ANNONSE
Dunkirk

«Dunkirk» har premiere til uka. «Linjene fra 1940 trekkes like inn i vår egen tid. Det er en av de beste krigsfilmene som er laget. Hvis det er en krigsfilm», skriver vår kommentator. FOTO: F NORGE

Vis bildetekst
Foto:

Det seierrike nederlaget

Katastrofen som kunne gjort Churchill arbeidsledig og Europa tysk, kommer til et lerret nær deg.

Jeg har skrevet under på et ark (for å få lov til å filmen se på forhånd) om at jeg ikke skal anmelde Christopher Nolans nye film «Dunkirk», men jeg våger meg likevel på en dom, så får heller Warner Brothers saksøke: Nolan har skapt et mesterverk, en lavmælt film om krig, mennesker og desperasjon. Om flyktninger. Om havet som fryktinngytende, livsfarlig redning. Om reddende engler. Linjene fra 1940 trekkes like inn i vår egen tid. Det er en av de beste krigsfilmene som er laget. Hvis det er en krigsfilm.

Det er ikke mange større slag og hendelser fra menneskehetens største konflikt som ikke er filmet. Annen verdenskrig er en evig kilde til historier. Men det kan gå riktig ille når krigen skal filmes. Det er med gru jeg tenker på filmer som «Pearl Harbor» og «Enemy at the Gates» (om Stalingrad), som i hendene på Hollywood-produsenter og med oppstylta kjærlighetshistorier, kvinnelår og vakre ansikter, ble kostbare kalkuner.

I de over 70 årene som har gått siden krigens slutt, har de fleste historiene blitt fortalt, og de «beste» fortalt igjen. Fra 1950-tallets kjekke, overfladiske vinnerfilmer som skulle sementere vestens narrativ til de moderne, lange og borende TV-seriene «The Pacific» og «Band of Brothers» som har tatt nærheten og krigens menneskelige mellomtoner til et helt annet nivå enn filmformatets to timer har klart tidligere. Det er ikke mange gliper igjen. Men neste uke er det klart for en av krigens mest patetiske parenteser, en filmatisk storsatsing signert stjerneregissør Christopher Nolan på et av de mest ydmykende øyeblikkene i britenes historie – evakueringen av de allierte styrkene fra den franske havnebyen Dunkirk i mai/juni 1940. Det kunne vært slutten på motstanden mot nazistene, men ble en storstilt nasjonal samling i bånn. Den perfekte fortellingen om nasjonal overlevelse.

«Dunkirk» har norsk premiere på onsdag, og fokuserer på det menneskelige drama, sett fra land, fra sjøen og fra lufta. Dialogen er holdt på et minimum. Det er soldatenes opplevelse av å være fanget, sperret inne mellom havet og tyske kanoner, som er historien, ikke det store, strategiske bildet. Nolan har selv hevdet at det ikke engang er en krigsfilm. Jeg så en film om oss, om desperasjon, angst og vilje. Om overlevelse. Terroren var så ille, ventingen så uutholdelig, at mange ble sinnssyke og løp ut i bølgene og forsvant. Og når soldatene endelig var kommet hjem, ble de satt i karantene av frykt for hva skildringene deres kunne gjøre med den sivile moralen. For en filmforteller som Nolan, og for den gjengse publikummer, er dette viktigere enn politikken og Europa-kartet.

Men det store bildet er likevel interessant. Historien om dramaet på strendene ved Dunkirk har alltid ligget der som i en dis, som en nestenulykke eller traurig, banal logistikk. Men populær blant de med en hang til å tenke i kontrafaktiske baner. For hva om? Forsommeren 1940 var Europa nær en slutt på krigen. Hitlers tanks skar gjennom nordvest-Europa som en ljå i åkeren. Belgia og Nederland falt og nord i Frankrike var ble de hastig utplasserte britiske styrkene presset mot Den engelske kanalen. I slutten av mai var nesten 400.000 allierte soldater omringet i Dunkirk. Hva om de ble utslettet eller tatt til fange? Britenes ferske statsminister Winston Churchill stålsatte seg for det han spådde skulle bli «den største militære katastrofen i vår lange historie». Håpet i London var å redde en tiendedel av soldatene. Men så stoppet tyskerne sin framrykning og lot de allierte slippe ut av fellen som var dager fra å lukkes. Hvorfor?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det siste spørsmålet først. Til de tyske generalenes frustrasjon beordret Hitler selv en stans i angrepet. De ustoppelige tyske pansertroppene ble stoppet av deres egen sjef. Området egnet seg dårlig for tanks, og de tyske stormtroppene hadde vært på offensiven i 14 dager. De trengte hvile. Den prosaiske beslutningen var en av flere tyske skjebnesvangre feil som fikk avgjørende betydning for krigsutviklingen. Det er hevdet at Hitler ønsket å spare britene og lot dem slippe unna, som en gest, de var tross alt ikke hovedfienden. Den ventet i øst. Men Hitler ville ha britene til forhandlingsbordet, og kunne ikke hatt bedre kort enn noen hundre tusen britiske fanger. Hitlers hybris ble redningen. Han var overbevist om at britene var ferdige, møre og klare for å gi seg.

Hvis ordren om stopp ikke ble gitt, og britene hadde mistet kjernen i sin profesjonelle hær, hva kunne skjedd? Slaget om Storbritannia kunne fortsatt ha blitt kjempet i skyene over England, men hadde viljen til å kjempe overlevd Dunkirk? Statsminister Neville Chamberlain måtte gå av på grunn av den britiske innsatsen under felttoget i Norge. Erstatteren Churchill hadde bare hatt den skjøre makta i drøye to uker da Dunkirk-katastrofen truet. Svært sterke krefter i London ønsket forhandlinger med de fremadstormende nazistene. Heller ikke for Churchill var det en selvfølge å slåss.

Å unngå krig var et instinkt som satt dypt i nesten alle briter bare 20 år etter slutten på den vanvittige første verdenskrigen. En kvart million krigsfanger og tusener drept på Dunkirks strender kunne fort blitt en for stor politisk belastning for demokratiet Storbritannia. Og meget mulig vært slutten på en svært kort statsministerkarriere og starten på en våpenhvile på tyske premisser. Det er en svimlende tanke hvor nær historiens kurs var å bli endret i Dunkirk. En annen tysk ordre eller dårlig vær og mye kunne gått annerledes. Det var tilfeldighetenes spill.

Churchill selv kalte Dunkirk «et mirakel». I 1944 fløy statsministeren over Dunkirk, han kikket ned på strendene og sa: «Jeg kommer aldri til å begripe hvorfor den tyske hæren ikke gjorde det av med den britiske hæren ved Dunkirk».


nyemeninger meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!