«Dersom unge forbilder er et speil på samtiden de lever i, er det lett å bli pessimist av å lese Sophie Elises historie», skrev VGs anmelder om Sophie Isachsen debutroman.
Sophie Elise Isachsen har, sammen med flere unge debutanter, blitt diskutert fra ende til annen den siste måneden. Flere av dem har til felles at de er selvskadende og selvutleverende, og når ut til en stor lesergruppe. Tidlig i mars skrev Ingunn Økland om den gryende trenden blant unge debutanter: Alle årets kandidater til Vesaas-prisen skildrer jenter i en depressiv tilstand. Senest i forrige uke fikk jeg en telefon av et familiemedlem: «Nå har jeg lest boka til Sophie Elise, er det virkelig slik det er å være ung idag? Jeg får så vondt av dere!»
Hva skulle jeg svare på det? Dagens ungdom fremstilles tross alt som triste og selvmedlidende, og premissleverandørene, altså de som skriver blogginnlegg og nå også bøker, blir beskrevet som selve speilbildet på samtiden de lever i.
Men hva om jeg ikke kjenner meg igjen i denne beskrivelsen? Det er lenge siden jeg har følt meg så i klem med min egen generasjon som jeg gjør nå.
Kronikken «I skyggen av menn i brunst» publisert i Morgenbladet var forfriskende lesning. Olaf Haagensen minner oss på at litteraturen er – og alltid har vært – en arena der det formes menneskesyn og verdensbilder, samfunnsfortellinger og politiske standpunkter. Han kritiserer Linnea Myhre for å skrive en fortelling som kun dreier om henne selv. Hun tar ikke avstand fra den kulturen som er med på å formidle kroppsidealene hennes egen sykdom henter næring fra, men jobber heller innenfor den. Den er ikke også en sult etter ord eller berømmelse, den er bare kaloriangivelsene på en pakke lomper eller fiskegrateng, uten noen form for psykisk gevinst.
Jeg diskuterte artikkelen med flere av vennene mine, og det viste seg at de aller fleste var fullstendig enig med Haagensen. Alle savnet å diskutere litteratur på «gamle» måten. Da man gikk inn i verket og lette etter dets litterære kvaliteter. Vi savnet å lese en bok der vi fikk lyst til å tusje under de gode sitatene. Vi savnet å gå inn i et verk som presenterte oss for utfordrende virkeligheter og tankesett.
Aasne Linnestå skriver om det godes problem i litteraturen. Hun skriver om hvordan litteraturen er blitt en selvsagt arena for å stille ut de mørke avgrunnene i oss, og videre at «det også kan oppleves som den foretrukne strategien der ubehaget forblir et slags passivt, men yndet og underholdende oppholdssted, og hvor fascinasjonen for forestilt ondskap stiller seg i veien for andre livsverdener eller livsanskuelser.»
Man kan på en måte forstå det. Vi lever i en verden der volden kommer til uttrykk på alle kanter, der mennesker er på flukt, og Donald Trumph er blitt president. Det er kanskje ikke så rart vi er triste.
Det er vel og bra å skrive pessimistisk, de aller beste forfatterne i den litterære kanon er det. Men der Balzac, Bellow og Houellebeqc er kritiske samfunnsobservatører, er flere av årets debutanter kun til stede i eget hode.
Det aller mest skremmende med flere av årets debutanter er kanskje at det aldri blir skrevet om intimitet eller kjærlighetsrelasjoner til et annet menneske. Kjærligheten finnes ikke.
Det er lenge siden man kom noen vei med å være tvers gjennom sann og ekte. Det er en beundringsverdig, men sjelden kvalitet. Folk flest er ikke slik.
Kommer sånne helstøpte mennesker i veien for andre, risikererer de bare å bli meiet ned. John Lennon sa: Make Love, Not War. Han ble skutt i ryggen.
Kjærligheten er kanskje en verdi vi må reintegrere i samfunnet igjen. Det er mye potensiale der. I politikken, i litteraturen, og oss mennesker imellom. Men kjærligheten krever en skjerpet bevissthet. Det krever et øye som ser. Det er ikke rart man ikke evner å se andre mennesker om man lukker seg inne.
Jeg tenker på all den pessimistiske litteraturen min generasjon leser, og på hvor lite status den gode har. Ingenting selger så godt som unge menneskers depresjoner. Jeg tenker på alt jeg vanligvis tenker på: Det er sannelig lite vakkert.
I fjor sa jeg til en venninne at jeg ikke lar meg inspirere av kjærlighet når jeg skriver, og begrunnet det med at det blir for naivt og banalt. Det er det dummeste jeg noen gang har sagt. Hvor ble det av språket som får lov til å si noe vakkert, uten at begreper som banalt eller naivt legger prosjektet dødt før det i det hele tatt er påbegynt? Hvorfor skriver vi lettere om vår turbulente barndom enn om en god dag?
Forfatteren Pessoa skriver: «Alt som er virkelig her i livet, er virkelig fordi det er godt beskrevet. (...) Alt er hva vi er, og for dem som kommer etter oss i tidens mangfold, vil deres opplevelse av verden avhenge av hvor intenst vi har forestilt oss den, altså hvordan vi – fantasi og kropp i ett – virkelig har vært. Vi er alle romanforfattere, og vi beretter når vi ser, for å se er like innfløkt som alt annet.»
Vi er alle romanforfattere. Å leve er og uttrykke seg. Å uttrykke seg er ikke bare forbeholdt eliten på litteraturmarkedet, toppbloggerne eller en liten normcoregjeng i Oslo. Vi tilhører kanskje samme generasjon, men jeg opplever at vi er splittet. Det finnes flere stemmer der ute, og de må få plass. Vi trenger å diskutere. Kanskje vi finner ut av noe stilig til slutt.
Snart står samtiden beskrevet i historiebøkene, og våre etterkommere vil lese om det livet vi valgte å leve. Kanskje vil det stå: Denne generasjonen hadde det innmari vanskelig med seg selv, men så fant de ut av en hel del ting, og plutselig ble alt bedre.
Det er bare å sette i gang å skrive.