Her er et tall som skygger for sommersola: 80 prosent av kommunene opplever at svikten i skatteinntektene ikke blir kompensert. Kommunestyrer og rådmenn vet konsekvensen; kuttene må komme. Store deler av innstrammingene vil komme der de kjennes tydeligst – antall lærere i skolen og kapasiteten i eldreomsorgen.
I samfunnsdebatten kan begrepet «kommune» virke som et abstrakt begrep, det er 428 av dem, fra byer som Oslo og Stavanger til lille Hemne i Sør-Trøndelag, som jeg besøkte før ferien. Mens vi er borgere av landet så er vi innbyggere av kommunen. Det er her vi lever, jobber og har dagliglivet, det er her størsteparten av velferdstjenestene tilbys og finansieres. Trangere kommuneøkonomi betyr dårligere tilbud til barn, skoleelever, eldre og en lang rekke andre ordninger som er viktige i hverdagen, for familie og for bedriften. Vi kan gjerne snakke høystemt på Stortinget om at vi ønsker flere lærere i skolen og betydningen av god omsorg for våre eldre. På mine reiser rundt om i landet møter jeg ordførere som kjenner en annen virkelighet. De vet at satsing på kapasitet og kvalitet er mulig så lenge pengene rekker. Når overføringene kuttes eller inntektene svikter, da må det kuttes. Det finnes ingen utsettelse.
Som innbyggere må vi forvente at kommunene bruker penger fornuftig, at de ikke sløser. Det er et av spørsmålene vi kan vurdere når vi skal velge til høsten: Er det god styring og riktig prioritering av pengene vi finansierer gjennom det spleiselaget velferdsstaten er? Vi må kunne forvente at kommunene er godt organisert. Det vurderer kommunene landet rundt når de nå diskuterer om de skal slå seg sammen, dersom det kan løse oppgavene bedre samtidig som de tar godt vare på demokratiet.
I bunn ligger likevel fellesskapets vilje til å betale og gjøre det mulig å løse alle de oppgavene kommunene har lovpålagt ansvar for. H/Frp-regjeringen holder igjen bevilgningene til kommunene, til tross for at den har satt rekord i bruk av oljepenger ved hver mulige korsvei siden valget i 2013. En slik prioritering har vært nødvendig for å få råd til det som står frem som denne regjeringens pri 1 for bruken av det økonomiske handlingsrommet: Store skattekutt til de med mest fra før. I tillegg svikter altså skatteinntektene, i år som i fjor. Regjeringen så den andre veien i 2014 da svikten var på 2,7 milliarder kroner. Den kommer haltende etter med en viss kompensasjon i år, men svikten blir langt fra kompensert, den ventes ifølge SSB å gå over tallet fra i fjor.
Vi er vitne til et paradoks. På Stortinget snakker flertallet om økt satsing på skole og eldreomsorg. Så kutter det samme flertallet i skatten, med skjev sosial profil og ifølge Finansdepartementets egne svar, uten særlig effekt for å bekjempe økende ledighet. Kommunene må da kutte, og stadig flere av dem må ty til økt eiendomsskatt for å finansiere oppgavene de er lovpålagt å løse. Mange ordførere må ta krevende valg. Ordføreren i Flesberg kommune, fra Høyre, er en av nærmere 50 kolleger som har måttet innføre eiendomsskatt for å unngå kutt i skoletilbud og eldreomsorg. Til Aftenposten 15. juni sa han at han ikke så noen annen utvei så lenge skatteinntektene er så lave. Og vi kjenner tilfellet Bergen – der avskaffet de først eiendomsskatten med fest og fyrverkeri før de to år etter gjeninnførte den på et enda høyere nivå.
Det kan ikke være en lovfestet automatikk at alle skatteinntekter som svikter blir kompensert, krone for krone og alltid. Men når skattesvikten blir så stor, må regjeringen ta ansvar for at elever og eldre ikke rammes. Arbeiderpartiet jobber for å få med oss flertallet til å stemme for å gi folk trygghet om at budsjettene for skoler og eldreomsorg vil bli gjennomført som planlagt.
Nå ser vi at arbeidsledigheten stiger. I mars antok finansministeren at den kunne nå 3,7 prosent i løpet av året. Tallet passerte 4,2 før sommerferien. Oppsigelser i kommunene kan bidra til å øke tallet. Økt ledighet er dobbelt tap. Verst er det for enkeltmenneskene og familiene som rammes. Samtidig svekker ledigheten fellesskapet. Dette er en viktig periode for Norge. Vi kan velge annerledes. Det høres kjent ut, men det kan gjentas; vi velger eldre, helse og skole fremfor skattekutt. For året som kommer foreslår vi å investere til sammen 3 milliarder mer enn regjeringen i skoler, eldreomsorg, barnehager og satsing på lærlinger. Det er mulig fordi vi sier nei til de usosiale skattekuttene. Hadde vi hatt flertall for en slik linje kunne vi ansette flere lærere, styrke eldreomsorgen, bygge ut kollektivtrafikken, styrke miljøteknologiordningene og legge til rette for en sterk støtteordning til gründere som starter nye bedrifter, for å nevne noe.
14. september stemmer vi over hvem som skal styre og prioritere i kommunen der vi bor. Og vi kan sende et signal til de som har flertall på Stortinget. En annen kurs er mulig og nødvendig.