Kronikken er skrevet i samarbeid med Øyvind Torp, forsker ved Handelshøyskolen BI
Idealene om mangfold og tilgjengelighet har lenge stått sterkt i norsk kinopolitikk. Folk skal ha et mangfoldig filmtilbud på en kino i nærheten av der de bor.
Disse prinsippene lå også til grunn da det offentlige, de private filmdistributørene og kinoene for rundt ti år siden gikk inn i et spleiselag for å sikre at alle norske kinoer skulle få moderne digitalt utstyr. Teknologiskribenten Chris Andersons «lang hale»-teori fikk mange til å håpe på økt mangfold. Han anførte at digital teknologi fjerner flaskehalser skapt av fysiske medier og dermed åpner markedene nisjeprodukter.
Da de siste kinoene i distriktene var ferdig digitaliserte i 2012, slapp de å vente på filmruller som først skulle spilles ferdig i større sentrale kinoer. Nå som filmen ikke lenger var knyttet til noe fysisk medium, kunne alle kinoer som ønsket det få de mest populære filmene åpningshelgen. De store flersal-kinoene kunne enkelt sette opp samme film parallelt i flere saler dersom den var populær nok, slik at alle som ville se, skulle få se. Det var et stort steg fremover i forhold til tilgjengelighet, men var det bra for mangfoldet?
Harvard-professor Anita Elberse studier viser at digitaliseringen av kultur- og underholdningsmarkedene forsterket vinneren-tar-alt effekter i markedene. Det er stikk i strid med Andersons teori-
Forklaringen finner vi delvis i hvordan kinopublikummet oppfører seg. Vi orienterer oss ikke om alle filmene som tilbys, men ut fra det vi får med oss av filmreklame, anmeldelser og anbefalinger fra kjente. Det blir samtidig mer lønnsomt for filmdistributørene å markedsføre det de forventer vil bli populære filmer når filmene kan lanseres bredere. Digitaliseringen forsterket stordriftsfordelene, noe som sjelden gir større mangfold.
Som del av et større forskningsprosjekt for forskningsrådets program for Kultur- og mediesektoren (KULMEDIA) har vi analysert komplette besøks- og visningstall fra Film & Kino for årene 2008 og 2013. 2008 var det siste året før og 2013 det første året etter digitaliseringen. Tallene viser at det var sterke vinneren-tar-alt tendenser i kinomarkedet allerede før digitaliseringen, men at de ble forsterket av digitaliseringen. Ser vi først på de mest besøkte filmene, la ti prosent av de utenlandske filmene beslag på 64 prosent av kinobesøket for utenlandske filmer i 2008. Denne andelen økte til 71 prosent i 2013. Topp ti prosent av de norske filmene økte tilsvarende fra 44 til 57 prosent av besøket for norske filmer.
Enda større utslag finner vi blant filmene som oppnådde minst besøk. Den halvparten av de utenlandske filmene som hadde minst besøk i 2008, tok samlet kun 4,5 prosent av markedet. Men i 2013 var andelen sunket til 0,4 prosent. Tilsvarende andeler for norske filmer var henholdsvis 8,3 og 2,9 prosent.
Dette betyr imidlertid ikke at digitaliseringen bare har gitt mindre mangfold. Det ble vist langt flere filmer på kino i 2013 enn i 2008. Veksten i antall titler var på hele 78 prosent. Det bidrar til å forklare de til dels markante endringene i relative markedsandeler. Veksten bestod i all hovedsak av filmer utenfor ordinær distribusjon. Det vil si at dette var filmer som typisk ble satt opp uten støtte fra en distributørs markedsapparat og med få visninger på en eller et lite antall kinoer.
Vi har altså fått et mer mangfoldig kinotilbud i form av det totale antall titler som blir satt opp for visning. Men publikum flokker seg rundt de mest populære titlene som også får det meste av visningskapasiteten. Filmene som representerer bredden i tilbudet, har et svært smalt publikum. Digitaliseringen av kinoene har gitt oss et smalt mangfold.