Kronikken er skrevet i samarbeid med Marit Bergum Hansen, avdelingssjef, Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse
80 prosent ettåringer og hele 97 prosent av landets femåringer går i barnehage. Barnehagene er en av samfunnets viktigste arenaer for å fremme folkehelse, forebygge sykdom og for å utjevne sosiale forskjeller. Likevel er ressursen uutnyttet i nye styringsdokumenter. Er barnehagen som en av våre aller viktigste oppvekst- og utviklingsarenaer rett og slett glemt i folkehelsearbeidet?
Betydningen av kvalitet i barnehager er sentralt etter at ny rammeplan trådte i kraft. Barnehagedebatten har gjennom årene fokusert på rett til barnehageplass, opptaksrutiner og om barnehagen har tilstrekkelig kvalifisert pedagogisk personell. Kritikere har karakterisert tidlig barnehagestart som et sosialt eksperiment. Det er store kvalitetsmessige forskjeller i tilbudet som gis, alt fra gode, utviklingsstøttende avdelinger som tar barns behov på alvor – til barnehager som ikke klarer å ivareta enkeltbarns behov godt nok og i verste fall bidrar til skjevutvikling.
Behovet for barnehager er likevel tydelig, norske foreldre vil ha sine barn i barnehagene. Fokus bør derfor dreies over til hva barna har behov for. Små barn har opptil 50 timers uker og kun fire ukers ferie fra barnehagen. Barnas oppholdstid i barnehagene reguleres av barnehagenes åpningstider og foreldrenes livssituasjon. Barn har altså ingen krav til daglig hviletid, miljømessige hensyn er prisgitt at de voksne som er på jobb oppfatter hvilke behov de har, og behovet må tilpasses logistikken eller rytmen i barnehagens hverdag. Systemene er såpass presset på antallet barn per voksen at barnas behov undertrykkes dersom det går på bekostning av de ansattes arbeidstidsreguleringer eller om det er andre barn i barnegruppen som har motstridende behov. Disse små barna har et umodent nervesystem og trenger hjelp til å håndtere stresspåvirkning.
Til sammenligning er voksnes arbeidstider og arbeidsmiljø lovfestet og godt regulert. Voksne tilbys medarbeidersamtaler og tilfredshetsundersøkelser. Voksne har i tillegg et modnet nervesystem som kan håndtere mange typer stresspåvirkning.
Barnehagenes nye rammeplan beskriver at barnehagene skal ha en helsefremmende og forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Akkurat slik målsettingen er i Folkehelseloven fra 2012. Hvem og hvordan dette skal gjøres, sies det lite om. Alle landets skoler er lovpålagt å ha en egen helsetjeneste. I barnehagene stilles ingen tilsvarende krav.
Styringsdokumenter helt tilbake til 60-tallet beskriver viktigheten av tverrfaglig samarbeid. Så kom samhandlingsreformen, i 2012 kom folkehelseloven. Det er bred enighet om at tidlig innsats er viktig i arbeid med barn og unge. Politikere ønsker å satse på økt kvalitet i barnehagene, vi har nye nasjonale retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten og vi har en ny rammeplan for barnehagene. Ingen av disse beskriver en helsetjeneste inn i barnehagen. Ingen av disse tar opp barns psykiske helse og utvikling som et utgangspunkt for samarbeid. På andre hverdagsarenaer som grunnskoler og videregående skoler er det lovpålagt å ha en helsetjeneste. Den gang dette ble innført ble ikke barnehagene benyttet slik de gjør i 2017.
Det er derfor på høy tid at vi mobiliserer sammen, forener flere fagfelt og flere krefter for å styrke tilbudet til de 280.000 barna som går i norske barnehager. Alle har en psykisk helse og barnehageårene er av de aller viktigste i et barns utvikling. Det er på tide å etablere en helt ny tjeneste: Barnehagehelsetjenesten.
En barnehagehelsetjeneste vil kunne gi en reell og tilstedeværende aktør inn i norske barnehager, mer enn at helsesøster er fast kontaktperson eller bare en samarbeidspartner inn i barnehagene. Da vil helsesøstre kunne gjøre mer enn å drøfte miljømessige hensyn som inneklima, støy og smitteverntiltak når lus eller andre «basilusker» er på snarvisitt. Helsesøster kan folkehelsearbeid, og er sykepleier med videreutdanning som fokuserer på barn og unges fysiske og psykiske helse og utvikling. Barnehagehelsetjenesten kan bistå personalet med individuelle tilrettelegginger for barna som trenger litt ekstra. Ernæring og fysisk aktivitet, smittevernarbeid og forhold omkring syke barn, språk og barns psykiske helse og utvikling kan få en større plass. Foreldreveiledning og støtte til familiene kan styrkes. Pedagogisk personale kan få konsentrere seg om å planlegge, gjennomføre og evaluere det pedagogiske opplegget og organisering av hverdagen i hver avdeling.
Omsorgsbehovet er vesentlig forskjellig for en ettåring enn for en femåring. Barnehagelærere vet dette og har strukket seg langt og lengre enn langt for å tilpasse systemene best mulig for å ivareta disse ulikhetene. Pedagogisk personale har fått stadig flere oppgaver og mange synes de har for liten reell tid sammen med barna.
Ifølge FNs barnekonvensjon har staten et ansvar for å støtte og sikre utvikling av institusjoner som barnehagene. Likevel har ingen fornyet selve barnehagesystemet i takt med at tilbudet er utvidet betraktelig. På den tida skolehelsetjeneste ble lovpålagt ble ikke barnehagene benyttet av så mange barn som i 2017. Små mennesker er prisgitt voksne som støtter dem med å regulere alt fra følelser til å sikre matinntak, søvn og til å samhandle med andre og til å legge til rette for trygg og god lek. Kommunene er både premissleverandør og tilsynsmyndighet, og lokale politikere har i varierende grad satset på å styrke denne arenaen.
Siktemålet er at barnehager skal kunne bidra til utjevning av sosiale ulikheter, men dersom «fattige» kommuner tilbyr dårligere barnehagetilbud vil man faktisk på sikt kunne tenkes å se det motsatte. Kommuner med store vanskeligheter på levekårsindeksen vil ofte også ha en dårlig økonomi. Dårlig kommuneøkonomi gir reduserte muligheter for høykvalitetsbarnehager, noe som igjen kan medføre at barna av de sosioøkonomisk svake familiene også blir utsatte for de barnehagene som har dårligst kvalitet.
Det må sikres at tilbudet til barna i barnehagene har fokus på at barndommen har en egenverdi. Det haster med å utvikle en barnehagehelsetjeneste.