I dagens kulturbilde blir vi stadig minnet om nødvendigheten av å tilpasse seg markedet, og nødvendigheten av å nå ut til flest mulig. Bli likt og delt, som det heter så søtt. «Velvet Underground & Nico» er antitesen til alt dette. Uten kortsiktig næringsverdi, men desto mer bærekraftig i det lange løp. Velvet Underground var en av de minst populære amerikanske gruppene på 60-tallet, men en av de mest innflytelsesrike senere.
Vi var innom dette før Bylarm for to uker siden, hvordan artister må bruke stadig mer energi på markedsmessige strategier . «Velvet Underground & Nico» kunne ikke ha vært skapt ut fra et ønske om å generere inntekter, om eksportpotensial eller synergieffekter. Albumet skal alltid minne oss om hvor viktig det er at noen går utenom de anbefalte veiene, tør å ta sjanser og ikke bryr seg om hva andre synes. Dette kan fortone seg som en drittjobb, men noen må alltid gjøre den, og det må ha vært litt gøy også.
Det er sagt at Velvet Underground på tidlige konserter først ble møtt med forbløffelse, som gikk over i vantro og endte med ren forakt før kvelden var over. Men dette er også gruppa som da de kom sammen igjen for en turne 30 år etter fylte de største konsertsalene i Europa. Debutalbumet er senere anerkjent av den amerikanske kongressen som en innspilling som er «kulturelt, historisk eller estetisk viktig og/eller forteller om livet i De Forente Stater».
Den offisielle utgivelsesdatoen 14. mars eksisterer bare i teorien. Albumet dukket nok ikke opp i så mange platebutikker, og fikk en ublid skjebne. «Velvet Underground & Nico» kom inn på en strålende 199. plass på salgslista i USA i mai 1967, og nådde opp til 171. plass før 1967 var omme. Bedre enn oppfølgeren, den like fryktinngytende «White Light/White Heat», som aldri kom høyere enn nr. 199. I Norge kom «Velvet Underground & Nico» så vidt inn på VG-lista, på nr. 40 – i 2001! Enda et bevis på at god musikk overlever alt. – Gruppa var nærmest oppløst da platene deres begynte å komme ut i Norge. Jeg fikk hatbrev fordi jeg spilte sånn «fæl» musikk i radio, fortalte Harald Are Lund en gang.
Sangene til Lou Reed og John Cale handler om narkotika, både salg/kjøp («I’m Waiting For My Man») og bruk («Heroin»), sadomasochisme («Venus In Furs») og prostitusjon («There She Goes Again»). Musikken er ikke veldig vanskelig å høre på i dag, men for et publikum som knapt nok hadde hørt Cream og Jimi Hendrix ennå var dette radikalt, sprakende elektrisk og til tider kakofonisk strengt. Bare omslaget ser innbydende ut umiddelbart, med et fristende bilde av ei banan. Til å begynne med gikk det an å skrelle bananen også, og se et hudfaget fruktkjøtt komme fram under. At utøverne ikke var nevnt på omslaget var uvanlig. Mangelen av et bilde av artistene var dristig nok i seg selv. Her er det kunstneren og gruppas mentor, Andy Warhol, som har fått navnet sitt med stor skrift.
Det var nesten ingen som hørte på «Velvet Underground & Nico» da den kom, men alle som hørte dem startet egne band. Dette med «alle» kan tas som et retorisk poeng mer enn et strengt faktum, men det er ingen tvil om at den satte sine spor: «Well you could look at that band/And at first sight say/That certain rules about modern music/Wouldn’t apply tonight», synger Jonathan Richman i sangen hans som heter «Velvet Underground». Han synger at de høres ut som de verken hadde råd til mat eller varme, men også dristig, uforskammet, smart og skarpt.
– En av musikkopplevelsene som virkelig preget meg var å høre Velvet Underground for første gang. Da gikk jeg i sjette klasse, og musikklæreren spilte «Heroin» for oss. Jeg var redd i tre dager etterpå. For jeg skjønte at dette var folk som snakket sant, det var stygt og mørkt og ekstremt reelt. Men jeg tror det fikk meg til å skjønne at man må søke sannhet i musikken, sa Emil Nikolaisen til Dagsavisen i 2005. En av dem som har brukt inspirasjonen til å lage sin egen kompromissløse musikk, uten mål om å bli likt av flest mulig. Ære være de som gjør kulturarbeid for de må, uten utsikt til kortsiktig gevinst.
Kulturhistorien kan også handle om at dagens folkefiender er morgendagens helter. Velvet Underground var store blant dissidenter i det gamle Tsjekkoslovakia, ikke minst hos poeten Václav Havel, Han sto senere sto i spissen for den såkalte «fløyelsrevolusjonen», en betegnelse mange mener var inspirert av Velvet Underground. Da Havel besøkte Det hvite hus i 1996 insisterte han på at Lou Reed skulle stå for «underholdningen». Slik kom Lou Reed til å opptre for Havel, Bill Clinton, og medlemmer av staben som klagde over at Reed spilte «for høyt».
Velvet Underground hadde aldri en eneste singelhit. På den siste britiske hitlista, som kom fredag, er alle de 16 låtene på det nye albumet til Ed Sheeran inne på Topp 20. Dette er sannelig musikk som lønner seg, som genererer inntekter til statskassa og bedrer handelsbalansen med utlandet. Hvordan det ukentlige radioprogrammet med nedtellingen av lista artet seg, tør jeg ikke å tenke på. Sheerans motstandsløse sanger er som skapt for strømmevennlige algoritmer, der suksess forsterker seg selv, og den rådende gylne middelveien blir stadig bredere. Når vi sammenligner Ed Sheeran med Velvet Underground blir det veldig fristende å mene at «musikken var bedre før i tida». Heldigvis finnes det fortsatt alternativer, selv om den etablerte materien virker enda mer ugjennomtrengelig enn før.