter finanskrisen. Økonomien har ikke greid å ta igjen fallet etter 2008, og Renzi får skylda for at ikke flere er i jobb. Blant unge er arbeidsledigheten rundt 40 prosent. De frustrerte unge flokker nå til Beppe Grillo og populistene i Fem stjerner-bevegelsen, som lenge har pustet Renzis sentrum-venstre parti PD i nakken på meningsmålingene. Fem stjerner-bevegelsen og det nasjonalistiske partiet Lega Nord presser på for raskt nyvalg.

Nå er det opp til president Sergio Mattarella å bestemme hva som skjer videre. Da Renzi leverte avskjedssøknaden mandag kveld ba Mattarella ham om å bli sittende litt til, til statsbudsjettet for neste år er vedtatt. Han avviser å lyse ut nyvalg, i stedet har han oppfordret til ro. Når politikken ramler sammen er det presidentens jobb å sørge for stabilitet. Mattarellas populære forgjenger Giorgio Napolitano loset landet gjennom de turbulente økonomiske kriseårene. Mattarella fikk jobben i fjor, dette blir hans første store test.

Mer fra: Debatt